Bodil Kleven er den første i min bekjentskapskrets som har kastet seg på livshistorie-bølgen (som vel egentlig ikke har begynt å rulle ennå). I en artikkel i februarutgaven av Det Norske Magasinet i 2013 skrev jeg en artikkel med overskriften «Alle har en livshistorie», hvor jeg oppmuntrer alle lesere i pensjonsalderen til å vurdere å komme med en samlet fortelling om sitt liv, først og fremst beregnet på sine etterkommere.
I samme utgave av Det Norske Magasinet tilbød journalist Arne Bjørndal seg å hjelpe potensielle skribenter med råd under arbeidet med en slik fortelling. Han påtok seg, slik jeg oppfattet det, enten å gjøre hele skrivearbeidet basert på intervjuer, å delta i hele produksjonsprosessen eller bare å gi veiledning i struktureringen av stoffet eller å forandre på enkelte setninger for å gjøre stoffet mer lettlest.
I Bodils tilfelle var det ikke det som Arne og jeg skrev i Det Norske Magasinet som satte henne på ideen. Lenge før den nevnte utgaven av Det Norske Magasinet kom ut, hadde barna til Bodil (hun har fire av disse) eller kanskje første og fremst barnebarna (som hun har seks av), mast på henne for å fortelle om sitt liv, men kanskje bidro Arne og jeg til at hun omsider kom i gang.
Nå er Bodil en skrivefør dame og hun trengte ikke særlig mye hjelp til å ordlegge seg. Og stoffet hun skulle sette ord på var hun selvfølgelig den eneste som hadde kjennskap til. Det hun ønsket hjelp til var organiseringen av stoffet, inndeling i kapitler og overskrifter. Jeg hadde flere samtaler med henne om dette, men mesteparten av redigeringsarbeidet fikk hun Arne til å hjelpe seg med.
Når enkelte blir spurt om de kunne tenke seg å skrive ned sin livshistorie, så svarer de at de ikke tror at deres etterkommere vil være særlig interessert i noe slikt og de vil kanskje ikke engang lese det de skriver. Og dette kan kanskje stemme når det gjelder ens egne barn. De har jo levd store deler av sitt liv sammen med sine foreldre, så å lese foreldrenes livshistorie blir som å lese en bok andre gangen. Men dette er et feil perspektiv. Det er ikke første og fremst for sine barn man skriver sin biografi, det er mer for de etterfølgende generasjoner. Hvis en person i dag får høre at det har dukket opp en dagbok på et loft på en slektsgård skrevet av en tippoldefar, så vil denne dagboken trolig vekke stor interesse. På samme måten vil en livshistorie skrevet i dag leses med stor interesse av ens tippoldebarn når den tid kommer. Nå vil man ikke leve evig om man skriver ned sin historie, men man kan bli husket i noen flere generasjoner enn man ellers ville.
For Bodil var det lett å bli bevisst på dette, hun har oldebarn i lesedyktig alder.
Jeg tror alle tilårskomne mennesker, uansett hvor trivielt de synes livet deres har vært, har hatt opplevelser som de har vært alene om eller som de bare deler med noen få andre. Slike opplevelser kan det være verdifullt å få dokumentert for fremtidige generasjoner, og ikke nødvendigvis bare for ens etterkommere. Kanskje kan det ha interesse for fremtidige historikere. Men da burde disse historiene gjøres tilgjengelig for disse historikerne. Men Riksarkivet har bare plass til biografier skrevet av nordmenn som har utmerket seg på en eller annen måte.
Bodil bærer på et minne som hun riktignok ikke er alene om, men som det store flertallet i Norge trolig vet lite om. Hun er fra Hammerfest og opplevde da tvangsevakueringen av Finnmark som Tyskerne iverksatte på slutten av siste verdenskrig. Dette vet vi fra Sør-Norge selvfølgelig en del om, og historikere har nok dokumentert mye av det som skjedde. Men dette kan være historie sett fra utsiden, fra en betrakters synspunkt. I Bodils livshistorie får vi denne evakueringen sett fra innsiden, fra en som selv opplevde det. For meg var denne delen av Bodils fortelling det mest interessante. Her kom det frem mye som jeg ikke har lest om i andre sammenhenger og heller ikke hva jeg i min fantasi hadde noen forutsetninger for å forestille meg.
Biografier av politikere, idrettsfolk og andre kjendiser er populære og selges i opplag på flere ti tusen. Men biografier av folk man kjenner personlig kan være vel så spennende å lese. Jeg tror jeg hadde større glede av å lese Bodils biografi enn jeg ville ha av å lese Per Sandberg sin. Derfor bør man lage minst en ekstra kopi av ens egen biografi som kan lånes ut til interesserte venner. De kan selvfølgelig også få tilsendt en kopi som vedlegg til en e-post.
Under lesningen av Bodils livshistorie gjorde jeg en oppdagelse som angikk meg personlig. Hun har nemlig en bestefar som kom fra en gård på Lesja og utvandret derfra til Hammerfest en gang i siste halvdel av 1800-tallet. Nå er Lesja tilfeldigvis også den kommunen hvor jeg er født og oppvokst. Og siden dette er en kommune med bare litt over 2000 innbyggere i dag, så vil det være slik at nesten alle som har sine røtter der er i slekt med hverandre, hvis man regner noen flere generasjoner tilbake enn man vanligvis gjør. Så derfor er det svært sannsynlig at Bodil og jeg har en felles stamfar eller stammor noen generasjoner tilbake i tiden, og at vi derfor kan regne oss som fjerne slektninger.
Bodil har vært enke i 18 år og oppholder seg nå hver vinter i Fuengirola og i sommerhalvåret hjemme i Hammerfest, sammen med ganske mange av sine etterkommere. Hun bærer alderen godt og spiller boule i Den norske forening og er aktivt med i ting som elles skjer i foreningen.
En baktanke med denne artikkelen er å få flere til å fortelle om sitt liv. De vil da oppleve det samme som Bodil: under arbeidet med hennes skriftstykke, dukket det opp minner som var fortrengt og som hun ikke hadde tenkt på på mange år. På en måte gjenopplevde hun sitt liv på nytt. Og hennes etterkommere som fikk historien hennes som julegave i 2013 var henne evig takknemlig.
Av John Einbu
