Årgangen 2013 – et spennende vinår i Spania

 

 

Vinstokker og Oliventrær
Ikke bare gjaldt dette for vindruene, men også for de enorme slettene av oliventrær som også lå under vann store deler av våren.
Men skepsisen gikk etter hvert over til en forsiktig positivisme og optimisme, for mange av vin- og olivendyrkerne, og når solen etter hvert dukket fram fra de mørke skyene, kom også varmen, og store oppsamlede vannmengder, dunstet bort i atmosfæren, og jordsmonnet begynte å danne grunnlaget for årets produksjon.
Det er jo akkurat dette som er så utrolig interessant ved vindyrking; å finne den rette balansen mellom atmosfære og jordsmonn, noe som igjen vil påvirke druenes kvalitet. Når druene knuses og mosten kommer fram, vil vi allerede på dette tidspunktet kunne vite mye om hvordan vinen kommer til å bli.

 

Jerez – Extremadura – Sevilla og Cordoba
Da jeg kjørte rundt på de andalusiske sletter i mai måned, hele veien fra Malaga til Cordoba og Sevilla, og videre i området rundt Extremadura og ned til Jerez, møtte jeg mange vindyrkere som var urolige for årets produksjon, og allerede på dette tidspunktet, var det flere områder som tydelig viste vinstokker som hadde råtnet. Det eneste de kunne gjøre, var å fjerne gamle vinstokker, for å få disse erstattet med nye planter.
Jeg ble også fortalt at de fryktet store ødeleggelser også i nord i Spania, noe som ville gjøre kvaliteten dårlig både for hvite og røde viner, spesielt for de som dyrket druene på de flate slettene.
Med disse opplevelsene friskt i minne, tenkte jeg at det kunne være interessant å ta en ny tur, til de samme områdene, for å se hvordan både vin- og olivenproduksjonen er blitt etter en fantastisk lang sommer, med mye varme, og jeg vil tro, mye tørr jordsmonn.

 

Min spanske venn Antonio som lokal guide
Jeg spurte min gode, spanske venn Antonio, om han kunne være med meg på en slik tur fordi han kommer fra Cordoba og kjenner hele området, samt masse mennesker som driver både med oliven og vin. Som den stolte spanjol han er, tok han på seg oppgaven som min personlige guide med stor innlevelse.
Vi konsentrerte oss først og fremst om området rundt Cordoba. Bare etter en drøy halvtimes kjøring fra Malaga begynte de enorme slettene og fjelltoppene å vise seg fram med oliventrær, som står dyrket i rekker, mil etter mil, og som kjent, så begynner også høstingen av de grønne oliven i september måned. Avfallet fra disse blir brent i enorme ovner i produksjonshusene, hvor lukten av dette kommer inn gjennom ventilasjonsanlegget på bilen vi kjørte, og videre innover i bihule og diverse luktesanser inne i hodet. Ja, ja, prøv det selv, du kommer til å elske denne lukten.
Vi hadde bestemt oss for å kjøre videre nordover etter Cordoba, for å komme inn i distriktet som har en stor produksjon av druer for hvitvin, og hvor druene dyrkes stort sett på sletter. Jeg ville teste ut hvordan disse druene hadde klart seg gjennom den fuktige vinteren med store vannmengder.

 

Hvite viner fra Moriles
Men allerede før vi ankom Cordoba, kunne vi se enorme sletter og bakketopper med små vinstokker, på høyder opp mot cirka 70 cm som bugnet av grønne druer, og helt ærlig, jeg kan ikke huske sist jeg så noe liknende av drueklaser på en vinstokk. Helt fantastisk!
I Extremadura finnes det vindyrkere som går nye veier i sin dyrking, ved å plante vinstokker mellom oliventrærne, og det jeg så der, var ett oliventre, deretter to eller tre vinstokker, og deretter igjen ett nytt oliventre. Sånn fortsatte det i utstrakte lengder.
De mente med denne plantingen at oliventrærne ville kunne gi masse næring til vinstokkene, noe som ville påvirke vinens kvalitet når denne var ferdig.
Vindyrkerne rundt Cordoba har noe av den samme oppfatningen, men i stedet for å plante alt på rekker, samler de ett stort område med vinstokker, og rundt dette området, plantes oliventrærne, slik at vinstokkene står plantet i sentrum, og suger til seg næringen fra oliventrærne.
En utrolig teori, men dette viser også at alle dyrkere, enten det er av oliven eller vindruer, eller som i området før Cordoba som heter Moriles, så går de sine egne veier for å finne frem til de beste, og mest velsmakende viner, og som vi forbrukere kan kose oss med.

 

Våt leire – bra for vinstokkene – ikke for bilen
Vi hadde nå for lengst kjørt av motorveien og var inne på landeveiene der vi kjørte på delvis asfalterte- og grus- og leirveier. Hvis du hadde sett bilen min etter denne turen, ville du trodd at jeg hadde kommet fra en regnfull safari.
Men, det er jo dette som er gøy, der vi i det ene øyeblikket har oliventrær på alle sider av bilen og du ser ikke noe annet en kun disse trærne, og i neste øyeblikk er det kun vinstokker, og, siden det er tid for høsting, blir jo fristelsen rimelig stor da for å stoppe for å plukke med seg en skikkelig klase av nydelige, søtaktige druer.
Vi prøver å spørre oss fram til hvordan årets høstsesong vil blir for hvitvinene fra Moriles, og noen svarer, litt forsiktig, at det ser bra ut, mens noen andre er mer forsiktig med sine uttalelser.

 

Skikkelig landtur –kuer, sauer og plantasjer
Turen går videre nordover, forbi Cordoba, og vi er kommet skikkelig ut på landet, hvor det på en side finnes milevis med oliventrær, og på andre siden milevis med vinstokker, store jord områder, hvor hvetekornene ble høstet rett før vår ankomst, og på andre områder, enorme mengder av kuer og sauer.
Men samtidig er det også slutt på de store slettene, og nå er det bakketopper som fører oss opp og ned og igjen opp og ned. At det i det hele tatt kan plantes noe i disse omgivelsene, er helt utrolig.
Vi besøker både – og olivenplantasjer, samt kooperativer for begge produksjonene og får i gang samtaler med spesialister for denne næringen som kan fortelle at generelt, vil årets produksjon ligge «midt på treet».
De kunne fortelle at de mest sårbare, etter mye nedbør i vår, var de som hadde plantasjene nede på store slettene der vinstokkene rett og slett råtnet helt opp, akkurat slik jeg også ble fortalt hadde skjedde i Jerez.
Likevel mente de at mange ville få seg en ny overraskelse, sannsynligvis positiv, fordi jordsmonnet vanligvis mange steder normalt ville ha vært tørt, og da gi lettere viner, men nå, etter mye vann, ville denne inneholde høyere fuktighet, og dermed kanskje en kraftigere vin enn de vanligvis får. Ingen vet helt sikkert ennå, men det ville kunne bli en spennende høst.
Konklusjonen til de fagkyndige vi snakket med var at 2013 – så langt – fortalte lite om vinens kvalitet, men tilbakemeldinger fra store distrikter som Rioja, Toro, La Mancha og Ribera del Duero var at årets rødviner kom til å bli bedre enn middels, og det samme gjaldt også for hvitviner fra Penedes.
Så, kjære leser, her er det altså bare å smøre seg med tålmodighet, for høstingen startet først nå i siste halvdel av september, og så får de neste månedene vise oss om dette blir det store året for din samling. Jeg er i alle fall klar til å skaffe meg noen gode viner etter at dommen faller om noen måneder.

 

Småbyen Pozoblanco, høstfest og festival med Alfonso
Vi havnet i byen Pozoblanco for overnatting der også Antonio hadde familie, og jeg har tidligere skrevet om «feria», disse festivalene som arrangeres rundt om i hele Spania, og her var det nå festival for å feire at høstingen var i gang, og etter at olivendyrker Alfonso hadde vist oss rundt på sine marker, tok han oss med på festival for å feire.
Byen har 80 000 innbyggere, og jeg tror ikke at mange holdt seg hjemme under denne festivalen, for her krydde det av stort og smått. Leggetid for barn. Nei, det eksisterer ikke under festivaler, for karuseller og minibiler, suste rundt med hylende unger, og salgsbodene solgte alt fra hot dog og kebab til store hvite, kremaktige, vemmelige saker, som unger og noen helt spesielle personer inntok, med hele ansiktet godt innsmurt av denne kremen, så bare nesen stakk fram. Ikke særlig appetittlig.
Men, er det høstfest, så skal det feires og festes, og det fine som jeg opplevde her på denne «feriaen», var at jeg ikke så noen personer som var tydelig beruset, alle bare hygget seg og koste seg med barna, og da jeg gikk tilbake til hotellet kl. 03.30 om natten, hørte jeg fortsatt hylende unger bak meg som lot natt være natt.
I forbindelse med en slik høstfest, hører det også med tyrefektning, og Antonio og Alfonso hadde invitert med seg hele mannfolkgjengen fra familien til denne seansen, og jeg prøvde å forklare at jeg hadde vært på dette en gang tidligere, i Marbella, og da forlot jeg arenaen halvveis. Jeg prøvde høflig å si nei takk.

 

Hester – okser – tyrefektning – en del av sirkuset
Men jeg ble forklart at denne gangen var det med hester, og at det var et skikkelig show, og at jeg selvfølgelig måtte være med, og det gjorde jeg.
La meg si det veldig kort, dette er ikke noe for meg, og faktisk så syntes jeg det var enda verre nå enn sist, fordi toreadoren som sitter oppe på hesten, har mye større kraft i spydet enn om han sto på bakken. Du kan jo selv tenke deg resultatet av dette. Nei, ikke noe for meg.
Det eneste positive i hele denne seansen, var den første oksen som kom ut for å møte sin motstander, og som rimelig fort etter at han kom ut på arenaen, ble stukket med ett spyd av toreadoren. Men hva skjedde så? Joda, oksen måtte helt sikkert hete Ferdinand, for han satte seg ned på rumpa, og ble sittende å se dumt på toreadoren inntil folk på tribunene hylte og skrek såpass mye, at oksen måtte forlate arenaen. I live.
Jeg hylte av glede inne i meg selv, for jeg ble fortalt at denne oksen kom til å overleve, og selv om totalt seks okser skulle inn i arenaen denne dagen, forlot jeg mitt følge etter bare to okser.
Men, utenom denne hendelsen med tyrefekting, som jeg håper snart blir avskaffet i Spania, var det atter en gang, en opplevelse å komme seg vekk fra stresset på Costa del Sol, og inn i tykkeste landsbygda. Møte mange fantastiske mennesker som alle jobber med jordbruk, plantasjer, dyr og noe nødvendig annen næring. Jeg gleder meg allerede til neste års høstfest i forbindelse med høstingen, og jeg anbefaler også deg, kjære leser, til å gjøre det samme.

 

MÅNEDENS DIKT
Denne artikkelen har vist at regnværet i vår, kan skape nye muligheter for vinproduksjon gjennom rikt jordsmonn, og da tenker jeg fort på den norske dikteren Louis Kvalstad, som kommer fra Overhalla i Namdalen, og som var veldig opptatt av alt som kunne spire og gro, og som han kalte «underet i alt spirende liv»…

 

Diktet jeg derfor har valgt, heter

 

«REGN»;

Har du ligget i en utløe en vårnatt –
og hørt det regne på taket –
hørt et susende drev av dråper –
mot de tynne furubordene over hodet ditt?

 

Og et øyeblikk synes –
det var knitringen av skrivemaskiner –
på store kontorer i Oslo – Genève og Paris –
der utallige fingrer –
slår på tall og bokstaver dagen lang –
fordi det er så meget i verden –
som må lykkes…

 

Som de utallige regndråpene –
slår mot tak og risler over muld –
fordi det er så meget i verden –

 

som skal gro……..

 

Av Øystein Wiig Rambøl