Månedsmagasinet på Costa del Sol
Den omreisende flamencodanserinne

Den omreisende flamencodanserinne

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Tilfeldige møter på egen hånd

Jeg har alltid nytt mine personlige møter i utlandet. Særlig når jeg går alene ut, og dermed ikke er oppslukt av selskap på forhånd. Selvfølgelig er man som alene alltid mer blottlagt og på mer usikker grunn, men heldigvis er man derfor også mer mottagelig for hva de tilfeldige møtene med lokalbefolkningen et gitt sted kan bringe med seg av impulsive opplevelser. Jeg bodde i Granada for 10 år siden, hvor jeg studerte, og det har vært en helt spesiell og spennende følelse å vende tilbake etter så mange år for å bo her igjen i noen måneder. Det er en blanding av å kjenne stedet, eller å gjenkjenne det, og samtidig føle seg ny og til tider geografisk forvirret i de vakre og ofte temmelig bratte gatene, når jeg beveger meg rundt.

Japansk Flamencoshow på Eshavira

Jeg har besøkt flamencobaren Eshavira i Granada, som jeg også kom på for 10 år siden. Det er en nattklubb, hvor det er konserter og show med flamenco og jazz, og hvor det denne dagen var danseopptreden med japanske flamencodanserinner. Det lykkes meg å finne en ledig stol, og jeg satt og ventet i spenning. Jeg hadde aldri sett japanere danse flamenco før, men har i ettertid funnet ut at flamenco er utrolig populært i Japan. Pausen trakk litt ut, og jeg satt og lyttet til den gode flamencomusikken i høyttalerne. Ved siden av meg satt en kvinne og sang med. Jeg spurte henne hvem sangerinnen var, og hun sa at det var en sang fra det nyeste albumet til Niña Pastori. Vi presenterte oss for hverandre. Hun het Elena. Under selve flamencoshowet, som var riktig intenst og på høyt nivå, ropte Elena flere gange rosende ord opp til de japanske danserinnene, hvis modighet hun understreket overfor meg og de andre ved siden av. Jeg spurte om hun også selv danset, og hun sa ja. Etter showet snakket vi om å møtes, da jeg meget gjerne ville høre mer om hennes virke som flamencodanserinne, og hun gjerne også ville høre om mine reiser i Andalucía.

Tapas på Plaza Larga

Vi møttes et par dager etter på Plaza Larga i Albaicín, hvor vi fikk forskjellige forfriskninger med de tilhørende tapas, som er Granadas alltid herskende nærmest magiske lov, som går ut på at man ved hver bestilt drikkevare får servert en tapa. Elena fortalte at hun hadde danset siden hun var ganske ung, og at hun hadde dedikert seg til flamencoverdenen, som hadde bragt henne rundt i Spania, hvor hun har bodd både i nordlige og sydlige deler. Hun har en gruppe, som hun nå reiser og opptrer internasjonalt med. Hun har også vært bosatt i lengre perioder i både Italia og i England. Nå er hun tilbake i Spania og vil videreutvikle sine kompetanser innenfor bedriftsledelse, så hun kan utvikle sitt foretak ytterligere som selvstendig planlegger og kunstner med sin reisende gruppe. Foreløpig har hun opptrådt i blant annet Qatar, Pakistan, England, India, Tunisia, Italia og Frankrike, og hun har hatt kunstneriske samarbeid med både fotografer og musikere, akkurat som hun også har danset mange forskjellige flamencoshows, både mer tradisjonelle og eksperimentelle, på dansefestivaler i Spania og internasjonalt.

Elenas lidenskap for flamenco

Elenas hadde som 15-årig danset street-dance, som var den stilarten som hun den gangen identifiserte seg mest med. Men flamencoen hadde også hennes oppmerksomhet, da den var selve begrepet av det levenet som var tilstedeværende hvor hennes mor var fra og hvor hennes mormor bodde, nemlig i Granada. Derfor kjente hun musikken og stemningene, men musikken hadde hun flere ganger bedt moren om å skru ned, når hun satt på flamenco hjemme. Det var ikke før Elena ble 20 år at hun ble overtalt av sin danselærer til å prøve å danse flamenco. Hun hadde aldri prøvd sko med hæler på, og da slettes ikke vurdert å danse med dem. Men fra første dansetime var hun solgt. Flamencoen skapte en balanse i henne, fortalte hun. Etter mye street-dance nøt Elena den sensualitet og visdom som flamencoen ga henne, og som hun også opplevde et behov for.
”Litt etter litt opplevde jeg at det ble til en hel livsstil for meg – en livsstil som forbandt meg med mine røtter og fortsatt gjør det”, fortalte Elena.
 
 
 
flamencodanserinne2
 
 

Flamenco og kulturmøter

Jeg spurte Elena hvordan hun kom på å reise med flamenco, og hun fortalte at hun begynte nasjonalt, hvor flamencoen som sagt allerede hadde bragt henne til forskjellige områder. Hun hadde bodd i Cádiz, Barcelona og Sevilla. Parallelt med interessen for flamencodans har hun også alltid elsket å reise, og da ingen av disse to lidenskapene har blitt mindre med årene, så lever hun dem nå ut begge to og på samme tid.
”Jeg startet med å reise etter flamencoen med min flamenco-personlighet, og det har ført til at jeg reiser med og på grunn av flamencoen”, forklarte hun. Hun fortalte også at det å leve i andre land og å reise rundt med flamencoen i hånden har gitt henne den kjempegaven at hun har lært en masse flotte personligheter å kjenne, og derfor også deres kulturer.
”Jeg har deltatt i danseundervisning samt også selv undervist de fleste av de stedene jeg har reist og bodd, og det har for meg vært utrolig givende og lærerikt”, fortalte Elena og fortsatte: ”Det var en gang i London, hvor jeg holdt på å avrunde en dansetime. En tysk pike hadde overvært undervisningen. Hun hadde tilfeldigvis bodd i Sør-Spania, og hun fortalte meg at hun alltid hadde elsket flamenco, og at hun kjente til den fra sin tid i Spania. Hun fortalte også at hun aldri hadde turt å danse flamenco selv, da det jo var noe man skulle ha de rette røtter for å kunne gjøre. Det synes jeg var morsomt og ganske pussig, så jeg spurte henne: ’Gråter du? Føler du glede? Forelsker du deg? Har du lengsler? Og sorger? Hvis ja, så velkommen! For så kan du tre inn i flamencoen.’ Flamencoen er nettopp dette. Den er helt aktuelt en kilde til menneskelig livskvalitet, som ikke er forankret i noe materielt”, fortalte Elena.

Følelsene på scenen

Da Elena utdypet hvordan det er for henne å opptre, forsto jeg bedre hennes store støtte til de japanske danserne. Det gikk opp for meg hvor sårbart det egentlig er å fortelle en historie med sin egen kropp foran et publikum. Det krever et enormt mot, og Elena fortalte at det kan variere mye hvordan hun føler det på scenen, da hun som alle andre kan ha vidt forskjellige dager. Men uansett humør kan hun alltid gå på scenen med sitt hode så å si, og danse ut i fra det. Hun opplever at dansen i de situasjonene alltid ender med å skape en positiv forbindelse til hennes kropp.
”Når jeg danser, inspireres jeg til å føle lidenskap og lidelse, samt selve historien i musikken og tekstene ut fra mitt eget liv. Jeg kjenner og opplever alle de følelsene selv, og flamencoen blir en kanal jeg bruker for å uttrykke dem.”, fortalte hun.
”Flamencoens «Palos», som er musikkens forskjellige rytmer og stilarter, representerer alle en bestemt følelse, og at det er klart at jeg somme tider er mindre motivert til å danse eksempelvis en ’Alegría’ enn andre ganger. Så kan jeg via kommunikasjon med musikerne modifisere uttrykket rent teknisk. For det er med flamencoen som med all annen kunst: Jo mer kommunikasjon det er tilstede, og jo mer ærlig den er, jo vakrere og mer helstøpt blir opplevelsen”.

En inspirerende ildsjel

Etter mitt møte med Elena, som jeg har hatt stort utbytte av i form av den inspirasjonen hun gir med sitt eksempel som ildsjel og kunstner, har jeg tenkt videre over viktigheten av at vi tar sjanser på egen hånd. Store som små. For det viste seg at både Elena og jeg var dratt ut alene denne søndagen for å se det japanske flamencoshowet, og vi er enige om at vi vil oppfordre flere til å gjøre det samme. Det skjer spennende møter når vi går alene i byen. Ikke minst språklig, det kan jeg love alle som gjerne vil lære spansk så raskt og med så autentisk uttale som mulig. De impulsive tilfeldige møtene mellom mennesker og dermed kulturer kan jo dyrkes, hvor vi enn befinner oss. Elena er en person som også har gjort seg utførlige tanker om at det å være kunstner er en livsform, som så mange andre livsformer, og hun tar avstand hvis man som kunstner ser seg selv som mer verdt enn andre mennesker, på grunn av at man lever av noe kreativt og annerledes. Det er simpelthen en livsform og et uttrykk, som så mye annet, mener hun, og med disse overveielsene er Elena overbevist om å møte folk på samme nivå og med et stort nærvær og likeverd. Jeg håper inderlig at de nordiske landene også vil få glede av Elenas vidunderlige personlighet og vakre flamencodans, og at vi vil invitere hennes flamencogruppe til å opptre en dag nordpå. For som hun selv sier: ”Min plan er å fortsette med å reise og danse!!”
 
For mer informasjon om Elena La Machana, sjekk følgende sider:
 
 
 
Av Lærke Helene Askholm

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet