• Staten har kommet et skritt nærmere en nasjonalisering av landets motorveier.
• Fomento har bedt Hacienda om tillatelse til å opprette et selskap for å ivareta driften.
• Motorveisselskapenes gjeld er nå på 3,7 milliarder euro. En avtale kan bli undertegnet i oktober.
Nå hadde ingen av de to forhenværende spanske statsministrene, José María Aznar eller José Luis Zapatero fra henholdsvis PP og PSOE, det samme incitamentet eller nøt det samme eneveldet som sine romerske forgjengere og keisere over Hispania som anslås å ha anlagt drøyt 80.000 km veier. Men de spanske etterkommerne gjorde sitt beste for å gå i romernes fotspor og å la alle veier føre til hovedstaden Madrid.
Motorveiene skulle være et symbol på framgang, europeisk sivilisasjon, i tillegg skulle motoveiene med sine mange felt naturligvis også være med på å redde noen av de mange menneskelivene som ellers fortsatt ville ha gått tapt på de mindre avanserte veiene. Man så dessuten veibygging som en god investering som skulle være med på å holde farten oppe på de økonomiske hjulene og på de ellers så tilsynelatende sikre veiene opp gjennom begynnelsen av det nye årtusen.
Fra å være et statsanliggende, ble konstruksjonen og driften av motorveiene privatisert, og snart ble 2.560 km asfalt som skulle finansieres ved brukerbetaling, anlagt i det spanske landskapet.
Langt mellom billistene
Men så ble det år 2008; redselsåret der alt sporet av. Boligboblen brast, spekulasjonsbaserte prosjekter som fantomlufthavner, kulturtempler og megasykehus ble etterlatt, og det samme skjedde med motorveiene. For gjennomsnittsbilistene har forlatt motoveistrekningene med bompenger på grunn av lavere inntekter, forverret av stadig økende priser på drivstoff og alt mulig annet. I stedet velger de de mindre, ofte lengre og knapt så sikre, men i det minste de gratis motorveiene.
Og så er det selvfølgelig alle dem som ikke lenger har et arbeid som de må kjøre til hver dag.
Kritikken av at prisene er altfor høye, blir ikke lyttet til. En tur i en personbil fra Barcelona til Valencia koster 30,50 euro, fra Málaga til Marbella 4,50 euro, mens den her får ekstra påslag i sommermånedene og i forbindelse med visse helligdager da bomprisen på samme strekning er 7,30 euro.
Det er derfor blitt lengre og lengre mellom bilene på betalingsmotorveiene, og ved bompengestasjonene har det neppe vært stress som har preget de ansattes hverdag.
De første fire månedene i år, har – ifølge de ferskeste tallene – antallet kjøretøy på betalingsmotorveiene innenfor det såkalte Red de Carreteras del Estado, falt med 9,8 prosent i forhold til samme periode året før. Det daglige, gjennomsnittlige antall kjøretøy gikk ned fra 15.189 til 13.689. Det er sjette år på rad at antallet betalende bilister går ned, og siden 2008 har det skjedd et fall på sammenlagt 30 prosent.
Aller verst står det til rundt nettopp hovedstaden. Det dreier seg om strekningene med navn som Radial-3, Radial-5 og Radial-4 samt AP-41, Madrid-Toledo, mens også AP-36, La Ocaña-La Roda, samt AP-7, Cartagena-Vera, har alvorlige problemer.
Den dårlige forretningen som det åpenbart er å bygge motorveier i Spania – blant de dyreste i verden – samt å drive dem, har betydd at seks selskaper har gått konkurs, og blant de gjenværende har situasjonen sparket beina under lysten og økonomien til å ferdigstille planlagte strekninger.
Geiter på motorveien
Et eksempel på den manglende entusiasmen og den dårlige økonomien er strekningen MP-203 ved Madrid. Denne strekningen som skulle bli et fint stykke asfalt, travelt opptatt med å minske trafikkproppene mellom Barcelona og Madrid, kostet i årene 2005 og 2007 det private selskapet Cintra rundt 70 millioner euro. Selskapet hadde konsesjonen og rett til å drive motorveien, altså å kreve opp bompenger i 30 år.
Men administrativ tarmslyng og uoverensstemmelser mellom Cintra og Madrids lokalregjering og Ministeriet for offentlige arbeider (Fomento) rundt en tunnel under et togspor, betød at arbeidene på motorveien stoppet opp, og at det siden har stått stille i seks år.
70 prosent av den 12,5 km lange strekning er ferdig, men den ender i en åker ute i ingenting. Ingen forventer at den blir ferdigbygd innen overskuelig framtid.
De eneste som sees her er ville hunder og geiter fordi hyrdene lar geitene gresse i veikanten.
Skattebetalerne må kanskje lide
3,7 milliarder euro antas å være de konkursrammede motorveisselskapenes samlede gjeld. Og disse pengene er satt i spill når Fomento nå forhandler med skattemyndighetene (Hacienda) om å opprette et statlig selskap, kanskje i samarbeid med noen av de private selskapene som må overta driften.
Ministeren for Fomento, Ana Pastor fra regjeringspartiet PP, ønsker ikke at dette skal bli til byrde for skattebetalerne, og hun mener at inntektene fra bilistene må kunne dekke utgiftene. Men de nåværende utbyggingdselskapene kan knapt betale rentene på sine lån med disse inntektene, og det er vanskelig å se hvordan staten skal kunne ta denne hårnålssvingen uten at skattebetalerne må involveres.
Ifølge finansavisen El Economista forventes ministeren for Hacienda, Cristóbal Montoro, også PP, tross alt å godkjenne nasjonaliseringen, noe som kan skje allerede i oktober.
Deretter venter forhandlinger med Seopan som er paraplyorganisasjonen for motorveisselskapene. Blant annet må det nok forhandles om hvor stor andel de private selskapene kan ha i det kombinerte selskapet som regjeringen vurderer vil få en verdi på 608 millioner euro. For øyeblikket forlanger Seopan 50 prosent eierskap for de private, mens Fomento som utgangspunkt er villig til å gi dem 20 prosent. Noen av selskapene har gått konkurs, og i disse tilfellene antar man at lånegiverne, altså bankene, kommer på banen og får andeler i et nytt, delvis statseid motorveiselskap.
De private selskapenes gjeld på 3,7 milliarder må ikke, slik det tidligere er sagt, overtas av staten, men hvis planen ellers og som forventet får grønt lys, kan summen fordeles på avdrag over de neste 30 årene.
