Devalueringsspillet

De kvantitative tiltakene har stort sett ikke vært vellykket. Rimelig og rikelig med likviditet tilført gjennom kvantitative tiltak skulle stimulere til økonomisk vekst. Men bankene har ikke ført likviditeten videre gjennom utlån, og selskapene har ikke investert; begge parter i frykt for å gjøre dyre feil i et lite risikovillig miljø etter finanskrisen. Selv i USA hvor de kvantitative tiltakene har dempet problemene på bolig- og arbeidsmarkedet, har de ikke medvirket til bærekraftig vekst.

I frustrasjon over at tiltakene ikke har ført til noen oppgang i innenlandsøkonomien, og i den sene erkjennelsen av at for store innstramminger ikke fører til produktivitet, setter de forskjellige lands myndigheter nå i stigende grad sin lit til at eksporten skal rette opp bildet. For å hjelpe til har mange land nedskrevet verdien på valutaen sin for å gjøre eksportproduktene mer konkurransedyktige på det globale markedet. Det er vanligvis avgjørende at sentralbankene medvirker i en slik sammenheng, siden de har de nødvendige pengepolitiske verktøyene, hvorav kvantitative lettelser bare er ett. Det siste landet som har kastet seg på devalueringsbølgen, er Japan. Der har den nye regjeringen lovet å dra landet opp av den deflasjonsmyra det har stått fast i de to siste tiårene, selv om dette vil gå på bekostning av sentralbankens uavhengighet.

Devalueringskonkurranser er ikke noe nytt. En internasjonal «valutakrig» bidro til Den store depresjonen i 1930-årene da store svingninger i valutakursene førte til en skarp nedgang i verdenshandelen. I dag har slike valutakriger langt mindre innvirkning på verdenshandelen fordi det finnes mekanismer som gjør det mulig for aktørene i varehandelen å forsikre seg mot negative svingninger i valutakursene. Men risikoen for en smittsom deflasjon på verdensbasis er like reell nå som den var for åtti år siden.

Tvilsomme fordeler
Devalueringsspillet er risikofylt. For eksportørene starter det riktignok bra. De kan høste de kortsiktige fordelene av større salgsvolumer ettersom prisene på varene deres blir lavere enn konkurrentenes på det internasjonale markedet. Samtidig blir imidlertid importen tilsvarende dyrere. Spesielt i land som har stor fabrikkproduksjon, men som ikke selv har de nødvendige råvarene, vil importkostnadene før eller senere føre til inflasjon innenlands (ønskelig i Japans tilfelle), fordi produsentene velter høyere innkjøpskostnader over på sluttbrukerne for å verne om lønnsomheten sin. Gradvis vil dette også påvirke eksportørene fordi det blir dyrere å produsere varer innenlands for salg i utlandet. Dermed må eksportørene enten øke prisene eller spise av resultatmarginene. For eksportavhengige økonomier vil derfor fordelene av en devaluering av valutaen være midlertidige og nødvendigvis begrenset med mindre behovet for å importere materialer og komponenter til produksjonen er lavt.

I ekstreme tilfeller kan en devaluering også slå tilbake på den som innledet til den. Eksportbedrifter (og deres leveringskjeder) i land med konkurrenter som har devaluert, vil kanskje ikke klare å tilpasse seg de nye forholdene og kan bli tvunget til å si opp medarbeidere eller til og med legge ned. Hvis dette blir utbredt og fører til økt arbeidsledighet, kan det få alvorlige følger for det innenlandske forbruket. Dermed risikerer den «devaluerte» eksportøren å ødelegge markedet for seg selv.

Selv om det finnes unntak, er de fleste observatørene enige om at devalueringskonkurransen generelt er skadelig for verdensøkonomien, først og fremst fordi den gjerne fører til deflasjon. Enkelte økonomer etterspør mer internasjonalt samarbeid som kan gi vekstfremmende retningslinjer og reformer fremfor ivaretakelse av nasjonale særinteresser som kan forårsake en ustabil verdensøkonomi. Men så lenge landene fortsetter den tøffe konkurransen om sine andeler av den ennå så skjøre globale veksten, vil altruismen sannsynligvis forbli utopi.