Månedsmagasinet på Costa del Sol
Toscana – klassikerne kort fortalt

Toscana – klassikerne kort fortalt

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
toscana
 
Bløte, grønne bakker med Appenninene i bakgrunnen. Stolte vingårder og -stokker, omgjerdet av kneisende sypresser og krokete, grågrønne oliventrær. Verdens største konsentrasjon av kulturskatter, renessansekunst og -arkitektur.

 
Toscana er Italias mest besøkte region, og antallet besøkende overstiger fort de bare 3,7 millioner innbyggerne i området der man med rimelig grad av sikkerhet kan forvente at man verken får landeveiene eller severdighetene for seg selv.
Det er det mange gode grunner til.
 
Chianti og lokale retter
Flosklene trenger seg på. Ivrige etter å komme til uttrykk er også en stripe av tilleggsord som idyllisk, som blir brukt så ofte at det nesten har mistet sin betydning. Men ikke når det gjelder Toscana.
Derfor er det ikke uvanlig å treffe folk som forteller at de besøker området for 27. gang og at de faktisk aldri ferierer andre steder. Det kan synes ekstremt eller uoppfinnsomt , men likevel. For her er det nesten uendelig med attraksjoner å få med seg. Det være seg å se hver krok av Firenze og middelalderbyer med murer rundt, å dra på turer ut på landet der det er høyt til himmelen og nært alt annet og dermed heller aldri langt til et trattoria hvor man verken bør motstå fristelsen til å spise seg gjennom de toskanske lokale rettene eller varene som de bølgende bakkene produserer, det gjelder alt fra Chianti i gjenoppståtte bastflasker til den fornemme Brunello di Montalcino, og det er alt sammen deler av Toscanas poesi og stedets utallige kulturskatter.
 
Sebrastripede domkirker, David og vinoteker
Og Toscana har sin egen kulturarv. Det var etruskerne som før romerne satte sitt preg på området og dets befolkning. Akkurat som det meste av dagens Italia som jo først ble samlet i 1861, var også denne regionen gjennom mange hundre år og opp gjennom middelalderen, en egen stat. Først var det som flere separate bystater og senere samlet til det samme som dagens Toscana.
Her hersket blant andre Medici-familien som etter middelalderens målestokk var frisinnede og rike, og det ga muligheter for renessansens kunstnere, som Michelangelo og Bellini, Filippo Brunelleschi og Leonardo da Vinci. Her oppstod også en helt egen arkitektur som vi møter i nettopp Firenze, regionens hovedby, som var basen for mange av disse kunstnerne.
I byen går man også, takket være dem, fra den ene aha-opplevelsen til den neste.
Der er domkirken, Cattedrale di Santa Maria del Fiore eller bare Doumo, som er sebrastripet og hvis klokketårn og dåpskapell står separat i forhold til den egentlige kirkebygningen, sånn som i andre toskanske byer. Kuppelen på Firenzes domkirke er nærmest mytisk fordi den først ble ferdig i 1436, mens selve kirken stod klar i 1378 fordi man ikke forstod hvordan man skulle konvertere tegningene til virkeligheten. Det lyktes likevel til slutt for Filippo Brunelleschi ut fra byggemetoder som man fortsatt har vansker med å forstå. Duomo-plassen er trang, nylig er plassmangelen blitt avhjulpet av byens ordfører, Matteo Renzi, som endelig og etter en debatt som hadde pågått siden engang på 1960-tallet gjorde området bilfritt, hvilket faktisk kan ha spilt en ikke uviktig rolle da han i februar 2014 ble valgt til Italias statsminister, bare 39 år gammel og den yngste noensinne.
Det er nettopp Renzis residens, Palazzo Pubblico, det gamle rådhuset der samme mann for øvrig har tenkt at når så mange mennesker velger å besøke byen, er det minste man kan gjøre å by dem på vann å drikke, og derfor kan man nå fritt forsyne seg med vann, både med og uten kullsyre fra springene på bygningens venstre side. Mens man slukker tørsten kan man jo kikke nærmere på Michelangelos David, en kopi, for originalen står på museet Galleria dell’ Accademia. Han står med slynge i den ene hånden og stein i den andre og er klar til kamp mot Goliat. Han har selskap av flere statuer i dette friluftsmuseet mens de helt store kunstverkene står i rådhusets nabobygning, Uffizi. Bestill endelig inngangsbilletten hjemmefra fordi køene her kan være for lange for selv den mest iherdige, selv om vannflasken fylt opp. Utendørs kan man også fritt fornøye seg med den gamle broen Ponte Vecchio fra 1345 der byens slaktere i tidene uten kjøleskap holdt hus, noe som ble for mye for den regjerende Medici, Cosimo I. På tross av at han hadde latt bygge en lukket gangbro over selve broen, beordret han slakterne bort, og i dag er det stedet flust av gullsmedforretninger her.
Der er kirken San Lorenzo der danske Niels Steensen,1638-1686, ligger begravet. Florentinerne kaller ham Nicolaus Steno. Han hadde konvertert til katolisismen og ble i 1988 saligkåret, noe som er første skritt mot en helgenkåring. Dette skyldes bl.a. at han var pioner innenfor både anatomi og geologi. Det er en spesiell inngang på kirkens høyre side der man kan gå direkte inn til Steensens sarkofag, og det velger mange å gjøre for å legge igjen en beskjed på sarkofagen med en bønn eller et ønske til denne restene av mannen som snart kan bli helgen. Papirlappene hoper seg opp.
Og mellom San Lorenzo og Duomo er det smale, hyggelige gater med fortauskafeer og vinoteker der servitørene med de gamle etruskeres sinnsro gjerne forteller om de toskanske vinenes lykksaligheter.
 
Middelalderbyer, vakttårn og Katarinas hode
San Gimignano har gitt navn til den lett musserende hvitvinen Vernaccia di San Gimignano. Den stammer fra 1200-tallet og var den første vinen i Italia som fikk betegnelsen DOC.
Byen ligger sør for Firenze, og veien dit går nettopp gjennom noen av de blide bakkene gjennom Chianti-distriktene og rundt flere av de skjønne middelalderbyene der mange festningsverk og tårn fortsatt står som påminnelse om bystatenes stridigheter.
Tårn er det mange av. I fordums tider hadde bare San Gimignano, en by på 7.000 innbyggere, hele 72! De fungerte som vakttårn som en del av festningsverket, og det er sannsynlig at det var et visst snobberi med i spillet fordi de ble oppført av familier som ønsket å bygge seg tårn som var høyere enn naboens.
Nå er det 15 tårn igjen, og de fyller godt opp i denne byen som står for den høyeste graden av toskansk sjarme. De sees på langt hold. Det høyeste tårnet er La Grossa på 54 m. Det står ved Domkirkeplassen som heter nettopp det selv om kirken, La Collegiata, egentlig ikke er noen domkirke. Men hvorfor henge seg opp i bagateller? Uansett kan den romanske kirkens beskjedne fasade lure deg fordi den på innsiden byr på noen fenomenale fresker av en rekke kunstnere som har fortolket snart samtlige bibelscener. Her ser man bl.a. dommedagsbilder, helvetes pinsler, historien om Kain og Abel, Jesus´ dåp, krydret med engler, dyr og arken og Noa.
Nå. Is bør man forøvrig kjøpe i Gelateria di Piazza på Piazza della Cisterna hvor isprodusentene flere ganger har vunnet verdensmesterskapet, før man beveger seg videre, og det kanskje lengere mot sør, til Siena.
Dette praktverk av en by som også har vært en selvstendig bystat, har det mange kaller jordens vakreste plass, den konkylieformede Piazza del Campo. Her står rådhuset – det som rådhuset i København er inspirert av. Her er det at byens 70.000 innbyggere to ganger i året kollektivt går amok under hesteveddeløpet Il Palio som bare varer et drøyt heseblesende minutt.
Sebrastripene på domkirken, Santa Maria Assunta, er minst like framtredende som dem i Firenze. 1200-tallets sienesere ønsket å overgå florentinerne, også i størrelse på kirkebyggene. Selv om det ikke lyktes, mener mange at detaljrikdommen overgår den i Firenzes domkirke. Innvendig er det en skog av stripete søyler rundt et vidunderlig gulv med 56 marmorbilder som et slags teppe av marmor forestiller scener fra Det gamle og Det ny testamentet.
I utkanten av Siena finner man kirken San Domenico som har tilnavnet Basilica Caterina fordi den hellige Katarina av Siena virket her, og fordi hennes hode oppbevares i et skrin i kirken. Man kan se ansiktet hennes. I denne del av byen står dessuten Mediciernes borg, Fortezza Santa Barbara, som de lot oppføre som en maktdemonstrasjon og for derfra å kunne holde øye med innbyggerne etter at florentinerne på 1500-tallet hadde erobret denne byen og samlet Toscana.
 
En mur, et tårn og et på gjensyn
Over flere bakkedrag, mot vest, kommer man til Lucca. Her møter man først en tilsynelatende ugjestfri bymur som strekker seg 4,5 km rundt om byen i opptil 12 meters høyde. Ingen annen italiensk by av denne størrelsen har fortsatt helt intakte forsvarsmurer som egentlig er mer som voller der man kan gå eller sykle seg en tur. Sykler kan leies.
Flere byporter fører inn i byen og en nokså innviklet labyrint av smale gater. Inne i virvaret bør man peile seg fram til plassen Piazza dell Anfiteatro. Den ble på 200-tallet oppført som et romersk amfiteater, men er som mange av romernes bygningsverker forfalt etter Romerrikets undergang på 400-tallet. Deretter har man brukt mange av byggematerialene til andre bygg. Hvorfor gå over elven etter vann? Nå er det blomstermarked og flere hyggelige kafeer der man ikke må bli forbauset over all Puccini-musikken fordi komponisten, som har gitt oss operaene La Bohème, Tosca, Madame Butterfly og Turandot kom herfra, og det får vi aldri lov å glemme.
Her er også – ja, en sebrastripet domkirke.
Pisa. Det måtte jo komme. Det skjeve tårnet er både en attraksjon og trolig Toscanas mest utskjelte tårn fordi det ikke alltid lever opp til de besøkendes forventninger. Men så er det kanskje forventningene som bør justeres, for det er et fint tårn. Det er skjevt, og det står på Mirakelplassen, Piazza dei Miracoli, sammen med domkirken og dåpskapellet.
Selve Pisa er ofte oversett, men byen gjemmer på både romerske ruiner, et sjarmerende bysentrum, og her ble Galileo Galilei født, han som først påpekte at det er jorden som beveger seg rundt Solen og ikke omvendt.
Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet