Månedsmagasinet på Costa del Sol
valgillustration
 
Etter seks måneders politisk tautrekking må spanjolene til valgurnene igjen! For første gang i demokratiets historie har det ikke lyktes å danne regjering etter et valg. De fire store partiene i spansk politikk har ikke vist – eller hatt – viljen og evnen til å få samlet trådene. Derfor er de 36 millioner stemmeberettigede spanjolene på ny kalt til stemmeurnene 26. juni. I en tid med store politiske, økonomiske og sosiale problemer står Spania overfor nok et uhyre viktig valg.

Forventningene foran parlamentsvalget 20. desember 2015 var store. Etter flere årtier med et stivt to-partisystem var det klart at nye partier ville komme til og til og med få avgjørende innflytelse. Mange spanjoler så fram til et nytt og mer moderne demokrati der alle partier måtte vise fleksibilitet og evne til å forhandle og inngå kompromisser. Men de mange håpefulle velgerne er blitt svært skuffet. Det som skulle ha vært gode og konstruktive debatter har endt som lange innholdsløse diskusjoner.

Fire brikker som ikke faller på plass
Det er nye tider i spansk politikk, men de folkevalgte politikerne har ikke klart å håndtere situasjonen. Derfor er det ingen annen utvei enn nyvalg.
Særlig de store partiene har skuffet stygt, er det bred enighet om blant nesten alle politiske eksperter og kommentatorer. Det konservative Partido Popular, sosialistpartiet PSOE, det nye sentrumspartiet Ciudadanos og det tilsvarende nye venstrefløypartiet Podemos har hatt det siste halve året til å få brikkene til å falle på plass. Uten resultat. Tre av de fire partiene måtte gå sammen for å kunne samle flertall. Det er ikke et femte parti som er tungen på vektskålen. Og av de fire store partiene er det bare PSOE og Cuidadanos som har kunnet prestere et konkret forslag til koalisjon. Men det er langt fra nok. Det må denne gang tre til for en tango, for PSOE vil ikke danse med PP og tilsvarende byr ikke Cuidadanos og Podemos hverandre opp. Harmonien er så dårlig at verken PP eller Podemos ville stemme blankt, fordi PSOE og Cuidadanos presenterte seg som en mindretallsregjering. De stemte direkte imot. Det sier mer enn tusen ord om klimaet i spansk politikk.

Det politiske spillet
Blant de fire tunge guttene er det bare Ciudadanos som har uttrykt bekymring rundt et nyvalg. Partiets leder Albert Rivera mener klart at nyvalget symboliserer partienes fiasko og kaller det en farse å kalle borgerne til et nytt parlamentsvalg som neppe vil endre på maktbalansen. De øvrige partiene har derimot ikke vist den minste frykt for et nyvalg og mener – i det minste på overflaten – at de vil stå sterkere etter 26. juni. Og at det vil være til gavn for landet.
Like sikre er partiene i sine valg av spisskandidater. Derfor har verken Mariano Rajoy, Pedro Sánchez, Pablo Iglesias eller Albert Rivera hatt noen motkandidat til sine posisjoner. Kanskje ville et par utskiftninger ha løsnet litt på den fastlåste situasjonen, men det blir ikke tilfellet. Det er derfor man med rette kan snakke om et nyvalg i gamle klær. Mariano Rajoys håp er å gjenvinne mange av de 63 mandater PP tapte ved siste valg. Mange av de tapte stemmene gikk til Cuidadanos som kanskje har skuffet mange av sine nye velgere ved å danse tett med sosialistene. Pedro Sánchez’ mislykte forsøk på å danne regjering kan også styrke Rajoy. PPs håp går på nå å bli enda større enn PSOE og dermed ”tvinge” PSOE til å inngå den nasjonale pakten som Partido Popular hele tiden har ønsket. Denne brede pakten vil også få støtte fra Ciudadanos. Pedro Sánchez på sin side håper at befolkningen vil se ham som mannen som virkelig forsøkte å samle en bred regjering utenom Partido Popular. Og som mannen som i framtiden kan få Ciudadanos og Podemos litt tettere på hverandre. I det minste tett nok til å samle en mindretallsregjering med en av partene som støtteparti.

De små røde
Søker man noe merkbart nytt i forhold til julevalget, må man kikke til venstre i parlamentssalen der ”El Coleta” (mannen med hestehalen) på ny får stor oppmerksomhet. Pablo Iglesias er ikke redd for å leke med ilden, men hittil har han sluppet greit fra det. Hans siste trekk er å få det lille venstrefløypartiet Izquierda Unida (IU) inn under Podemos’ vinger. IU er en merkelig størrelse. Med sine bare to mandater i parlamentet gir ikke partiet mye lyd fra seg. På den annen side fikk IU ved siste valg 923.000 stemmer. Saken er at partiet lider hardt under det spanske valgsystemet der stemmene telles opp og mandatene fordeles etter region. Det gir en høy sperregrense og svært mange IU-stemmer går dermed tapt. Legges de 923.000 stemmene derimot sammen med Podemos’ 5.189.000 stemmer fra siste valg, kan de tapte stemmene for alvor konverteres til mandater. Det har Pablo Iglesias naturligvis regnet på. På den annen side leker han igjen med ilden, for ved å gå sammen med IU erklærer han at partiet hans er sterkt venstreorientert. Hittil har han gjort et poeng av å kalle Podemos for et alternativ parti.

Ny sjanse – siste sjanse
Hvordan velgerne tar det, får vi svaret på i slutten av måneden. Før det venter en valgkamp som nettopp er satte i gang. Noen venter spent på om det nå endelig vil skje noe, med de aller fleste av de spanske velgerne tar situasjonen med ro eller har fullstendig mistet interessen for det politiske sirkuset. I følge alle meningsmålinger vil valgdeltagelsen på 73 prosent fra sist falle med minst et par prosentpoeng. Dessuten sier meningsmålingene at åtte av ti vil stemme det samme som sist. Holder det stikk, er vi tilbake der vi startet. Så får politikerne nok en sjanse til å vise seg politisk modne til å få samlet en bæredyktig regjering. Spania har ikke fortjent – og neppe råd – til å vente lenger.

______

Mandatfordelingen
Det må 175 mandater til for å samle flertall i kongressen. Åtte av ti spanjoler vil stemme det samme som sist. De siste to vil gi et nytt parti sine stemmer eller slett ikke stemme. Kanskje vil det forrykke maktbalansen litt, men mye tyder på at ballen etter 26. juni igjen vil ligge hos politikerne. Det blir dem som må vise politisk vilje og evne til å få samlet en ny, bæredyktig regjering.

______

Felipe González
Felipe González har ikke kunnet la være med å blande seg i den politiske situasjonen. Som statsminister fra 1982 til 1996 hadde han sine opp- og nedturer, og til tross for at det snart er to årtier siden han forlot politikken, er han fortsatt en mann man lytter til.
”Kan ikke partiet ditt danne regjering, bør du erkjenne det og ikke forhindre andre i å få sjansen,” har han uttalt flere ganger i løpet av våren. Dermed langer han ut etter både Partido Popular og sitt eget sosialistparti som det siste halve året ikke har gitt hverandre den minste sjansen for å danne regjering. Hans standpunkt gir, på godt og vondt, stoff til ettertanke. Mange er enige med ham, men like mange husker hvordan Felipe González for akkurat 20 år siden tapte valget stort til Partido Popular og deretter gjorde alt for å hindre José María Aznar i å bli statsminister. Til slutt måtte Partido Popular hente den nødvendige støtten blant de små nasjonalistpartiene i Baskerland og Catalonia.

______

De skjeve meningsmålingene
Meningsmålinger skal alltid tas med en klype salt – og særlig i Spania.
Går man litt i dybden av målingene, ser man at mengden av intervjuer er sterkt svingende. Noen meningsmålinger er basert på bare 500 intervjuer i et snevert geografisk område og gir sjelden et riktig bilde av landets i alt 36 millioner velgere.
Dessuten hører det med at flere medier fortsatt er sterkt politisk orienterte. Resultatene av meningsmålingene manipuleres naturligvis ikke, men tekst og grafer utformes ofte på en måte slik at det partiet som det enkelte mediet sympatiserer med, kommer til å framstå positivt. Dette gjelder langt fra alle medier, men det er lett å se at avisene El País og SUR er pro PSOE, mens avisene El Mundo og ABC er konservative/liberale PP-aviser.

______

Italia 2
Vel er det markante forskjeller i oppbygningen av de politiske systemer i Spania og Italia, men flere politiske eksperter påpeker at situasjonen i Spania begynner å minne om forholdene i Italia. Siden andre verdenskrig har Italia hatt nesten 60 regjeringer, og siden 1975 har statsministeren vært skiftet ut ikke færre enn 20 ganger.
I flere perioder har landet hatt en ”objektiv” eller upolitisk statsleder uten et direkte tilknytningsforhold til noen av partiene. Det har vært resultatet av den store politiske splittelsen.
Det politiske kaoset har selvsagt også vanskeliggjort gjennomføringen av lover og reformer, men – nokså oppsiktsvekkende – har den italienske økonomien på en lang rekke punkter klart å passe seg selv. Det offentlige budsjettunderskuddet ligger under tre prosent som er avtalt mellom EU-landene, og arbeidsløsheten ligger på 12 prosent (mot 20 prosent i Spania).

Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.