Las Minas de Bédar ligger ca. 20 km. fra Mojácar, og det er anlagt en spennende vandrerute gjennom de gamle minegangene og tunellene. Ruten heter SL- A 77 og hvis man Googler det ser man ruten. Nå skal vi ut på en vandretur på 11,7 km. gjennom et meget variert og betagende landskap, og da denne ruten er helt unik er det ingen unnskyldninger: vi må ta stavene fatt og utstyre oss med matpakke, masse vann og lommelykter. Lommelyktene skal vi bruke i de 4 tunellene som ruten går gjennom, og så er vi klar til et nytt eventyr.
For å komme til rutens start kjører vi mot Los Gallardos fra rundkjøringen nedenfor Mojácar. I utkanten av Los Gallardos finner vi vei AL 6109 mot Bédar, som fører oss under motorveien A 7. Nå skal vi holde øye med km.-steinene, for mellom km. 3 og 4, sånn ca. halvveis, skal vi ta til venstre hvor det står ‘Ruta de la Minería´. Vi befinner oss nå ved en lasteplass, hvor mineralene ble losset på vogner. Denne plassen heter Tres Amigos og ligger rett foran en tunnel. Her parkerer vi, og her er det satt opp et stort skilt med en del av vår rute.
Ruten er usedvanlig godt merket, så vi starter bare med å gå langs tunellens ytterside. Etter ca. 200 m. svinger ruten til venstre, og nå går det oppover for et kort stykke. Denne korte stigningen er kun en av to – tre stigninger på ruten, som av samme grunn har fått betegnelsen: fácil (enkel). Og vi må gi rutebeskriverne rett: Det er ikke mer enn 280 høydemeter opp og ned på hele ruten, så det er helt herlig: en spennende og enkel rute i vårt felles vandreparadis: Andalucía. Jubelen er stor!
Etter en halvtimes vandring kommer vi til den første tunnelen, som er over 200 m. lang og heter Túnel del Servalico. Det anbefales at man tar med lommelykter, så det hadde vi, men om jeg skal være ærlig er det ikke strengt tatt nødvendig. Men hvis man gjerne vil kunne se underlaget midt inne i tunnelen, så er det selvfølgelig en god idé. Denne tunnelen ble brukt til transport av jern og bly, som man utvant fra fjellene. Til det formålet hadde man anlagt en smalsporet bane med tippvogner. Det er denne banen vi skal følge på en del av turen.
Når vi kommer ut av den første tunnelen kommer vi til et kryss. Hvis vi kikker opp til høyre ser vi noen fine villaer, og en vei som går ned fra dem og møter vår sti på den nedlagte jernbanen. Denne veien er en del av vår returrute. Men akkurat nå fortsetter vi bare og følger skiltene. Veien stiger litt og vi kommer opp til et sted hvor vi har en flott utsikt ned over en herlig dal, hvor det er tydelige spor etter minedrift. Veien følger dalens runding, men plutselig svinger ruten vår skarpt inn til høyre og her støter vi på rutens 2. tunnel – Túnel de San Manuel. Det er den laveste av de 4 tunnelene, og det står at den kun er 1,3 m. høy, men det er nok litt av en underdrivelse, for vi kunne alle sammen nesten stå oppreist der inne. Da denne tunnelen ikke er spesielt lang har man heller ikke her bruk for lommelykter. Når man kommer ut av tunnelen er man midt i et vilt vulkansk landskap, og denne delen av ruten kalles da også Vía Vulcana. Nå blir stien smal og er anlagt på en oppbygget kant på siden av en bratt kløft. Rester av tre-sviller forteller oss at her har det også gått en smal jernbane.
Turens mest spennende del går på denne smale men behagelige stien som ligger på kanten av et juv på venstre hånd. Etter en stund kommer vi til den 3. tunnelen som heter Túnel de la Vía Vulcana, som er ganske snever, men kort. Den 4. tunnelen har en litt komplisert adkomst, så det er montert en jernvaier som man kan holde seg fast i, men det var ingen av oss som følte at det var nødvendig. Etter tunnelen passerer vi et sted hvor det har ligget en bygning til lagring av malm, og hvor man kan se de lossepunktene hvor malmen ble helt på tippvognene.
Nå skal vi over rutens eneste bro, kalt Puente del Barranco de los Lobos (ulvejuvets bro). Det er en fin smal bro, som fører oss over den kløften som vi har hatt på venstre hånd. Etter broen stiger vi oppover og forlater mine-landskapet. Stien er nå bred og fører oss oppover med en svak stigning. Vi får nå en bebyggelse foran oss, og det er utkanten av en urbanisasjon som heter Los Pinos. Etter en del kurver og oppstigning ser vi plutselig et skilt som peker bort til høyre til Hoyo Júpiter – altså Jupiters hull. Det må vi jo hen å se hva er, så vi svinger av. Etter bare 100 m. står vi ved dette hullet, som er meget bratt og spektakulært.
Vi går tilbake til stien og fortsetter ufortrødent. Om ikke lenge kommer vi inn i landsbyen La Serena. Det er en liten søvnig flekk, hvis eneste attraksjon er en gammel kilde. Her i denne byen stanser den ellers meget fine veimerkingen, og vi må spørre en dame som beskjærer roser i hagen om hvor La Ruta de la Minería fortsetter. Hun peker bare nedover veien, og nå ser vi at det er tegnet store piler i asfalten… Vi er altså ikke de første som ikke kunne forstå hvorfor merkingen nå har opphørt.
Nå bør man gjøre følgende: sette seg ved kilden og ta en slurk vann og evt. fylle opp flaskene. Nå skal man merke seg hva km.-telleren (Garmin, Endomondo eller Wikiloc) står på. Fra kilden er det ca. 800 m. bort til det krysset hvor vi skal svinge bort fra asfaltveien. Krysset er ikke til å overse, og hvis man er i tvil skal man bare legge merke til et lite åpent betongskap med en grønn stripe påmalt. Så vet man at dette er det rette stedet. Her svinger vi altså til høyre og fortsetter bortover veien. På et tidspunkt kommer vi til en urbanisasjon med de fine husene vi så lenger nede fra ruten, rett etter den første tunnelen. Vi passerer bl.a. huset Las Lagartijas, og veien går nå nedover. Før vi får sett oss om er vi nede på stien, og nå skal vi bare svinge til venstre og gå gjennom den første tunnelen: Túnel del Servalico.
Når vi kommer ut av tunnelen er det kun ca. 1 km. igjen av ruten, og innen vi ser oss om, står vi nede ved bilen etter denne spennende utflukten. Nå trenger vi kaffe og is, så vi kjører tilbake til kysten og finner like etterpå Mojácar-stranden, på vei ned mot Carboneras, en herlig isbar på høyre hånd. Her har de fjell av is og ser ut til å være is-entusiaster. På et skilt står det: Skinny people are easier to kidnap… Stay safe… Eat Ice cream…. Og det gjør vi, for vi vil da ikke risikere å bli kidnappet etter strabasene på La Ruta de la Minería.
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov
