Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Dette flotte vannfallet ligger i den østlige enden av naturparken Sierras de Tejeda, Almijara og Alhama, og man kommer dit ved å kjøre langs Andalucías flotteste veistrekning, nemlig A 4050, som er den gamle veien mellom Almuñecar og Granada. Denne delen av naturparken er meget dramatisk, og ruten ned til vannfallet er nok en av de flotteste stiene på disse kanter. Bli med ut på en betagende vandretur på knappe 9 km gjennom den vakreste natur, ned til et helt spesielt vannfall.
Før motorveien mellom kysten og Granada ble bygget var A 4050 (på folkemunne kjent som La Cabra – geiten) hovedveien mellom Almuñecar og Granada. Det var her bussen mellom de to byene gikk, og mang en passasjer har sittet der med hjertet i halsen, når sjåføren raskt svingte bussen rundt i de dramatiske svingene, når det var 400 m. rent dropp ned til siden. Jo, vei A 4050 er i seg selv en utflukt verdt, især på den delen hvor den snor seg mellom forvitrede klippene på kanten av Rio Verdes ville løp. Det er Rio Verde vi skal besøke på denne utflukten, og de forsteinede trestammers vannfall er skapt av Rio Verde.
I Almuñecar finner vi avkjørselen til A 4050 i rundkjøringen ved triumfbuen, ved å kjøre mot Jete og Otívar. Vi kjører forbi Torrecuevas og rekker akkurat å kaste et blikk på restene av den romerske akvedukten på høyre side, innen vi kjører under den imponerende broen som den moderne motorveien hviler på. Vi skal kjøre forbi både Jete og Otívar, og det er etter Otívar det mest dramatiske stykket av A 4050 starter. Vi skal kjøre helt opp til vi har passert km. 32 skiltet, og kort tid deretter ser vi en liten parkeringsplass på venstre hånd. Her parkerer vi og går litt lenger frem langs veien forbi et klippefremspring. Her ser vi et stort skilt og her starter vår rute med å stige et par meter opp langs en trapp.
 
Nå ligger Rio Verdes dal for våre føtter, men det er 350 meter ned dit. Heldigvis er stien ikke alt for bratt, idet den langsomt og forsiktig fører nedover – i starten i alle fall. Den første delen av stien går opp en kjempeklippe, som elegant ligger slik at den strekker seg innover mot dalen. Det er en fantastisk sti å gå på, fordi man her befinner seg høyt over dalen med fantastisk utsikt på alle kanter. Jeg vet ikke hvor det blir flottere enn her! På et tidspunkt passerer vi et fint skilt, som på et panoramisk sett viser et utsnitt av Sierra de Almijara med navn på diverse topper. Det er bare imponerende med alle de fjelltoppene, og Sierra de Almijara er en utrolig vakker fjellkjede som fortjener å bli mer kjent. Like etter skiltet begynner stien å gå nokså bratt nedover, så det er nok ikke en sti for folk med sarte nerver. Det kan anbefales å medbringe staver, ja, jeg ville nødig gå ruten uten.
 
Snart ser vi et skilt som forklarer dette med «vannfallet med de forsteinede trestammene». I 1920-årene felte man furutrær til bruk som bjelker i jernbanesporene. Trærne ble felt og kvistet høyere oppe i Rio Verdes løp og skulle derfra transporteres til et sagbruk, som den gangen lå ved Cázulas, like overfor Otívar. Det hendte at noen trestammer satte seg fast ved siden av vannfallet, og så kunne de ikke komme lenger. Med tiden ble disse stammene forsteinet av kalken i vannet, og i dag kan man altså se dem stå der og flankere vannfallet, som ut over stammene kan fremvise mange rare klippeformasjoner, som er utskåret av vannet i den porøse fjellsiden.
 
Etter skiltet fortsetter vi ned mot vannfallet og når vi er kommet ned fra alt det bratte fører en liten sti bort dit. Rett før vi når vannfallet deler stien seg i to, og den stien som går til høyre fører bort til en fin hule. – Men først vil vi se vannfallet. Det er meget spesielt fordi det er ganske høyt, og naturen har malt med mange farger i gult og oker her. Nedenfor vannfallet er det et lite basseng som man kan bade i. Det er ikke spesielt dypt, men på en varm sommerdag er det forfriskende å bli avkjølt her. Vi spiser alltid våre matpakker her på denne vakre pletten mens vannet risler. Det er virkelig et forunderlig sted. Etter at vi er ferdig med å spise skal vi opp og se hulen, som ligger på høyre siden av vannfallet. Vi går litt tilbake på stien som vi kom fra, og tar nå den høyre sideveien – det er kun ca. 20 m. opp dit. Hulen er smal, høy og moro å besøke, men den fordrer ikke til noe langt opphold. Det er simpelthen for nydelig der ute i solen ved det sildrende vannet.
 
forstenedetrae
 
Vår vandretur er en rundtur, så vi skal heldigvis ikke kravle tilbake på den bratte stien, men da vi jo gikk 350 høydemeter ned til vannfallet skal vi overvinne dem på tilbakeveien. Heldigvis er tilbaketuren ganske flat og derfor lengre, og da den foregår på en grusvei er den fint fremkommelig. For å finne tilbakeveien går vi langs en sti som beveger seg bort fra vannfallet og krysser vannløpet et par ganger. Etter ca. 100 m. kan vi kravle opp på grusveien som fører ned til den delen av Rio Verde som flittig benyttes til canyoning. Canyoning eller rappelling er jo en populær aktivitet, som består i å bevege seg ned i et elveløp iført neoprendrakt og forsynt med hjelm, rep, glideunderlag, osv. Man glir ganske enkelt med elvens løp, og når det er vannfall og andre forhindringer, så tar man dem med. Derfor skal man ha beskyttende felt på utsiden av sin neoprendrakt, og tau når man møter bratte og høye vannfall som man skal heise seg ned i. Utvilsomt en spennende opplevelse, og hvis man har lyst kan man gå ned til høyre fra det stedet hvor vi kommer opp på grusveien, for der nede er det et stort skilt som forteller hvor man skal henvende seg hvis man vil prøve canyoning.
 
Hvis man bare vil vandre går man til venstre når man kommer opp på grusveien og følger den tilbake til A 4050. Tilbaketuren er også meget vakker, men den kan synes litt lang. Men pytt, vi er jo friske folk, og hver gang vi går den tenker vi på vårt barnebarn Naya, som gikk hele ruten selv kun 5 år gammel. Og når hun kunne, så kan vi også.
 
Når man når asfalten svingerer man til venstre, og så er det ca. 1 km. tilbake til bilen. Og så kan man glede seg til en is på restauranten El Capricho i Otívar. Se ruten og download GPS posisjoner på www.elsebyskov.com under hikes / maps for hikes from La Danesa.

Av Else Byskov, foto av Declan McMahon og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet