Farvel til den røde finansmannen

 

Emilio Botín overtok den lille og nøysomme provinsbanken Banco Santander, etter sin far og gjorde den til Europas og én av verdens største banker. Store ambisjoner, hardt arbeid og riktig timing har vært de tre viktigste elementene bak suksesshistorien Banco Santander.

 

Revolusjonerte bankverdenen
Det var en ambisiøs og målrettet Emilio Botín som i 1986 satte seg ved bordenden under Banco Santanders styremøte. Gjennom nesten 30 år hadde han sittet ved dette bordet, men i en svært tilbaketrukket rolle som mannen som ikke pleide å si noe mot styreformannen, hans egen far. Stille og tilbakeholdende er også en svært passende beskrivelse av Banco Santanders daværende rolle i spansk finansverden. Det var en liten provinsbank som var milevidt fra å kunne spise kirsebær med de store bankene i Madrid og Barcelona. Men Botín led ikke av mindreverdighetskomplekser. Han utnyttet et hull i skatteloven og lanserte nye typer konti som ga kundene noen attraktive skattefradrag. Han introduserte også nye typer hypoteklån og noen nye høyrentekonti som for alvor ga banken nye kunder – og masser av kapital, som skulle investeres. Botín hadde nemlig klar en plan for hvordan han ville ekspandere og revolusjonere bankverdenen.
Bankkrisen i Spania på starten av 90-tallet fikk konkurrenten Banesto på glattisen. Det hadde Botín allerede ant, og han stod klar med et tilbud om oppkjøp. Få år etter fusjonerte han med Banco Central Hispano fra Madrid, og så var den lille provinsbanken fra Santander plutselig blitt en av de helt store guttene i spansk finansverden. Emilio Botín forstod å kjøpe riktig og billig da han sikret seg Banesto. Og tilsvarende forstod han å fusjonere med den riktige banken på det riktige tidspunktet. Han var ekspert i å effektivisere banken sin og få én pluss én til å bli tre. Noen mente han var litt for smart, men både konkurrentenes og skattevesenets anklager mot ham om å selge ulovlige investeringsprodukter og gi ulovlige skattefradrag, ble avvist av retten. Tilsvarende fikk han raskt raket kastanjene ut av bålet da det kom fram at han, sammen med sin bror, hadde en hemmelig konto i Sveits med 2.000 mill. euro. Botín kunne nemlig, i motsetning til andre framtredende personer i samme situasjon, overbevise pressen og folket om at det var en familiearv, og at han gladelig hadde betalt ti prosent i skatt for å få amnesti.   

 

Ut i den store verden
Samtidig med at Banco Santander vokste i Spania, ble de første frø sådd i det store utland. Banken inngikk strategiske allianser og kjøpte opp aksjer i utenlandske banker som Banco San Paolo (Italia), Royal Bank of Scotland, First Union og Abbey National. Ved Banco Santanders inntreden i disse bankene, steg verdien av aksjene raskt så markant, at Botín & Co. hadde likviditet til å fortsette den store ekspansjonen. Derfor kunne Banco Santander allerede på 90-tallet også satse stort på Sør-Amerika der banken særlig i Brasil, Chile, Venezuela og Mexico hører til blant de aller største. Emilio Botín forstod å alliere seg og kjøpe opp aksjer i de riktige bankene, i de riktige landene på det riktige tidspunktet. Det ble skapt vekst og arbeidsplasser, og Emilio Botín skaffet seg på denne måten én av Spanias største, private formuer. Ved sine oppkjøp, fusjoner og strategiske allianser revolusjonerte han Banco Santander og finansverden. For før han kom aktivt med i Banco Santander i 1986, var disse elementene fullstendig uhørte i spansk bankverden.

 

Botín så rødt
På en trist, halv tåkete høstdag i 1986 gikk den nyutnevnte bankdirektøren en tur langs havnefronten i sin nordspanske hjemby, Santander. Botín måtte spørre en forbipasserende om veien, og denne benyttet en rød butikkfasade som referansepunkt, for at Botín kunne finne sin destinasjon. Den røde fasaden kunne ses tydelig, også selv om det var tåkete. Ved årsskiftet, få måneder etter, fikk samtlige Banco Santanders filialer nye fasader. Og alt med bankens navn og logo ble byttet ut. For Emilio Botíns bank skulle ses. Tydelig – og overalt! Den lysegrønne fargen som inntil da hadde vært bankens farge, holdt ikke lenger. Nå skulle alt være knallrødt. Og det gjaldt også påkledningen. Alle framtredende medarbeidere bærer røde slips, og Botín selv, som ikke var likte belte, begynte å bruke røde bukseseler.
”Det gjør jo ikke noe at man kan synes. Særlig når man har noe godt å by på,” uttalte Botín humoristisk for et par år siden da han iført rød blazerjakke presenterte årsresultatet for aksjonærene.
Tilsvarende passer den røde logoen unektelig bra sammen med Ferraris røde Formel 1-biler.
Emilio Botín har investert skyhøye summer i å få den spanske Formel 1-føreren Fernando Alonso til Ferrari. Og på å få Banco Santander logoen på de raske bilene. Og det er verdt alle pengene, for kjennskapet til Banco Santander ble på verdensplan nesten femdoblet etter at samarbeidet startet. Særlig i Sør-Amerika, England og Asia er kjennskapet til banken økt. Emilio Botín har alltid investert kraftig i sport. Men har kun villet handle med de aller beste. Derfor var Banco Santander sponsor for golfspilleren Seve Ballesteros som forøvrig også var hans svigersønn i golfspillerens storhetsdager. Det samme gjaldt da Banesto på 90-tallet ga navn til syklistlaget med Miguel Indurain. I dag brukes kruttet i stedet på Fernando Alonso.    

 

Kvinne ved roret
Emilio Botíns bisettelse var preget av et massivt oppbud av ledende politikere, næringslivsfolk, verdenspressen samt hans store familie. Deriblant den eldste av hans seks barn, Ana Patricia Botín, som nå er klar til å ta over etter sin far. Hun er 54 år, og siden hun fylte 21 år har hun vært sysselsatt i finanssektoren. Hun er historiens første kvinnelige bankdirektør i Spania, og bare tiden kan vise hvordan hun vil klare seg i en fortsatt temmelig mannsdominert verden. Noe tyder likevel på at hun er gjort av samme type stoff som sin far og bestemt ikke lider av komplekser.
”Dere skal nok høre fra meg. Jeg er ikke redd for å gå mine egne, nye veier,” er hennes hittil eneste ord til pressen.    
Fra sitt kontor i Santander kan hun se over til det nye teateret og det flerkulturelle senteret , Centro Botín, som vakkert pryder kystlinjen i den nordspanske byen. Det ble den siste gaven fra Emilio Botín til sin by.

 

 

Også farvel til Mr. El Corte Inglés
I september tok spansk næringssliv også avskjed med direktøren og frontfiguren i varehuskjeden El Corte Inglés. Isidoro Álvarez ble, som Emilio Botín, 79 år og døde som følge av luftveisproblemer. Han var en langt mer diskret personlighet enn Botín, men minst like anerkjent og akseptert i spansk og europeisk næringsliv. Isidoro Álvarez dedikerte sitt liv til El Corte Inglés der han startet helt på bunnen som bare 18-åring. Derfra arbeidet han seg oppover i hierarkiet, inntil han i 1989 ble direktør. Med Isidoro Álvarez i spissen ble El Corte Inglés for alvor et stort og landskjent firma. Varehuset ekspanderte til hele Spania, og man utvidet flere steder med nye varehus, bl.a. i Málaga-provinsen der man gikk fra ett til fire varehus. I 1995 kjøpte Isidoro Álvarez opp den nærmeste konkurrenten, Galerías Preciados, som hadde gått til betalingsstans, og deretter var det ikke mulig å finne en større spansk by uten minst én avdeling av El Corte Inglés. I 2001 åpnet varehuset sin første avdeling i Portugal, og det var i samme periode Isidoro Álvarez utvidet varehuset med bl.a. supermarkedkjedene Hipercor og Supercor, reisebyrået Viajes El Corte Inglés og kleskjeden Sfera. Siste tiltak fra varehussjefens side var å få El Corte Inglés ut i Europa. Ikke fysisk, men via internetthandel. I dag har varehuset derfor en markant e-handel med England, Irland og Nederland.   
El Corte Inglés har i dag 208 varehus, beskjeftiger 93.300 personer og presenterte i 2013 et overskudd på 174 mill. euro.
Ny mann i spissen for El Corte Inglés blir den 39 år gamle Dimas Gimeno.
Han største utfordring blir å få varehuset etablert på det europeiske markedet.