Det er en ganske fin vinterdag jeg har med «skrivepennen» og kamerautstyret mitt på bussen på vei til Marbella hvor Bjørn-Ivar Thune sitter og venter på meg til avtalt tid kl 10.00. Jeg tror det tok en hel time, om ikke mer, før vi endelig møttes på det avtalte stedet. God kommunikasjon er essensen til et godt samarbeide, og heldigvis var grunnlaget til tålmodigheten lagt da vi møttes første gangen ett år tidligere.
Og tålmodighet og trofasthet er vel et par av nøkkelordene som jeg vil si beskriver den høye og mystiske mannen jeg skal treffe. Nå ønsker han å fortelle sine historier og bruke sin kompetanse videre som konsulent og privatetterforsker både i Norge og i saker som er relatert til Spania. Han har mange spennende historier å fortelle fra sine 36,5 år i politiet i Norge.
Bjørn-Ivar minnes de tøffe tidene den gangen han startet i politiet i Oslo i 1980. Han forteller om Norges «første» store biljakt som endte i media som Maridalssaken. En ung biltyv ble pågrepet og hele 8 politifolk ble suspendert i etterkant. Bjørn-Ivar jobbet sammen med flere av disse politifolkene på Økern politistasjon i Oslo i tiden etter Maridalsaken.
Det var mange hardbarkede politifolk og en utpreget konkurransekultur innad i etaten. Politiet var helt annerledes den gang da. I dag har politiet fra studiedagene mer fokus på etikk og dialog, i motsetning til politikullene som ble utdannet i «gamle» dager. Denne forbedringen liker han. Bjørn-Ivar husker godt sin første arbeidsdag i uniform. Det var 17. mai i 1980. Han var bare 20 år og hadde nettopp avsluttet militærtjenesten. Han følte det var et stort ansvar og en tøff overgang. Et 6-ukers aspirantkurs var akkurat avsluttet. Av 600 søkere, var han en av de 90 som hadde kommet videre. Praksisen i aspiranttiden hans ble tilbakelagt på Grønland politistasjon i Oslo. Det betød mye patrulje og praksis ute i gata. Etter der var det ett års studie ved politiskolen på Majorstua.
Allerede høsten 1981, nyutdannet og rett i jobb, klarte Bjørn-Ivar å markere seg. Han lærte å bli observant i aspiranttiden. En dag de var ute og patruljerte stoppet de en bil hvor de skulle sjekke føreren. Bilføreren sa han hadde kjørekortet sitt hjemme. Politipatruljen ble enige om å kjøre etter han. Da bilen stoppet vel «hjemme» på Grefsen, løp føreren ut av bilen og stakk av. Bjørn-Ivar følte seg litt ille til mote i og med at det var han som hadde sagt ja til å gi ham tillatelse å kjøre hjem. Han skyndte seg dermed ned på politistasjonen på Økern, som var hans stasjon, for å finne ut om føreren var en gammel kjenning av politiet. Han satt seg ned med fotoarkivet, og mens han bladde, gjenkjente han raskt ansiktet. Han fant ganske mye mer på rullebladet. Personen ble pågrepet dagen etter, og han måtte svare for sine forhold.
Dette var starten på en rekke oppklaringer i andre saker. Dermed ble Bjørn-Ivar spurt om å starte på etterforskeravdelingen. Det var status den gang å bli spurt om det. I dag, etter 22. juli er situasjonen en annen. Det har høyere status å jobbe ved operative avdelinger, og de får flere ressurser på grunn av høyere prioritet. Bjørn-Ivar synes dette er litt leit, for gode etterforskningsavdelinger er alltid viktige i politiet.
Etter å ha kommet på etterforskeravdelingen hadde Bjørn-Ivar mange store saker. Blant annet husker han godt etterforskingen av Tveita-gjengen. Dette var et tøft miljø i Groruddalen på 80-tallet hvor kriminelle og norske ungdommer fra områdene rundt Tveita, Trosterud, Haugerud, Opsal samlet seg og begikk alvorlig kriminalitet. Mange såkalte «sjokkbrekk» ble gjort, hvor de stjal dyre raske biler, kjørte disse inn gjennom butikkvinduer, stjal med seg varer og kjørte ifra politiet.
Bjørn-Ivar forteller også at en tidligere lærer han hadde på Politiskolen, ble brutalt slått ned i Oslo. I samarbeid med kolleger, etterforsket og oppklarte de denne høyt prioriterte saken ganske raskt. Han legger til med en unnskyldende kommentar at han gjorde det bra. De kommende oppklarte sakene med tilståelser ble satt stor pris på av ledelsen. Det ble 7 år på etterforskningsavdelingen med en makker. – Denne tidsepoken var en historie for seg selv, sier han med smilende øyne.
I 1992 startet et nytt kapittel med nye spennende år. Han startet på narkotikaseksjonen. Da var han tilbake i gamle lokaler på Grønland politistasjonen hvor velkjente Erik Jensen hadde høy status. Mange driftige karer og damer søkte seg dit. Folk med høy stjerne i hele Norge jobbet nettopp der i sentrum. Narkotika var noe nytt og en styggedom som alle ville ta. Derfor fikk de ubegrenset med midler. Med den store økonomisk støtten fikk de også mange dyktige folk. Det var store saker med stor medieblest. Det blåste bokstavelig talt i korridorene. Det var satsing på områder med egne kildegrupper, spanere, etterretning og etterforskning. De var i vinden. Bjørn-Ivar mimres noen store saker han hadde der. – Det fantes ikke ett stille år, kommer det ettertrykkelig fra han.
Han var også en kort periode som etterforsker av kirkebranner. Det var de såkalte satanistene som tente på kirker, og den mye omtalte Greven som var mye i mediebildet på den tiden. Etter nærmere et halvt år på denne kirkebranngruppen var Bjørn-Ivar tilbake på narkotikaseksjonen. Men så fikk han en ny forespørsel av sin tidligere sjef om å søke en stilling ved KRIPOS. Som sagt så gjort. Bjørn-Ivar søkte og kom inn. Dette var jo et steg opp for Bjørn-Ivar, for det var jo status å jobbe i KRIPOS. Men etterretnings-ansvaret på KRIPOS ble ikke helt hans «greie», og etter to år var han tilbake på narkotikaseksjonen.
Som i de store TV-seriene som den svenske serien BECK (Peter Haber) og Gunvald (Michael Persbrandt) ble omverdenen mer kjent med arbeidet som politietterforskere gjør. Mange yngre etterforskere i politiet levde seg jo litt inn i disse TV-seriene med skandinaviske kriminalhelter, og identifiserte seg litt med disse. Men nå var Bjørn-Ivar en av de store tunge med lang erfaring. 1996-2001 ble årene med knallhard jobbing med mange tunge saker. En stor sak hvor en kriminell gjeng fra Norge hadde leid en båt i Bulgaria, ble et langvarig prosjekt. Gjengen hadde leid inn en Ukrainsk skipper og mannskap for å seile båten ut fra Bulgaria, igjennom Bosporusstredet mot Middelhavet og videre ned til Marokko. Her ble det sagt at de hentet enormt store mengder med hasj. Båten seilte så nordover igjen, rundet Spania og forbi Portugal, men så langs kysten av Frankrike ble båten imidlertid stoppet av franske tollere der både båt og mannskaper ble ransaket i to døgn uten at de fant narkotika. Bjørn-Ivar var med da politiet i Norge slo til mot denne gjengen utenfor sørlandskysten sommeren 1998, men så forsvant båten tilbake til Spania og tre av de siktede rømlingene ble pågrepet i Marbella. På grunn av mye samarbeid med Spania, reiste Bjørn-Ivar derfor mye opp og ned for avhør og annen etterforskning i denne saken. Han legger til at dette var en meget ressurskrevende og tung sak å etterforske. Bjørn-Ivar kjente seg med god grunn litt sliten etter fem år med hardkjør.
Men så kommer det en ny mulighet og en tidligere sjef som nå jobbet i økokrim ringer. Han hadde et ønske om Bjørn-Ivar kunne søke seg til økokrim. -Ja, svarte Bjørn-Ivar, for han kunne trenge et litt lavere tempo, tenkte han. Men det ble ikke rolig der, for i 2001 smalt det jo i World Trade Center, som han sier. Han fikk jobb i økokrim i hvitvaskingsteamet som har en enorm database på finansielle opplysninger. I den databasen kan de søke opp mistenksomme transaksjoner i Norge. Og det var nettopp i den basen at han fikk treff på en Interpol-melding som var sendt fra Tyskland til Norge i 1999. Det var et skip som var solgt fra Tyskland til Dubai. Det var opplysninger om et norsk-somalisk miljø som hadde finansiert kjøpet, og det var Al Quaida og Osama bin Laden som hadde kjøpt skipet. Det var jo selveste Osama bin Laden som var mistenkt å stå bak 9/11. Så da Bjørn-Ivar så dette, tente både han og sjefene på alle plugger. Hva var dette? Det var to store organisasjoner i Norge som sendte flere hundre millioner ut av Norge i året gjennom et såkalt Hawalla bank-system. De koblet da banksystemet sammen via transaksjonsbanker i USA. Bjørn-Ivar lagde flere oversiktskart som ble bragt over til Washington og presenterte de personlig for FBI i USA. FBI slo til i disse Hawalla kontiene. Kjell Magne Bondevik var statsminister på den tiden og var på besøk hos George Bush hvorpå han roste norsk politi. Det var jo stas med slike tilbakemeldinger fra selveste presidenten i USA. Nye lover mot terrorfinansiering kom etter dette. – Det var heavy og spennende saker å holde på med, sier han. Etter 5 år i Økokrim fra 2001 til 2006 vendte Bjørn-Ivar seg nok engang tilbake til narkotikaseksjonen ved Oslo Politihus. Nå var seksjonen omorganisert og het Seksjonen for bekjempelse av Organisert kriminalitet.
Men spenningshistoriene hans stopper ikke her. Bjørn-Ivar var også involvert i en tidligere etterforskning av gården som Anders Behring Breivik leide da det smalt i Oslo og tragedien på Utøya skjedde. Selv var han på ferie og bistod kun i innledende fase av Breivik saken. Vi kunne ha fortsatt og fortsatt, men for å avslutte, så var han i Brasil på en økokrim sak som gjaldt B-gjengen (Pakistanergjengen og Brasilgjengen). Gjengene hadde skutt på hverandre i Oslo sentrum. Riksadvokaten og politiet hadde bestemt at de skulle etterforskers. Bjørn-Ivar hadde ansvaret for å kartlegge deres økonomiske bakgrunn, og det gjorde at de måtte reise til Brasil. Han humrer når han mimres at han satt på stranda i Brasil og ser «Gunvald» fra kriminalserien BECK kommer gående med en drink i hånden. Det var som å være med i selve serien. Om «Gunvald» var der nede på ferie eller under filminnspilling vet ikke Bjørn-Ivar.
Så med et stort hopp går vi til sommeren 2016, da han ble pensjonist. Han sier at det beste med det er å slippe å administrere alle papirene. Men Bjørn-Ivar er jo kun 58 år og er frisk og rask. Hodet fungerer, og som han sier – han ønsker å bruke sin kompetanse videre. Mange politifolk er jo også spenningssøkere, og han tror han er en av de. Det blir for kjedelig å ligge hjemme på sofaen. Nå 1,5 år etter han pensjonerte seg, kribler det i kroppen. Han liker å hjelpe folk. – Spaniaturene mine skal bli lengre og oftere, sier han. Det er mye kriminalitet i Spania. Bare to dager før siste avreise til Marbella, fikk han et spørsmål om å bistå en annen privatetterforsker i Norge med å finne en etterlyst nordmann i Spania. Nå har han registrert et privatetterforskerfirma som heter Thune Consult.
Vi har bare kruset de hvite toppene på bølgene han har vært med på. – Du skal ikke skrive bok da, spør jeg freidig? Bjørn-Ivar kniper øynene sammen i et smil og ser på meg. – Vi får se da. Det er jo noe alle gjør om dagen, smiler han lurt. Det hadde vært interessant å få røverhistoriene hans frem fra skyggen, sier nå jeg og avslutter der.
Av Helena Miller
