Krig for fred

Spanske tropper trekkes ut av Afghanistan, andre sendes til Mali
Krigen for freden i Afghanistan har kostet 100 spanske soldater og én tolk livet, og den har dessuten kostet den spanske staten rundt 2,9 milliarder euro.
I mars pakket de spanske soldatene i Afghanistan sammen den siste forposten. Det var leiren Ricketts i Moquer der rundt 250 spanjoler har vært utstasjonert. Før det hadde man stengt basen Bernard de Gálvez i Ludina der troppene hadde oppholdt seg blant taliban og ugjestfrie naboer, og man hadde tilbakekalt kampenheten COP som er den spanske enheten som har litt de største tapene.
Det var inntil da 1.606 spanske soldater og annet personell utstasjonert i Afghanistan. Litt etter litt er oppgavene i stedet overgitt til det afghanske forsvaret som de spanske enhetene skal fortsette å trene i kampen mot de ytterliggående islamittene i taliban. NATO mener at afghanerne nå selv må være i stand til å nedkjempe taliban, og under NATOs toppmøte i 2010 i Lisboa ble det bestemt at de internasjonale styrkene, ISAF, gradvis skal overlate ansvaret til afghanerne. ISAFs operasjoner slutter 31. desember 2014.
NATO vil likevel også etter 1. januar 2015 hjelpe til med å trene og finansiere de afghanske styrkene.
Senere på året stenger spanjolene også hovedbasen Quala-e-now og flere enn 1.000 soldater kommer hjem.

Politiske fadeser på slagmarken
Krigen var som kjent en reaksjon på 9/11, terrorangrepet på USA i 2001. Den startet allerede 7. oktober samme år for at det på forhånd så krigsherjede og på mange måter plagede land ikke lenger skulle være grobunn og treningsleir for terrororganisasjoner.
Meningen var også at afghanerne skulle hjelpes og at de ikke lenger skulle leve under talibans motbydelige regime. Det mente i hvert fall mange av USAs allierte, bl.a. Spania. Men selv om Spania har støttet sine allierte, har holdningene blafret i vinden, avhengig av hvilket parti som har vært ved makten, og det har sendt blandede signaler til utlandet.
Den daværende statsministeren, José María Aznar (PP), møtte – før invasjonen av Irak i 2003 – USAs president George W. Bush, og den konservative spanske regjeringen valgte å støtte den republikanske presidenten, på tross av stor motstand blant befolkningen – inkludert flere fra partiets egne topper. Men Aznar argumenterte med at Saddam Hussein skulle ha masseødeleggelsesvåpen og pusle med atomvåpen som man kanskje også ville bruke på kurderne, noe som i de fleste kretser anses som ukorrekt.
Spania mottok som flere andre land, trusler fra islamske grupper på grunn av oppdraget i Irak, og foran parlamentsvalget i 2004 lovet opposisjonspartiet, sosialistiske PSOE, at man ville trekke ut sine tropper fra landet.
Så skjedde det, 11-M, 11. mars 2004, at 10 bomber ble sprengt på morgenfylte tog på vei inn til Madrid. 191 personer ble drept, mens 1.841 mennesker ble såret i galskapen.
José María Aznar kunngjorde samme dag at den baskiske organisasjon ETA hadde stått bak attentatene. Han var imidlertid altfor raskt ute, og mange mente at han ville skjule sannheten for ikke å bli presset til å stoppe Spanias engasjement i Irak eller for ikke å miste stemmer ved valget som var like rundt hjørnet. Kanskje var uttalelsen en gigantisk fadese? Vi kan aldri vite det med sikkerhet, men på tross av at meningsmålingene få dager før valget ga PP 42,2 prosent av stemmene og PSOE bare 35,5 prosent, tapte PP valget som fant sted bare tre dager etter attentatet.
Noen har til og med beskyldt Aznar for å være ansvarlig for attentatene.
Den nye statsministeren José Luis Zapatero oppfylte sitt løfte om å trekke de spanske soldatene ut av Irak, og allerede et par måneder senere kunne siste spanjol forlate oppdraget. Men det mente mange på det daværende tidspunktet var en sosialistisk fadese og internasjonalt sett pinlig for Spania, ettersom det nå ble betraktet som om at man gav etter for de islamske terrororganisasjonene som jo stod bak Madrid-bombingene.
Den sosialistiske regjeringen som trådte av i slutten av desember 2011, hadde også bestemt at Spanias deltakelse i den internasjonale styrken i Afghanistan skulle avsluttes og at troppene skulle begynne hjemsendelsen allerede i løpet av januar 2012.
Uenigheten i Spania er parallell med den politiske meningsforskjellen i USA der George W. Bush innledet krigene i Afghanistan og i Irak, mens Barack Obama lovet å avvikle begge. Og Spanias nåværende konservative regjering som i 2011 igjen overtok regjeringsmakten, bestemte å utsette hjemsendelsene for å la tilbaketrekningen fra Afghanistan skje i koordinerte former med NATO.
Det var en samstemt kongress, inkludert både PP og PSOE, som i januar godkjente støtten til de franske troppene i det vestafrikanske Mali.

Fra Kabul til Timbuktu
De to byene som lyder som tatt ut fra hvert sitt eventyr, er i den virkelige verden lutfattige byer i to av verdens fattigste land. Og fra å ha soldater og hovedfokus på innsatsen i Afghanistan der bare et fåtall blir igjen, sender det spanske forsvaret nå andre til Mali.
I januar ble et transportfly av typen Hercules 130 sendt av gårde for å støtte den franskledede aksjonen mot radikale islamister som herjer, særlig i den nordlige delen av landet og blant annet området rundt den historiske byen Timbuktu.
Ryktene vil ha det til at det skulle flere henvendelser til før den spanske forsvarsministeren Pedro Morenés (PP), tilbød sin franske kollega Jean-Yves Le Drian å stille et fly til rådighet. Det benekter spanjolene som uansett har egne og rikelige interesser i å stoppe et ekstremt islamsk diktatur på den andre siden av Middelhavet.
Den spanske regjeringen har dessuten latt Frankrike og de andre landene bruke spansk luftrom og spanske lufthavner under aksjonen, noe som ikke nødvendigvis er bare småsaker.

Konflikten i Mali etter innsatsen i Libya
Men uansett veien og middelet, så er Spania og flere andre europeiske land nå i Mali.
Landet ble en uavhengig stat i 1960. Det ligger presset inne mellom bl.a. Senegal og Mauretania, Algerie og Nigeria. 90 prosent av befolkningen er muslimer som lenge har levd under en verdslige regjeringsform, og Mali var i flere år et eksemplarisk demokrati.
Men den arabiske våren i Libya og Muhammed Gaddafis endelikt i 2011 endret det glansbildet.
Separatistgruppen Tuareg i det nordlige Mali hadde kjempet som leiesoldater for Gaddafi, og de flyttet nå hjem igjen, bevæpnet til tennene med alt fra maskingeværer til jord til luft-missiler som hadde vært enkle og billige å kjøpe i det etterfølgende anarkiet i Libya. Tuareg slo seg sammen med jihadister fra Al-Qaeda som hadde kontrollert en del av ørkenen fra Atlanterhavet til Chad, og få uker senere hadde de sammen erobret tre av Malis nordlige regioner.
Sharia-loven ble innført, motstanderne ble pisket, steinet eller fikk lemmene amputert, og historiske monumenter ble ødelagt i beste taliban-stil. Flere hundretusenvis av innbyggere flyktet mot sør. President Amadou Toumani Touré blev avsatt av utilfredse borgere, sammenslutningen av afrikanske stater, ECOWAS, blandet seg og plasserte Dioncounda Traoré som leder av en midlertidig regjering i hovedstaden, Bamako. Han flyktet likevel til Paris efter å ha kommet under angrep, og det syntes tidlig klart at Malis regjering ikke var i stand til å kontrollere landet.

Traoré ba om hjelp.
Frankrikes den gang nyvalgte president, François Hollande, inngikk ved årsskiftet en historisk avtale om å hjelpe Mali og andre tidligere kolonier som er bombet tilbake til middelalderen, med å rydde opp i korrupsjon og stoppe voldelige og udemokratiske maktovertakelser i bytte for råvarer.
Frankrike trakk seg allerede i fjor ut av Afghanistan.
Aksjonen i Mali ble godkjent av FN der USA-ambassadør kalte det ”un plan de merde”. Hollande ba om hjelp til sin plan fra andre lande, og her trådte Spania igjen inn på den internasjonale scenen.
Prinsipielt er det tropper fra ECOWAS som, rådet av en gruppe franske offiserer, nedkjemper jihadistene eller terroristene, noe som foreløpig ser ut til å lykkes. I dag kontrollerer jihadistene bare to mindre områder.
En EU-ledet gruppe på rundt 500 mann skal de neste 15 månedene trene Malis eget og svekkede forsvar, og rundt 50 spanske soldater er nå på vei til Mali for å bidra i denne delen av kampen for freden. Og det ser den spanske regjeringen som en fare for flere terrorattentater og mer illegal immigrasjon til Spania.
Effekten av og prisen på aksjonen i Mali er ukjente faktorer som på lang sikt er med på å avslutte oppdraget i Afghanistan. Forsvarsminister Pedro Morenés mener ikke at innsatsen har vært forgjeves: ”Jeg tror ikke at oppdraget i Afghanistan har vært en fiasko. Kanskje har det ikke vært en full suksess, men situasjonen er bedre enn for 12 år siden.»