El Cañon de las Buitreras ligger i den vestlige enden av Málaga-provinsen, og det er en vill og dramatisk dal som i aller høyeste grad er en utflukt verdt. Dalen er tilholdssted for gribben «el buitre leonado» («Leo»), den løvefargede gribben som i stort antall holder til her. Gribbene bor nemlig bare der hvor det er loddrette klippesider der de kan bygge reder, og hvor det er termalvinder som kan hjelpe de store tunge fuglene med å holde seg svevende. Her kan vi presentere en utflukt som har alt: storslått natur, enestående dyreliv, en vakker, enkel vandresti og et ruralt hotell som ligger rett inntil den vakre Guadiaro-elven.
En tidlig morgen drar vi avsted mot Gribbenes dal som ligger i naturparken Los Alcorconales vest for Málaga, rett ved grensen til Cádiz-provinsen. Vi er svært spente på om det denne gangen skal lykkes oss å komme helt innerst i dalen, for sist gang vi prøvde var det et brusende vannfall som vi ikke kunne forsere og som derfor betød at dalen var utilgjengelig. Vi måtte vende slukøret om og håper at vi har bedre hell denne gangen.
Start i El Colmenar Turen inn til gribbenes dal starter i den lille landsbyen El Colmenar som man kommer til ved å kjøre motorveien AP 7 sørvest for Estepona og ta avkjørsel 142 ved Manilva. Man kjører nå opp A 377 mot Gaucin og deretter A 405 et lite stykke. Til sist tar man MA 9300 som fører inn til El Colmenar, også kalt Estación de Gaucin, fordi den er stasjonsby for den litt større byen Gaucín som vi nettopp har passert. El Colmenar ligger på den vakre jernbanestrekning mellom Algeciras og Ronda. Det er enkelt å finne fram til El Cañon de las Buitreras, for så snart man kommer til El Colmenar, ser man et skilt som peker mot dalenen på høyre hånd. Her dreier man inn og kjører ned mot et el-verk – central eléctrica. Man parkerer rett før en gitterport. I porten er det en sideport for fotgjengere, og her går vi inn. Vi er nå inne på el-verkets tomt, men det er fri adgang så vi kan rolig gå omkring. Vi ser nå på venstre hånd et kjempemessig rør som en gang har ført vannet ned til el-verket. Her ser vi også et skilt med SL-A 34 og Garganta Buitreras 4 km.
Vilt og brusende vannfall Vi må først krabbe et lite stykke opp langs med kjemperøret, men ikke mer enn ca. 50 m. Så kommer vi til en sti som går under røret og bortover mot høyre. Nå er vi på stien som fører rett til gribbenes dal. Det er en herlig, enkel sti å gå, for den går for det meste rett fram uten store stigninger. Vår vandretur er på ca. 5 km ut og hjem og tar 2-3 timer inkludert pauser for å beundre landskapet og nyte en lunsj. Etter ca. 100 meter får vi se Guadiaro-elven, og det er et herlig syn. Stien vår går på venstre side, rett under jernbanen som vi også kan se. Nå går det lystig framover, for stien går for det meste rett fram. På et tidspunkt går stien helt ned til elven som vi så dermed kan hilse på og dyppe hendene i. Deretter stiger stien litt igjen, og nå nærmer vi oss snart det kritiske punktet der vi måtte vende om sist gang. Da var det et vilt og brusende vannfall som vi rett og slett ikke turte forsere via et smalt rør. Vi forsøkte, men ble skremt av det ville vannet – vi kunne liksom se oss selv bli oppslukt av de brusende vannmassene. Se: En bro! Men se nå her: Denne gangen er det en bro her! Turistmyndighetene eller hvem det nå er, har simpelt hen bygget en fin jernbro over dalen, så vi klapper i hendene ved dette overraskende synet. Og denne gangen er det overhodet ikke noe vann i «vannfallet», så broen er slett ikke nødvendig på denne tiden av året. Sist vi var her var det vår, og nå er det desember og ikke en dråpe vann. Nå ligger stien mot dalen helt åpen, og vi drar lystig dit. Vi kan se begynnelsen av dalen, og det er et fantastisk syn. Maken til dal har vi aldri sett. Her har elven sikkert brukt millioner av år på å bane seg vei gjennom det høye klippemassivet, og til slutt har det lyktes. Men den fikk nå bare laget en liten smal renne i bunnen som den kunne klemme seg gjennom. Det er helt betagende og en svært spesiell naturscene. Men hva nå med de lovte gribbene? Jo, jo, de er her. De svever i stort antall oppe over dalen og ser ut til å være godt tilfreds med tilværelsen. Vår tilstedeværelse ser ikke ut til å interessere dem, og hvorfor skulle den det? Hvis vil hadde vært et par kadaver, ville vi nok vært mer spennende for dem, for vi har gode fettdepoter og er i pen «fôr-tilstand», men gribber går ikke etter noe som beveger seg. Vi kan derfor i ro og mak stå og beundre de store, imponerende fuglene helt til vi får vondt i nakken og må se å få rettet oss opp.
Fjellgeiter Nå ville det være fint hvis vi også kunne se et par fjellgeiter (cabra montés), og vi speider rundt i landskapet for å se om det skulle være noen. Og sannelig – plutselig dukker det opp et fint eksemplar av arten helt oppe på kanten. Den står der oppe og skuer ned i kløften og er et prektig syn. Vi har sett et skilt på stien der det står Puente de los Alemanes, og vi vil gjerne se hva slags bro det er. Men der er langt dit fra der hvor vi er, og stien blir på et tidspunkt vanskelig å følge, så vi vender om. Det er vi faktisk nødt til, for vi har et par avtaler i El Colmenar kl. 17.00. Så tyskernes bro må bli en annen gang, selv om det kribler og klør etter å komme dit. Faktisk er broen slett ikke en bro, men en konstruksjon som skjuler et vannrør som går over elven i stor høyde, og den ble bygget ab belgiere i 1918. Man kan gjerne gå på den, men det er ikke for folk med svake nerver, for det er langt, langt ned til elven, har jeg lest på nettet. Nå, vi vender om og før vi får sett oss om, kjører vi inn i El Colmenar som ikke er noen storby skal jeg hilse og si. Her har vi funnet et lite «casa rural» der vi skal overnatte. Det er et skjønt sted som ligger rett ved bredden av Guadiaro-elven. Fra terrassen ser man nedover en vakker eng med appelsin- og sitrontrær, og går du ut døren og ned til høyre, kommer man ned til et sted der Guardiaro-elven er demmet opp slik at lager en slags dam hvor man kan bade. Det er utvilsomt herlig en varm sommerdag, men nå på vinteren er det så som så med attraksjonen. Det er likevel et par nakne badenymfer ute i vannet, så det er nok bare oss som er slappe og kalde. La Casa Rural er, som navnet antyder, et hotell med enkle, rustikke værelser, og det tilbys forskjellige former for behandlinger. Vi har bestilt 4 x mudderbad og 4 x soneterapi, og når alt skal rekkes innen aftensmaten kl. 20.30, må vi begynne kl. 17.00.
Deilig mat Vi nyter knaingen og etterpå kan vi sette oss ned til Pacos deilige mat i spisesalen. All maten er økologisk, og i dag er den vegetarisk – vi får gresskarsuppe, fylte auberginer og kake. Et herlig måltid i rustikke omgivelser. Det er ikke noen meny – man spiser det som Paco har laget den dagen. Se www.casaruralahora.com for å få et inntrykk av dette deilige stedet. Det skal også sies at stedet for det meste bare holder åpent i weekendene, og at det om lørdagen alltid serveres landkylling (pollo del corral). Hvis man ikke liker det rustikke, kan man overnatte på det fine hotellet Hacienda La Herriza som man passerer når man kjører ned mot El Colmenar fra Gaucin. Første gang vi forsøkte oss på «gribb-dalen» bodde vi der, og det er et svært skjønt sted med en vakker hage/park og fine værelser. Se www.laherriza.com Det må også sies at man i El Colmenar har «designet» en byvandring og at man på Ahora kan få et kart over landsbyen der ruten er tegnet inn. Ruten tar en til byens severdigheter og tar en knapp time. Etter Pacos herlige frokost tar vi farvel med Casa Rural Ahora (et dobbeltværelse koster 60 €) og nå vil vi vise våre venner noen flere gribber, for vi vet et sted der de blir fôret. Vi kjører derfor ut av El Colmenar i motsatt retning av den vi kom. Det er bare den samme veien som går gjennom landsbyen, så det er ikke mulig å ta feil. Vår vei heter fortsatt MA 9300, og den er smal og med mange svinger. Veien går rett gjennom Los Alcorconales naturpark, og her kan man se en masse av den korkeiken som siden 1800-tallet har dannet basis for hele områdets økonomi. Etter ca. 15 kilometer ser vi, rett etter et sving, et stort skilt som forteller om naturparkens fugleliv. Vi parkerer og går opp til skiltet. Og her er det at la Junta de Andalucía fôrer gribbene. I hvert fall ser det ut som en slags gribb-bryllup – det er nok ca. 50 gribber over oss, og luften over vår hoder er proppfulle av disse store brune fuglene med hvite hoder. I sannhet et syn man ikke ser hver dag. Og slik fikk vi mettet vårt behov for å se gribber. Nå kan vi glade og fornøyde dra videre. Se www.elsebyskov.com for inspirasjon til flere turer.
Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov
Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov
Planlagt vedlikeholdsarbeid:
Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.
