Verden er i krise. Flere mennesker enn noensinne før migrerer, bistand og u-hjelp har tilsynelatende null effekt, klimaet er i endring og naturkatastrofene står i kø, fiskeriministeren i Norge har gått fra å skalle ned innvandrere til å gå til sengs med dem, politikere går av, politikere som burde gått av blir, USAs president koser seg med pornostjerner, krigen i Syria går mot slutten, og 8 års elendighet ender med samme regjering som før krigen startet. Ungarn har sluttet å gi mat til flyktningene for å tvinge dem ut, forurensingen er i ferd med å nå nye uante høyder, og sommeren på Costa del Sol har vært tidvis svært ubehagelig varmt. Hvordan skal det hele gå?
Media har stor makt og innflytelse, og et stort ansvar. «Fake and disgusting news» roper Donald, og media er ikke sen med å gå i forsvar. Men spør du meg har Donald all grunn til å være forbannet. Manglende kritisk sans til hva som kommer på trykk fører til mange skjebner. Per har sikkert samme oppfatning om media som Donald. En uke på ferie i Iran endret hans rolle og liv totalt. Fra fiskeriminister og nestleder i et av Norges største partier, til arbeidsledig. Feil dame, feil mobiltelefon, feilt ferieland, og den voksne mannen hadde i tillegg glemt å gi beskjed om hvor han dro. Kan det bli mer idiotisk?
En fillesak som knapt burde fått filleplass i media nådde gigantiske proporsjoner. PSTs undersøkelser av Pers mobil viste selvsagt at ingen skade var skjedd, og det kom ikke som noen overraskelse. Regimet i Iran har null – zero – nada interesse i lille Norge. Vi har verdens mest gjennomsiktige forvaltning og politikk, men som nasjon lider vi dessverre av en generell oppfatning av at vi er mye viktigere i verdensbildet enn det vi faktisk er.
At Pers unge og vakre iranske kjæreste neppe hadde et gyldig grunnlag for å få innvilget asylsøknaden sin for noen år siden har også vært bragt på banen, men heller ikke det er noe spesielt; min gjetning er at over 95 % av innvandrerne i Norge har fått innvilget sin asylsøknad på feilt eller falskt grunnlag. Jeg klandrer dem ikke, søken etter et bedre liv er helt menneskelig, men personlig synes jeg at man skal ta regningen selv. Ungarn prøver med alle midler å stenge grensene sine for innvandring, men det er nok ikke et gullkorn å nekte å gi innvandrerne mat. For øvrig har Ungarn rett, Europa kan ikke slippe inn flere lykkejegere og kriminelle. De fleste er raskt ute med årlige ferier til landet de «flyktet» fra, sågar lenge før det har blitt fred. Den 3 år gamle gutten som druknet og ble skylt opp på en strand i Hellas ble fraktet tilbake til Syria umiddelbart av sine egoistiske foreldre, for å bli gravlagt der. – Egoistisk var de, og mange andre, fordi de velger å sette sine uskyldige barns liv i fare uten at det er nødvendig. Norge har tatt inn mange flyktninger fra Somalia opp gjennom årene, men de fleste kommer fra den fredelige provinsen Somaliland, som jeg selv skal besøke i november.
Donald bryr jeg meg ikke så mye om. Han er sleivete i kjeften og en skikkelig «broiler», men han får tilsynelatende økonomien på stell. La han bare styre på med pornostjerner og andre, det er ikke så mye å skrive om. Jeg synes mer synd på hans kone, men hun visste nok hva hun gikk til, akkurat som amerikanerne som stemte ham inn som president.
Norge har en del problemer på hjemmefronten, både med politi, eldreomsorg og underbetalte helsearbeidere, og befolkningen begynner nå å bli mektig lei av bompenger. Bompenger for veier i et land med verdens dyreste drivstoff, som er i verdenstoppen på avgifter på bil, med høy veiavgift… det er ikke rart at selv trauste nordmenn begynner å demonstrere. Samtidig gir vi 130 milliarder i året i bistandspenger til India. Det er mange fattige mennesker som trenger hjelp i India, men burde ikke Norge satt som betingelse at India avviklet sitt romfartsprogram før de delte ut pengegaver til landet? Jeg synes det er absurd og nærmest en dårlig spøk at India, som har et gigantisk budsjett for å sende romskip ut i verdensrommet, skal motta bistand fra Norge og andre land. Vi kan også spare mye på å kutte all bistand til Afrika. Over 50 år med pengegaver har det blitt etter hvert, uten at det er noe bedring å spore. Vel, unntatt hos noen få rike familier (les; diktatorer), som er et synlig bevis på hvor pengene har endt opp.
Nei til bompenger! – Det er godt vi kan av og til for en stakket stund forlate dagliglivets drama og hendelser, som for eksempel ved å lage en god kopp med te, bla om og kose deg med denne månedens utgave av Det Norske Magasinet…!
Tom Halvorsen
Av Tom Halvorsen
