Porto som postkort

 

Utflukt 

 

 

Douros dominans
En seiltur om kvelden på Douro-elven gjennom byen og under de seks broene som krysser fra selve Porto til bydelen Vila Nova de Gaia som begge speiler seg i elven, gir et fantastisk inntrykk av byens storhet. Turen går helt ut til det egentlige elvedeltaet Foz do Douro der båten møtes av Atlanterhavets enorme bølger og uendelige vidder.

 

Man forstår samtidig hvorfor nettopp portugisere ble de store sjøfarerne og oppdagelsesreisende, anført av Henrik Sjøfareren som i 1494 ble født i Porto og som må ha stått her og skuet utover havet og undret seg over hva som kunne finnes på den andre siden av alt dette vannet. Elven Douro er årsaken til Portos eksistens. Det gjelder også rabalo-båtene som er de gamle prammene eller portvinsbåtene som før i tiden bragte portvin fra portvinsgårdene langs elven inn til portvinshusene i Vila Nova de Gaia. Denne bydelen oppstod nettopp takket være portvinsprodusentene som led av plassmangel i selve Porto. Nå til dags transporteres portvinen fortrinnsvis til byen i tankvogner, mens båtene har overlevd mest for syns skyld, og den oppgaven utfører de ganske bra.

 

Inn til byen
Selve Porto har drøyt 230.000 innbyggere, og her er det enkelt å finne fram, unntatt selvfølgelig når man går seg vill i de små gatene i det historiske kvarteret Ribeira som sprer seg ned mot elven. Og det anbefales, for her er det så vakkert med hus i blått, gult og rødt, og interessant, bl.a. fordi det var her de gamle sjøfarerne la til og losset saker fra den store, inntil da ukjente verden, og området er nå inkludert på UNESCOs verdenarvliste.

 

Kvarteret mellom Ribeira og sentrum heter Barredo, og også her er det en praktfull uorden av smale gater og trapper der mye av Portos vasketøy luftes.

 

Hovedpulsåren er ellers gaten Avenida dos Aliados i Baixa, en storslått boulevard. I enden ligger byens rådhus, Camara Municipal.

 

Området er spekket med flotte og historiske bygninger. Det gjelder også jernbanestasjonen São Bento, et tidligere kloster, som er et verdig mål. Særlig på grunn av fajanseflisene, kalt azulejos. Som en tegneserie forteller de biter av Portugals historie. Tradisjonen med disse flisene stammer fra maurerne som også herjet på disse kanter, og portugiserne har virkelig tatt tradisjonen til seg. Rett som det er støter man på flisepyntede bygninger.

 

Og så må man bare stikke innom bokhandelen Livraria Lello e Irmão. Den ligger i en bygning fra 1800-tallet med en fantastisk trapp. På et tidspunkt gikk det rykter om at dette var trappen i Harry Potter-filmen, noe som likevel ikke stemte, men det har ikke minsket interessen for stedet. Reisemagasinet Lonely Planet har kåret bokhandelen som verdens tredje mest spennende. Duften av allverdens visdom og historier sitter i trepanelene.

 

Katolske Porto
Fra bokhandelen sees den barokke kirken Igreja dos Clérigos og dets 75,6 meter høye tårn. De geistliges tårn, javel, men her kneiser det som et peilemerke over byen og omfavner alle.

 

Kirken ble oppført av italienske Nicolau Nasoni som på 1700-tallet sto bak en lang rekke bygninger i det nordlige Portugal. Man kan besøke tårnet, og det er 240 trinn opp til toppen.
Nasoni sto også for oppføringen av Misericórdia-kirken og erkebiskopens palass.
Katedralen heter Sé do Porto, og det er én av byens eldste bygninger som ble oppført fra 1100- til 1300-tallet. Også her har den før nevnte italieneren hatt en finger med i spillet fordi han har pyntet på den ellers så uttrykksløse, barokke bygningen.
Det vrimler med kirker og religiøse bygninger i alle avskygninger i byen der de verdslige myndighetene etter innføringen av diktaturet i 1926 beslagla mange av dem. Man mente at kirken hadde for mye makt og rikdom, og folket hadde for lite.

 

På den andre siden av Dom Luis
Det skjedde ikke med portvinshusene på den andre siden av Douro fordi de alltid har vært en god inntekts- og jobbkilde for byen. Flesteparten av firmaene var den gangen eid av briter, noe som fortsatt mange er. Årsaken er historisk, fordi portugiserne på 1300-tallet ba om britenes hjelp mot Castilla og inngikk den såkalte Windsor-traktaten. På sikt betød det at britene hadde stor innflytelse i Portugal, og da man senere kriget mot spanjolene, ble forsyningene av sherry også rammet. Etter det ble det for alvor satt fart på produksjonen av portvinen, lyder historien.

 

I dag er det en opplevelse å kjøre over Dom Luis-broen til all portvinen, mens de dristige går, noe som foregår via øverste etasje av den 46 meter høye jernkonstruksjon. Da den ble bygget i årene mellom 1881 og 1886, var den med en lengde på 385 meter den lengste broen i sitt slag i verden.

 

Vila Nova de Gaia er som en kombinasjon av industrikvarter og forstad, og medregnet den kommer innbyggertallet i stor-Porto opp i rundt 1,2 millioner. Med mindre man vil besøke et portvinshus, har området lite å by på. Det er all mulig grunn til å smake og se og høre om drikken som har tatt navnet sitt fra byen og sender kjærlige hilsener fra Porto.

 

 

 

 

 

Elven Douro som med sitt utspring i Soria-provinsen i Spania, der heter den Duero. Den er 897 km lang.

 

På den portugisiske siden av grensen ligger en liten by, Barca d’Alva, og på den spanske er Vega de Terrón. Den siste trenger du ikke bruke tid på, for den minner bare om en gammel østtysk grensepost.

 

Langs elvens portugisiske side er det flust av vinranker, og så godt som samtlige druer brukes til portvin. Og så ligger det utallige vingårder og en rekke fine byer som Pinhão som har en svært fin jernbanestasjon, og ikke langt fra elven ligger Vila Real der Mateus-slottet står.

 

Man kan kjøre langs elven en del av veien eller ta toget, men den beste måten å se området på, er å dra på seiltur. Det finnes mange og varierte tilbud. Seilasene skjer bl.a. takket være en rekke sluser som ble oppført på 1950- og 1960-tallet.

 

Av Jette Christiansen