Ett og et halvt år etter at partiet Podemos’ ble stiftet er det fortsatt ikke klart om partiet virkelig har en sjanse ved parlamentsvalget seinere i høst. Det nye protestpartiet som i lang tid så ut til å flyte rolig over de politiske vannene befinner seg nå i en storm der både interne og eksterne konflikter får bølgene til å gå høyt. Forbindelsene til populistiske partier i Latin-Amerika, intern motstand mot Pablo Iglesias lederstil og et gresk søsterparti er alle elementer som har hatt sin pris, og Podemos forsøker nå å få rettet opp skuta før skjebnekampen setter inn i høst.
Bare tre måneder før valget til Europaparlamentet 20. mai 2014 oppstod Podemos som et reelt politisk alternativ etter at partiet fikk samlet inn de nødvendige 15.000 underskriftene for å kunne stille opp. De overrasket alle ved valget da de stakk av med knapt åtte prosent av stemmene (1.253.837 stemmer). Dermed sikret de seg fem plasser i parlamentet. Det gode resultatet satte fokus på det lille partiet. Ikke minst ønsket om politisk forandring som løp som ild i tørt gress gjennom Europa, og som i dag har ført til at Hellas nå ledes av Podemos’ greske søsterparti, Syriza. Det spanske protestpartiet kan skrive halvannet års erfaring på CV’en, og selv om de fortsatt ligger høyt på meningsmålingene, så avslører statistikkene også at luften nå sakte siver ut av ballongen.
Sju måneder etter at Podemos ble stiftet, lå de an til å få 15,3 prosent av stemmene i Spania, siden nådde de opp i overraskende 23,9 prosent i mai i år, noe som gjorde partiet til nest største i Spania. Fornøyelsen var likevel kortvarig fordi flere kriser internt i partiet brøt ut i løpet av sommeren. Det har gitt en nedgang i velgeroppslutningen slik at Podemos i dag ligger an til å få 15,7 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i høst til. Det siste året har budt på opp- og nedturer, og de vil avgjøre om Podemos ender på toppen eller bunnen av spansk politikk. Her får du et overblikk over krisene i Podemos gjennom halvannet år som parti, samt en kort gjennomgang av partiets politiske merkesaker.
Korrupsjon og Latin-Amerika
Podemos har ofte kunngjort at de på ingen måte aksepterer korrupsjon. Det måtte de prøve å bevise da det kom fram at medstifteren av partiet, Juan Carlos Monedero, tidligere hadde mottatt en stor sum penger for å ha hjulpet Bolivia med utviklingen av en felles mynt for ALBA-landene (Alianza Bolivariana para América) som er Latin-Amerikas svar på EU. Han mottok 425.000 euro for sin ”idé”, og pengene ble overført til hans enkeltmannsfirma i Spania, la Caja de Resistencia Motiva 2. De ble senere brukt til å finansiere talkshowet La Tuerka på Público TV som også Pablo Iglesias er involvert i og blant annet har opptrådt i. Den nære forbindelse mellom de latinamerikanske, populistiske regjeringene og tv-programmet har skapt stor kritikk i samfunnet, noe som forsterkes av at han fortsatt nekter å vise fakturaer for det utførte arbeidet. I begynnelsen av mai måtte han fratre sin post i partiet for ikke å skade Podemos ytterligere. Også Pablo Iglesias har nære forbindelser til Latin-Amerika – nærmere bestemt Venezuela. Her skulle han angivelig ha fungert som analytisk rådgiver under Hugo Chávez’ regjeringstid, mens han arbeidet for organisasjonen CEPS (Senter for politiske og sosiale studier) i Valencia. Den tette forbindelsen til Latin-Amerika og de store pengebeløpene har fått flere politikere og medier til å sette spørsmålstegn ved som i virkeligheten styrer Podemos? Derfor måtte ledelsen offentliggjøre partiets og egne regnskaper slik at det ikke skulle sås tvil om motivene bak stiftelsen. I dag fyller Latin-Amerika-spørsmålet fortsatt stor plass i mediene, og det er blitt en stein i skoen for Podemos som de ikke så lett slipper unna.
Interne ledelsesproblemer
”Toppstyring”. Et ord som nærmest virker ulogisk sett i sammenheng med partiet som ellers hevder det er demokratisk og frihetssøkende. Likevel er det her at roten til den interne polemikken må finnes. I slutten av juni proklamerte Pablo Iglesias og ledelsen i Podemos at medlemmene i juli måned skulle stemme over de 350 kandidatene til parlamentsvalget i høst. Valgsystemet i Podemos er bygget opp slik at alle partiets drøyt 375.000 medlemmene kan stemme enten på enkeltpersoner eller sette kryss ved såkalte åpne lister (listas planchas) bestående av de oppstilte kandidatene, og på den måten gir man en stemme til alle på listen. Det er her kritikken begynner. Flere framtredende ledere har nemlig uttalt at listene favoriserer de medieprofilene, altså Pablo Iglesias og hans ”venner” som derfor uten tvil vil få flest stemmer. På Iglesias’ liste var det satt opp 65 personer, alle pekt ut av ham og grovt sagt kan man dermed si at hvis man er inne i varmen hos Iglesias (dvs. med på listen) er sannsynligheten stor for at man blir valgt til parlamentet. Kritikken nådde ut i hele landet, og bare 59.724 av drøyt 375.000 medlemmer avgav stemme i juli – men ikke overraskende gikk seieren til Iglesias’ lag. Podemos kommer naturligvis ikke til å fylle alle 350 plassene i det spanske parlamentet, men nærmere 100-120 plasser, og her er det personene med flest stemmer i ryggen, Pablo Iglesias og de 65 kandidatene, som først og fremst rykker inn i de ettertraktede parlamentskorridorene.
Dessuten finnes det to unntak innenfor valgsystemet som går på kjønn og region. Skulle det for eksempel være en overvekt av kandidater fra én region eller være mangel på kvinner, kan ledelsen, el Consejo Ciudadano, nemlig skifte ut noen av kandidatene. Sett i dette lyset er det dermed ikke vanskelig for Iglesias å favorisere sitt eget partilag. En av de ledende kritikerne er Teresa Rodríguez, leder for Podemos i Junta de Andalucía, som har forsøkt å samle inn nok stemmer til at spørsmålet om valgsystemet kunne tas opp i el Consejo Ciudadano i Podemos. Men her oppstår et annet problem. Før en sak eller et mulig forslag til partiprogrammet kan tas opp i Rådet, må personen som fremmer forslaget kunne skaffe minst 10 prosent av stemmene til alle Podemos’ medlemmers – altså drøyt 37.500 ja-stemmer – noe som er et høyt antall når det ikke er klart hvor mange av medlemmene som rent faktisk er ”aktive”. Alle kan melde seg inn i partiet via et online-formular uten økonomisk binding, og derfor fikk Podemos en kjempestor velgeroppslutning da partiet først meldte seg på banen, men konsekvensen av det frie medlemssystemet er at det i dag ikke er mulig å vite hvor mange av medlemmene som fortsatt finnes eller er politisk engasjert. Teresa Rodríguez klarte dermed ”bare” å samle drøyt 8.000 stemmer. Det vakte imidlertid stor oppsikt da cirka 1.000 av disse kom fra partiets ledende krefter. Det eksisterer dermed en tydelig utilfredshet med systemet, men dessverre for Rodriquez og resten av medlemmene, er det svært langt fram til de nødvendige 37.500 stemmene som skal til for å endre det.
Podemos og greske Syriza
I begynnelsen var de nære venner, Pablo Iglesias og Hellas regjeringssjef Alexis Tsipras. Men nå avhenger vennskapet av at Tsipras fortsetter som landsfader – for feiler han med sin venstreorienterte og nasjonalistiske politikk og seiles landet enda mer i senk, kan det få konsekvenser for velgeroppslutningen til Podemos. Omvendt kan en gresk suksess kanskje bringe Iglesias til makten i Spania. I januar vant Syriza, Podemos’ greske søsterparti, valget i Hellas, og seieren ble raskt proklamert som en kjempesuksess av Pablo Iglesias og sett på som et eksempel på den så lenge ventede politiske forandringen som Europa og Spania trenger.
”Podemos kan utvikle seg til et annet Syriza for Europa; til det spanske Syriza,” har Iglesias blant annet uttalt tidligere til mediene. Men i dag er ordene ikke like positive, og Podemos forsøker å ta avstand til partiet: ”Hellas er ikke Spania. Spanjolene vet hva som også er et åpenlyst faktum, nemlig at situasjonen i Spania og i Hellas ikke kan sammenlignes,” sier Iglesias’ høyre hånd, Íñigo Errejón, til avisen La Razón. På flere områder ligner partiene hverandre, men det er også forskjeller.
Podemos har aldri villet klassifisere seg som et klart høyre- eller venstrefløyparti, men forsøker å promotere seg som et uavhengig parti. Syriza er derimot svært klar i målet og kan betegnes som et radikalt venstreorientert parti – de har gått i koalisjon med Uavhengige grekere som er et høyrefløys- og nasjonalistisk parti. Der greske Syriza går inn for koalisjoner, har Podemos gått hardt ut med at de ikke ønsker et samarbeide med de nåværende og gamle partiene. Også på internasjonalt nivå holder Podemos seg for seg selv, mens Syriza er en del av den europeiske koalisjon Europeisk Venstreparti. Men der Podemos bare har halvannet års erfaring, har Syriza som organisasjon eksistert i mer enn 25 år – det blev først omdannet til et parti i 2012.
Begge partier vil omstrukturere den offentlige gjelden, øke investeringene i de offentlige institusjonene, ”gjenerobre” strategiske deler av privat sektor, sette en stopper for økningen av skattene og nedskjæringene i det offentlige, begge har vunnet mange proteststemmer, og begge ønsker å reforhandle nedskjæringene og gjeld med EU.
Podemos’ partiprogram: ”Programmet for forandring”
”215 løsninger for landet” står det på Podemos’ partiprogram som ble offentliggjort i mai. Her står det blant annet hvilke politiske endringer borgerne kan regne med hvis Podemos kommer til makten; Det er blant annet:
1) Offentlige utgifter: Mer kontroll med selvstendige organisasjoner, foreninger og sammenslutninger som skal legge fram et årlig dokument over aktiva og inntjeninger, samt månedlige regnskaper over utgifter.
2) Korrupsjon: En anonym ”postkasse” der funksjonærer kan levere inn dokumenter og beviser vedrørende mulige korrupsjonssaker. De vil dessuten bli tilbudt en ”sikkerhet for arbeid” som skal beskytte dem mot represalier. Det blir opprettet et arkiv over tidligere korrupsjonsdømte firmaer og personer, slik de ikke igjen kan få administrative stillinger. Det vil også bli opprettet et antisvindel-kontor som skal ta seg av bedragerisakene.
3) Kontroll med institusjonene: Revidering av regnskapene slik at det blir ryddet opp i papirene og gjennomført en effektivisering innenfor det offentlige.
4) Regulering av ”renta basica” til minimumslønn: Hjelpen til de som ikke kan klare seg selv og derfor får renta basica, skal gradvis reguleres slik at det når minimums lønnsnivå på drøyt 650 euro per måned.
5) Tomme boliger: Det vil bli opprettet et system der man kan anmelde personer eller organisasjoner som har flere enn ti tomme boliger. Det vil bli utstedt bøter, og eieren vil være forpliktet til å leie ut boligene til det offentlige i en periode.
6) Beskatninger på plastposer: Engangs plastposer vil bli beskattet, i tillegg til at store butikkområder må betale en ”grønn skatt”. Dessuten skal turiststedene betale en miljøskatt som skal kompensere for de sosiale, kulturelle og miljøskadelige omkostningene.
7) Energi til de fattige: Utgiftene til lys og gass må ikke overstige ti prosent av en families inntekt, og energiselskapene må ikke skru av leveringene hvis det er snakk om en primærbolig. Det vil bli opprettet et uavhengig fond som skal løse problemet.
8) Fri abort og adgang til prevensjon: De forsikrer at alle som ønsker en frivillig abort, skal ha adgang til det gjennom helsevesenet. Kvinner skal også ha adgang til alle former for prevensjon.
Pablo Iglesias er 36 år, født og oppvokst i Madrid, og i en alder av bare 14 år ble han en del av det kommunistiske ungdomspartiet UJCE.
Av Christine Petersen, christine@norrbom.com
