Catalonia har tidligere vært et selvstendig land. Slik lyder et av argumentene fra tilhengerne av løsrivelse fra det øvrige Spania. Men har regionen vært det? Og i så fall, i hvilket omfang?
Vi søker korte svar på de store spørsmål i den relevante og omdiskuterte historien fra 700- og frem til 1800-tallet.
Gotere, maurere og Den Spanske Mark
Dagens Catalonia er en del av det gotiske riket kalt Septimania, befolket av oksitansk- og romersktalende befolkningsgrupper som lever iht. gotiske tradisjoner, akkurat som det finnes baskere og jøder.
Allerede åtte år etter å ha krysset Gibraltarstredet, altså i 719, drar maurerne til området hvor de ledende grever sverger troskap til det muslimske regimet. Maurerne fortsetter over Pyreneene, hvor de møter motstand fra frankerne. I 732 bremses de ved Poitiers, hvorfra frankerne begynner å presse dem tilbake sørover. I årene fra 798 til 802 erobres det området syd for Pyreneene som maurerne hadde besatt i nesten 80 år.
Her opprettes området kalt Den Spanske Mark, som er en støttesone mot muslimenes Al-Andalus mot sør. Dette området strekker seg nå fra Pyreneene til Ebro-floden, og fra Middelhavet inn til omkring Navarra.
March eller Marches er for øvrig det frankiske uttrykket for et område nær en grense, og derfor kaller vi også dette grenseområdet for en «mark». På spansk er det Marca Hispánica.
Fra denne tid stammer navnet Catalaunia, og det er muligens en avledning fra Gotholania.
Grever og giftemål
På Den Spanske Mark oppstår det på 800-tallet et grevedynasti med ca. 15 grevskap. Det ledende er Barcelona, hvor greven er «markens» frankiske guvernør. Grevene er utpekt av frankerne, men denne kutymen slutter med grev Wilfred den hårete (Wifredo el Velloso). Han jobber med å samle katalanerne i ét rike, men har motstand fra både frankere i nord og maurere i syd. Han blir drept i 897 av en maurisk snikmorder. Det heter seg at stripene i det katalanske flagget er Wilfred den håretes blod som er påført med fire fingre.
Etter ham går grevetitler i arv fra far til sønn, hvilket styrker Catalonias uavhengighet, selv om området ikke har en felles, administrativ infrastruktur. Men her utvikles en egen kultur og selvforståelse. Den utviklingen varer til 1137, da greven av Barcelona, Ramón Berenguer IV, gifter seg med Aragonias kongedatter, Petronila, som er eneste arving til den aragonske tronen. Dermed blir Barcelonas greve også konge av Aragonia, og de to områdene samles.
Aragonia-Catalonia regjerer over halve verden
Giftemålet er starten på en storhetstid. Riket blir en viktig sjøfartsnasjon, ekspanderer og strekker seg snart fra Valencia i sør til Langedoc i nord, og inkluderer også Mallorca, Sicilia, Sardinia, Napoli, Korsika og i en periode selveste Athen.
Den katalanske kulturen spres og institusjoner som den lovgivende forsamlingen Les Corts Catalanes oppstår. Monarker kommer og går, og den siste i dette kapittelet av Catalonias historie er Martin den Humane. Da han dør i 1410 er det uten en tronfølger, og det er slutt på den katalanske dominansen i Aragonia.
Paven må utpeke en tronfølger, og valget faller på Ferdinand av Antequera, som blir den første av flere kastiljanere til å regjere i Catalonia. En anarkisk periode følger.
Isabella og Ferdinand, og farvel til katalansk landet i Frankrike
Isabella, som naturligvis er dronning over Castilla og León, gifter seg i 1469 med sin fetter Ferdinand, som er konge av Navarra og Aragonia, som Catalonia tilhører. De to, som skal få tittelen De Katolske Monarker på grunn av hendelsene i 1492, starter samlingen av dagens Spania. Der reduseres Catalonias rolle og autonomi.
Trettiårskrigen fra 1618 medfører også kamper mellom Spania og Frankrike over habsburgske besittelser, hvilket katalanske separatister i 1640 utnytter til å erklære selvstendighet. Frankrikes Kong Ludvig 13. støtter katalanerne, men det spanske sentralstyret sender i 1641 hele 26.000 soldater til området. Den katalanske hæren, som ikke kan kalles en bondehær, vinner det første slaget som står ved Monjuïc.
Gleden er kortvarig, Spania får snart fremgang, og Frankrike trekker seg fra Spania i forbindelse med den Westfalske Fredsavtale i 1648. Dermed får kong Filip IV overtatt styret over katalanerne, som etter et års beleiring av Barcelona gir opp. Den etterfølgende avtalen, kalt Pyreneerfreden, inngås i 1659, og her gir Spania det katalanske området Roussillon til Frankrike. Det er den delen av Frankrike som fremdeles i dag kalles Nord-Catalonia.
Alle krever den spanske tronen
Den Spanske Arvefølgekrigen fra 1701-1714 fjerner Catalonia enda lenger fra storhet og selvstendighet. Det som skjer er at habsburgernes siste konge, Carlos II, er barnløs, og alle mulige land blander seg inn for å få sin slekt på den spanske tronen.
Carlos II utpeker Frankrikes Philippe d’Anjou av huset Bourbon til sin tronetterfølger, og i 1700 blir han Felipe V. Andre land er nervøse for nok en bourboner på en europeisk trone, og de utpeker i 1703 erkehertug Karl fra Østerrike til konge av Catalonia, Aragonia og Castilla. Catalonia støtter denne siden. Det bryter ut krig som Felipe V vinner, men ettersom Catalonia ikke overgir seg beleires området i 1714, inklusive Barcelona, til katalanerne kapitulerer. Dermed droppes enhver form for selvbestemmelse.
En foreløpig siste periode med et snev av selvstendighet kommer igjen med franskmennene, nå personifisert av Napoleon. Han invaderer og erklærer i 1810 Catalonia for en selvstendig republikk, om enn under fransk protektorat, og to år senere underlegger han seg området fullstendig. I 1814 lider han sitt berømte nederlag, og Catalonia er atter en gang en del av Spania.
Av Jette Christiansen
