Spanias 25 år i EU

I år har Spania kunnet feire 25 års jubileum i EU. Mange kilometer motorvei er bygd med EU-midler, landbruket har lært av de andre medlemslandene og har lagt bak seg gammeldagse dyrkingsmetoder, mens utvekslingen av undervisningsformer, teknologi og kultur har hjulpet Spania på vei bort fra diktaturets mørke isolasjon til et moderne samfunn – og en viktig støttespiller i det store fellesskapet. Og det betyr at Spania i dag står i symbolsk gjeld til Europa for den moderniseringsprosessen som har ført landet inn i det 21. århundret.

For å forstå Spanias nåværende situasjon som en av de største europeiske økonomiene og en av de mest glødende tilhengerne av det europeiske samarbeidet, må vi tilbake til 70-tallet.
Franco er død, og den eneveldige kongen, Juan Carlos I, har frivillig og med stor iver påbegynt moderniseringsprosessen der målet er demokrati og frihet slik som i andre, moderne vestlige samfunnene. Måten man fikk mange av de som tidligere støttet diktaturet til å støtte opp om moderniseringsprosessen, var ved å bruke EU som sparringspartner. Allerede i Francos tid hadde landet forsøkt å bli medlem, men EU holdt Spania på avstand, nettopp på grunn av diktaturet.
Ifølge Pablo Podadera Rivera, professor i økonomi og Europastudier ved Málaga Universitet, var medlemsforhandlingene som ble førte fra den gang demokratiet offisielt ble innført i 1978 og fram til 1986 da Spania ble EU-medlem, helt avgjørende for en vellykket moderniseringsprosess. Moderniseringen var tydelig på mange punkter: Infrastruktur, offentlige ytelser, større bevegelighet for arbeidskraften og et tollfritt fellesskap.
Befolkningen rettet håpet mot EU og fikk med medlemskapet også del i den viktige landbruksstøtten. Det resulterte i en enorm modernisering av landbrukssektoren som på mange områder fungerte som på 1800-tallet. Den økonomiske veksten var tydelig, og velstanden spredte seg. Rivera mener også at innføringen av euroen var riktig for Spania fordi det styrket landets eksport- og importmuligheter med en sterk valuta. Ifølge Rivera har flere vitenskapelige studier vist at Spania bare har hatt fordeler av eurosamarbeidet, selv om landet også har betalt en relativt høy pris i form av høyere inflasjon og ved at man har gitt opp den selvstendige og nasjonale, monetære styringen. Personlig tror Rivera at Spania i dag ville opplevd en enda større krise dersom landet ikke hadde blitt med i eurosamarbeidet.

Pablo Rivera understreker viktigheten av å støtte Hellas.
”Et totalt sammenbrudd i Hellas ville ikke bare sette spørsmålstegn ved hele eurosamarbeidet, men kanskje også ved hele det europeiske samarbeidet generelt og den europeiske integrasjonsprosessen. Hvis man lot Hellas ryke, vil ikke det bety en bankerot, men en økonomisk omstrukturering som beskytter de felleseuropeiske interessene."

Alle spanske regjeringer, om de er høyre- eller venstreorienterte, har vendt blikket mot EU med en felles politikk. Både Adolfo Suárez, Leopoldo Calvo-Sotelo og Felipe González arbeidet hardt for å inkorporere den europeiske lovgivningen i Spania. Bare i løpet av det første halve året som EU-medlem, vedtok det spanske parlamentet 60.000 sider med europeisk lover og regler. Spania som i sin iver etter å løsrive seg fra sitt diktaturimage, har blitt en av de tyngste og viktigste støttespillerne for EU, og snakker fortsatt varmt for europeisk føderalisme på lengre sikt, altså en egen europeisk stat.

Spania har vært EUs ideal for den europeiske integrasjonsprosessen, og har i sine formannskapsperioder særlig arbeidet for styrking av euroen, et tettere økonomiskpolitisk samarbeid og for styrking av menneskerettighetene. Spania har opparbeidet en tradisjon for et sterkt og lojalt samarbeid og hengivenhet for det europeiske fellesskap.
Det har derfor vært en merkesak for Spania å være Europas springbrett til Latin-Amerika og de arabiske middelhavslandene.

I Spanias mange separatistpartier er mange overraskende positivt innstilt overfor integrasjonen i EU. De mest separatistiske delene av CiU og det katalanske separatistpartiet ERC erklærer sin store tilslutning til EU, og ERC ønsker å bli en selvstendig medlemsstat innenfor EU, og på lengre sikt en region i EU. Derfor arbeider man for en stadig større uavhengighet fra Spania, men større integrasjon i det europeiske samarbeidet. Det er et tydelig eksempel på spanjolenes dype tilslutning til det europeiske samarbeidet.