Sigrid - en Askepott blant prinsesser?

Hva om du er blitt så gammel at du føler at du har gjort alt, sett alt og hørt alt, at det nesten ikke er plass til nye minner?

Når man har levd så lenge som Sigrid og er 88 år, har man kanskje gjort plikten sin som en god samfunnsborger når man har fått tre barn, 10 barnebarn og 16 oldebarn. De fleste på hennes alder opplever kanskje noe liknende, men det er ikke alle som har opplevet alt det Sigrid har gjort. De fleste er nok enig i at livet ikke alltid er en dans på roser. Hun var tenåring det året krigen brøt ut, og har tenåringsminner fra den tiden. Gjennom årene er det blitt både familiekos og familiefeider. Det hører med når slekta er blitt så stor.

I dagens samfunn skal begge foreldre ha karriere. Barn er overlatt til barnehagen lenge før de kan gå. To yrker skal pleies og eldre søsken skal følges hit og dit, så å komme til Spania for å besøke den eldre slekten, er ikke noe selvfølge lengre. Men Sigrid har bodd her så lenge og vet at nye venner kommer til og gleder seg over de besøk hun får og mennesker som gir henne noe her på Solkysten.

Sigrid føler at hun har nok av gode minner å ta vare på. Hun mener det er ingen fotoalbum som er interessante nok for andre, men for henne gir utvalgte bilder minner på det hun ønsker å huske. Det unge og søte livet startet i Bergen og fortsatt da hun møtte en annen bergenser som ble hennes mann, Rolf Monsen. 20 år gammel, giftet de seg i sjømannskirken i New York og ikke visste hun den gang at sjømannskirken senere i livet skulle bli hennes nye ankerpunkt etter et 65 års langt ekteskap. I 1992 døde han av hjerteinfarkt etter flere års redusert bevegelighet.

Gjennom deres lange ekteskap fikk de gjort mange reiser. I tidlig alder, arvet han en bokhandel, og med gode kontakter med kommunen gjorde han om eiendommen til treningssenter som inneholdt gymnastikksal, svømmehall, barnehage og idrettshall. Og når jeg spør hva han gjorde, får jeg som svar – hva var det han ikke gjorde? Han elsket å reise, og Sigrid elsket å følge med han. Som veldig unge og gjennom sine voksne dager, reiste de til Asia, Latin-Amerika, hele Afrika (bortsett fra der hvor kontinentet blir smalere), nord Amerika og i Europa selvklart. Men det var Latin-Amerika og Peru som satte igjen det største inntrykket. Hele kulturen med inka-indianerne og å overvære det hele var overveldende. – Man må nesten å ha sett det for å forstå kulturen, sier Sigrid. Og om du spør henne hvor det vakreste stedet hun har sett, så er det Seychellene. – Nesten for fint, nesten perfekt – men det var smale veier å kjøre på, så når to biler møttes fikk jeg hjerte i halsen.
Moren bodde i Spania en god stund, så det var et naturlig valg for de å flytte til Spania da de begynte å tenke på pensjonisttilværelsen. Da var Sigrid rundt 50 år og Marbella ble et nytt hjem. Men det var Marbella i sine tidlige glansdager og helt annerledes enn det vi kjenner det i dag. De kjøpte seg inn i borettslaget Marbella Hill Club hvor kongelige var naboer og hvor de hadde en prinsesse på hver sin side av huset. Som en del av denne bosammensetningen ble de en del av sositeten og var selvfølgelige innbudne gjester da de royale og filmstjerner som Sean Connery kom sammen på store og viktige gallaer til Røde Kors, Black and White galla, Rotary eller UNICEF. I løpet av den tiden de bodde der, deltok ulike prinser, prinsesser, baroner og baronesser fra Europa. Verdenskjente sangere som Shirley Bassey – og to som Sigrid syntes var verdt å nevne, prinsesse Marie Louise von Preussen og greve Rudi (Rudulf von Schönburg-Glauchau) var selvsagte gjester. Storøyde opplevde de sin nye ”omgangskrets”. Den store utklippsboken hennes vitner om en svunnen tid, og gir henne noe av de minnene hun ønsker å beholde, men Sigrid legger til: – det var en hyggelig opplevelse, men et kunstig liv som var godt å reise fra.

Sigrids liv har vært igjennom mange nye epoker. Spesielt etter at mannen døde, begynte en ny. Da begynte hun som frivillig i sjømannskirken. Den gang da de flyttet ned, fantes det ingen norsk kirke. Norge ble sett på som lillebroren til Sverige og da var svenskekirken eneste stedet å gå til. Rolf var naturlig utadvendt og kom i kontakt med nye bekjentskaper med en stor selvfølge. For Sigrid er ikke dette naturlig, så hun er glad skiltet hun bærer som sier ”Frivillig” i kirken. Skiltet betyr at hun har en grunn til å henvende seg til andre. – Det er lettere på den måten, sier hun.
Sjømannskirken har forandret seg veldig siden den kom til Calahonda, men hun føler at kirken selv i dag endrer seg med de mennesker som kommer. Når den faste staben har sommerferie, kommer det alltid vikarer og andre gjester. Det er alltid veldig annerledes, men veldig hyggelige folk. Hun synes det er fint når de kommer, men også fint når de gamle kommer tilbake.

Etter ett års forberedelse, har hun nå for første gang flyttet ut av Marbella. Hun kjører bil fortsatt, så det er ikke grunnen til at hun flyttet som kirkens nærmeste nabo. Men tilfeldigheter og hvem man får hjelp fra er avgjørende når man ikke selv har øyne til å lese alt med ”liten skrift”. Hun mener selv hun har vært heldig og fått god hjelp fra snille mennesker, men må samtidig understreke at det er nok av mennesker som også vil utnytte en gammel dame. Det er ikke lett å vite hvordan opptre når man forstår at folk prøver å lure en. Blant annet der hun bor nå, så hadde hun egentlig sagt ja til naboleiligheten som ligger litt høyere oppe. Men ”agenten” sa noe annet og skyldte på en gammel dames husk.

Hun har vært heldig med sine svigerforeldre og uheldig med NAV som ikke trodde på henne at hun og Rolf hadde vært gift. Det er første gang hun har måtte fremvise sin vigselsattest. Men med et langt liv, kommer skuffelser og et valg om å være den man vil være. Man opplever gode og mindre hyggelige opplevelser og må velge selv hva man vil huske.

Sigrid har levd lenge nok, synes hun, til å ville oppleve nye minner, men hun gleder seg stort over at hun kan reise med de flotte reiseprogrammene på TV. Selv om legene synes det er forunderlig at hun ikke tar noen medisiner og sier at hun må, så sier hun selv at det må hun ikke når hun er frisk. Hun har alltid spist sunt med mye frukt og grønnsaker, men kroppen er allikevel for gammel til å kunne ta fysiske reiser fra en flyplass. Sigrid har ikke reisefeber lenger, men er så heldig at man beholder ”pappen” som hun selv uttrykker det. Og så lenge man er frisk i hodet, kan man ikke si nei til nye minner – enten man vil det eller ikke. Rikmannsglansen har hun fått opplevd, nesten som Askepott med prinsen på ballet. Glansen beholdt hun. Det ser man fortsatt i hennes øyne og sinn.

(Sigrid fylte 89 år den 2. mai).