Castillo de Castellar

Castillo de Castellar er navnet på en gammel arabisk borg som ligger nord for Gibraltar, rett ved kanten av naturparken Alcornocales og balanserer på en klippe høyt over sjøen Embalse de Guadarranque. Det er et helt spesielt sted med en interessant historie, ikke bare fordi det er en eldgammel borg, men også fordi hele byen ble «besatt» av hippier på 70-tallet. Den gamle borgen er innredet til hotell slik at man kan nå bo som en arabisk kalif og ha utsikt over slettene mot øst og sør, slik at man kan se om den kristne hæren kommer. Vi befinner oss nemlig i det området der alle byene heter «de la Frontera» til «etternavn», for det var her på grensen mellom de kristne og mauriske områdene at kampene bølget fram og tilbake i århundrer.

Vi ankom til fots til Castillo de Castellar fra Jimena de la Frontera. Det er en vandretur på 21km. Det meste av turen går langs jernbanen mellom Jimena og Estación de Castellar og er helt flat. Det er bare de siste 4-5 km at man må stige oppover mot Castillo de Castellar som ligger på 260 meters høyde. Idet man nærmer seg toppen, ser man en stor borg som ligger og skuer utover landskapet, og idet man vandrer inn gjennom porten, føler man seg hensatt til fjerne tider og tenker på om det snart dukker opp en ridder for å hindre at man trenger inn i borgen. Men nei, i dag er den eneste hindringen å finne ved inngangen til hotellet som heter Hotel Castillo de Castellar. Merkelig nok har noen tydeligvis bestemt at det ikke var nødvendig å skrive hotellets navn over døren, men etter litt vandring rundt i borggården finner vi likevel inn til resepsjonen. Det er hotellkjeden Tugasa som eier hotellet som har ni dobbeltrom og 1 suite. Se www.tugasa.com.

 

Hotellet er helt spesielt, for her bor man inne i den gamle borgen fra 1200-tallet i fine rom som alle har fantastisk utsikt enten ned mot Gibraltar som man kan se i klart vær, eller ned over den flotte sjøen Embalse de Guadarranque.
Men enda mer spesielt er det faktum at Castillo de Castellar er en av svært få spanske landsbyer som ligger innenfor selve borgens ringmur. Det er klart at i gamle dager var det attraktivt å ha boligen innenfor og bak en tykk bymur, og her inne bak den intakte bymuren oppstod det en liten by med plass til ca. 200 mennesker. De fine, små og hvite husene ligger der fortsatt, og gatene er smale og krokete så det hele flommer av idyll. Men de opprinnelige familienes etterkommere er borte, og nå skal vi hvordan det gikk til.

 

Castillo de Castellar ligger som sagt på en høy klippe med steile sider hele veien rundt. Det gjør naturligvis borgen lett å forsvare, men det var ikke lett for de 200 innbyggerne å skaffe seg et utkomme – det var for lite jord å dyrke. Derfor ble det, som resultat av en landbruksreform på slutten av 60-årene vedtatt å anlegge en ny by nede på sletten, 10 km sørøst for borgen. Den nye byen var forskjellig fra den gamle. Her var det fine, moderne hus med bad og toalett, brede gater, grønne parker og offisielle kontorer. Dessuten ble det tilbudt åkerland til husene, slik at beboerne kunne få et utkomme. Til dette nye paradiset flyttede nå de 200 beboerne fra den gamle festningen, og de var glade. Glade var sikkert også de mange hippiene, særlig fra Tyskland, som nå flyttet inn i de tomme husene oppe ved borgen. Okkupasjon av tomme eiendommer var jo «moderne» på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, så her innenfor de tykke murene oppstod det et sikkert både utflippet og frisinnet hippiemiljø. Og ja, noen av de gamle hippiene nå langt oppe i 60-årene, bor der fortsatt. Noen har en restaurant, andre en bar, andre en butikk. Når man nå selv har vokst opp i hippietiden, kan man se en slik ex-hippie på langt hold, for stilen fornekter seg ikke, heller ikke i tysk utgave. Litt morsomt er det.
Morsomt er det også å gå rundt i de små, smale gatene som er svært sjarmerende og opprinnelige. Når man går rundt, kan man se at mange av husene er til leie. På et tidspunkt lyktes det nemlig eierne å få kastet ut hippiene, og husene ble renovert. I dag er det Tugasa som administrerer utleien, så det er altså det samme stedet man skal henvende seg, både når man vil bo på hotellet i borgen eller leie et hus.

 

Til hotellet hører det en liten og hyggelig restaurant som ligger i en av de smale gatene. Her er maten god og stemningen fin, så her kan man spise i fred og ro. På veien bort til restauranten passerer man på høyre hånd og på den samme gaten en flamencobar: Peña al Duende. Her må man absolutt gå inn og drikke øl og bestille «una ración de queso de cabra». Det er en prektig ost som serveres med ristet brød og oliven som smaker så godt at man får lyst til å kysse noen. Og når så verten setter på en DC med Paco de Lucía, så er ikke et øye tørt. Paco de Lucía spilte her i dette ydmyke og enkle lokalet før han ble berømt både vidt og bredt, og det forteller gjerne verten om. Det er forbudt å unnlate å gå inn og støtte dette herlige, lille foretaket.

Vandre kan man også gjøre oppe ved borgen. En fin liten vandretur går ned til sjøkanten, forbi den gamle kilden La Fuente Vieja og videre ned til vannkanten. Ruten starter ca. 500 meter fra hotellet ved at man går langs asfaltveien i motsatt retning av den man kom kjørende. Et skilt viser ruten på venstre hånd. En annen fin vandretur starter på høyre hånd, rett før man kommer bort til borgen. Et skilt med Cueva el Castaño viser vei. Denne stien går nokså bratt nedover (husk staver) og ender nede ved en fin hule. Problemet er nå at man må opp igjen ca. 200 høydemeter. Endelig må det nevnes at det finnes en romersk anlagt sti som går opp til borgen. Den finner man ved å gå på asfalten den veien man kjørte opp. Like før det første svingen fortsetter stien rett fram. Her kan man så få prøvd romernes veidekke som ikke er til å kimse av, selv om den er litt ujevn. Faktisk heter denne stien SL-A-115 og en beskrivelse av den kan lastes ned på: http://www.fedamon.com/senderos/prs/archivospdf/cadiz/SL-A%20115_LaCalzadaDehesaBoyal.pdf

 

I resepsjonen på hotellet kan man få et lite kart med vandrerutene.
Hvis man mot formodning ikke skulle ha lyst til å bo oppe i borgen, kan man bo på et annet historisk sted nede ved foten av klippen. Her ligger nemlig godset La Almoraima som opprinnelig var et kloster med store landområder. I 1868 kjøpte El Duque de Medinaceli (en av Spanias topp-adelsfamilier) klosteret og gjorde det om til bolig for seg selv og familien. Det var fra Medinaceliernes jord at man eksproprierte land til beboerne oppe i borgen som nå kom til å bo i Castellar de la Frontera som den nye byen ble kalt.

I dag er det gamle klosteret bygd om til hotell, og man passerer det i en stor rundkjøring når man kommer ned fra borgen. Det ser deilig ut utenfra, og også hotellets hjemmeside ser tillokkende ut. Se www.laalmoraimahotel.com

Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov