Hvis Spania var USA, ville filmopptakene av thrilleren om Catalonias forhenværende president og mektigste mann siden 1980-årene være i full gang. Politisk og økonomisk urørlige Jordi Pujol er tvunget i kne, og han har måttet tilstå å ha «gjemt» 3,4 mill. euro i et skatteparadis de siste 34 årene. Det skjer samtidig med at hans tidligere svigerdatter på spansk tv snakker fritt om familiens utpressingsmetoder og hvitvasking av penger.
En novemberkveld i 1986 står en selvsikker og seirende Jordi Pujol på balkongen til Barcelona Rådhus.
«Sentralregjeringen gjør hva den kan for å knekke oss. Men det får de aldri lov til. Vår nasjon, flagg, språk og stolthet kan de ikke slå ihjel,» skriker han ut til tusenvis av jublende katalanere. Jordi Pujol hadde denne kvelden ikke vunnet et valg, men derimot en sak mot statsanklageren i Madrid. En sak som var minst like viktig for ham. Han var blitt frifunnet for svindel med midler i Banca Catalana, banken som hadde vært katalanernes flaggskip innenfor den finansielle sektoren fram til starten av 80-tallet. Hans far hadde stiftet Banca Catalana, og Jordi Pujol selv hadde stått i spissen for banken. Pujol hadde på smarteste vis gjort saken politisk – og vunnet overbevisende.
Banca Catalana
Man behøver bare et raskt tilbakeblikk for å forstå viktigheten av Jordi Pujol i nyere katalansk historie.
I 1960, under Franco-regimet, måtte den 30 år gamle katalaneren i fengsel i to år for å ha organisert et protestmøte mot styret. Dette var likevel ikke nok til å få den unge Pujol til å holde munn. Han holdt fast på sin katalanske identitet, og fortsatte sin kamp for demokrati og for å få Catalonia gjenoppbygget som selvstendig nasjon. Derfor deltok han aktivt i sin fars oppkjøp av den lille provinsbanken Banca Dorca i 1959 som raskt ble dømt om til Banca Catalana, med en klar visjon om å bli det finansielle knutepunktet for katalansk økonomi. Derav slagordet «Banca Catalana – til tjeneste for katalansk økonomi». Banken ble et symbol på den katalanske uavhengigheten, for den var 100 prosent katalansk eid og ledet. Banken ekspanderte voldsomt på 1970-tallet og var i 1981 Spanias 10. største bank med 352 filialer og over 5.000 ansatte. Men det skulle vise seg at det fantes mange brodne kar. Banca Catalana gikk plutselig konkurs i 1982. Da den spanske nasjonalbanken gikk inn i saken, fant man til sin store overraskelse at banken fra 1974 til 1976 hadde utbetalt utbytte til aksjonærene(altså Pujol-familien) på 515 mill. av de gamle pesetasene (ca. 3 mill. euro) på tross av et samlet underskudd på 1.076 mill. pesetas (ca. 6 mill. euro). Det var store summer på 70-tallet og en god grunn til en anklage om økonomisk kriminalitet. Saken ble imidlertid vendt til en seier for Jordi Pujol. En politisk seier.
Den katalanske faderen
Politisk kunne Jordi Pujol først vise muskler fra 1974 – året før Francos død. Stemningen helte mot demokrati i Spania, så Pujol stiftet partiet Convergencia Democrática de Calaluña, som senere ble til Convergencia i Unión (CiU) som vi kjenner det i dag. Som (med)stifter av en katalansk bank – på dette tidspunktet fortsatt med suksess – og et lokalt politisk parti, hadde Pujol gitt seg selv et sterkt utgangspunkt foran regions- og kommunevalget i 1980. At han til og med hadde «ofret seg» ved å sitte to år i fengsel under Franco-styret, gjorde ham for mange velgere til Den katalanske faderen. Pujol og CiU ble valgets store seierherre, og den ambisiøse politikeren ble president i Catalonia. Men hans makt skulle vise seg å bli enda større.
Sentralregjeringen i Madrid kunne ikke tillate seg å komme på kant med den regionen som hadde landets høyeste BNP. Og som til og med ble ledet av et parti som i framtiden kunne vise seg å bli tungen på vektskålen i spansk politikk. «Det ga CiU, som var synonymt med Pujol, en uhyggelig sterk posisjon. Kanskje så sterk at statsanklageren i 1986 ikke turde dømme ham for økonomisk kriminalitet i Banca Catalana-saken,» skriver Xavier Horcajo i sin bok «La Pastra Nostra».
Det står ikke skrevet noen steder, men det er mere enn alminnelig kjent at spanske rettsinstanser er under voldsom politisk innflytelse. Xavier Horcajo er katalansk journalist og har gjennom årtier fulgt Pujol-familien og katalansk politikk på nært hold. I sin bok betegner han direkte Catalonia som en mafia bygd opp rundt Jordi Pujol og hans sønner. Derav tittelen «La Pasta Nostra»: Pasta er spansk betegnelse for penger, og Nostra er det italienske ordet for våre. Den sicilianske mafia kalles «Cosa Nostra». Da hans bok kom ut våren 2013, ble den ikke noen stor bestseller. Men i løpet av de siste månedene, har den på nytt fått plass i bokhandlenes hyller.
De berømte tre prosent
Hvis Jordi Pujol i sin aktive tid var energisk som politiker og bankmann, kan man gjerne si det samme om hans barn. Han har sju, bl.a. fem sønner som alle er mangemillionærer. «Siden 1980-tallet har de bygd opp et imperium av virksomheter som beskjeftiger seg med alt fra privat og offentlig byggevirksomhet til investeringsselskaper, salg av medisinsk utstyr og mye, mye mere. Svært mange offentlige anbud i Catalonia har gått til selskaper som et Pujol-familiemedlem helt eller delvis eier,» skriver Xavier Horcajo i sin bok og fortsetter: «Vil du som næringsdrivende gjøre store forretninger i Catalonia, koster det 3 prosent av omsetningen til Pujol-familien. Det er en pen form for pengeutpressing. Mange vet det fungerer slik, men ingen snakker om det.»
Den katalanske journalisten og forfatter er bestemt ikke redd for å ta bladet fra munnen. Det samme kan sies om Jordi Pujols ekssvigerdatter, María Victoria Álvarez, som i august har deltatt i flere landsdekkende tv-programmer om Jordi Pujol, etter at denne har tilstått å ha skjult 3,4 mill. euro i utlandet. María Victoria Álvarez var tidligere gift med hans sønn, Jordi Pujol Ferrusola jr., fra 2006 til 2008, og hennes medvirkning på tv har ikke gått stille for seg. Hun har detaljert forklaret hvordan hun med sin eksmann flere ganger kjørte over grensen til skatteparadiset Andorra for å sette inn svarte penger fra byggelisenser. Det var ikke uvanlig at de hadde en halv million med seg i bagasjerommet. På tv har hun også vist fram gamle eposter der hennes eksmann minner næringslivsfolk på å betale ut hans kommisjon(underforstått de tre prosentene). Man kan naturligvis hevde at eks-kjæresten bærer nag og at man ikke skal ta hennes ord for god fisk. Hun slår likevel fast at offentligheten bare har sett toppen av isfjellet. Det samme mener bevegelsen «Manos Limpios» (Rene hender) som allerede har stevnet Jordi Pujol. De mener bl.a. å kunne bevise at han har skjult 18 mill. euro på hemmelige konti i Sveits. Penger som rent fysisk ble kjørt til alpelandet i regionens ministerbiler.
Man spør seg selv: Hva blir det neste? Det vrimler med rykter og store tall. Én ting er likevel sikkert: Jordi Pujol er skyldig, for han har allerede tilstått å ha 3,4 mill. ikke-deklarerte euro på en konto i et skatteparadis. Det er nå opp til skattevesenet, rettssystemet og katalanerne selv å vurdere om deres tidligere fader – i et svakt øyeblikk – bare har glemt å oppgi en gammel familiearv på 3,4 mill. euro. Eller om han og familien gjennom tre årtier har melket både deres egen bank og region på grovest tenkelige måte.
