Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

På høyrefløy: Mariano Rajoy Brey
Født: 1955 i Santiago de Compostela, Galicia.
Parti: Partido Popular (PP)
Toppkandidat siden: Valget i 2004, på anbefaling av José María Aznar.
Erfaring: Han har aldri tidligere hatt ledererfaring som f.eks. ordfører eller formann for en lokalregjering.
Hittil viktigste erfaring: Visestatsminister (2000 – 2003).
Beste egenskaper: Overlevelsesinstinkt. I PP-sammenheng er han svært moderat.
Negative egenskaper: Manglende sjarm.
Han støttet partifellen Francisco Camps litt for lenge da Camps ble anklaget for korrupsjon i Gürtel-saken.
Antall forsøk: Han var toppkandidat i både 2004 og 2008, og begge ganger tapte han for José Luis Zapatero.
Sjanser: De fleste meningsmålinger plasserer han og PP rundt 16 prosentpoeng foran PSOE.

På venstrefløy: Alfredo Pérez Rubalcaba
Født: 1951 i Solares, Cantabria.
Parti: Partido Socialista Obrera Español (PSOE).
Toppkandidat siden: José Luis Zapatero i mai kunngjorde at han ikke stiller opp på nytt. Rubalcaba slo forsvarsminister Carme Chacón i kappløpet om kandidaturet.
Erfaring: Han har aldri noen ledende post som f.eks. ordfører eller formann for en lokalregjering.
Hittil viktigste erfaring: Visestatsminister (2010 – 2011).
Beste egenskaper: Troverdighet. Som person scorer han høyere på meningsmålingene enn Rajoy.
Negative egenskaper: Det er en ulempe at han overtar etter José Luis Zapatero som snart er en skygge av sitt engang så energiske og karismatiske selvbilde.
Antall forsøk: Dette er første gang.
Sjanser: Svært små.

Et valg i utide, men på tide
Dette handler valget 20. november om

Når Spania 20. november avholder sitt parlamentsvalg, og 35 701 969 spanske statsborgere har rett til å gå til et av de over 200.000 valglokalene for å velge sin kommende regjering, blir det for bare ellevte gang siden demokratiet ble gjeninnført i Spania.
I løpet av de drøyt tre årtiene som har gått siden den gang, har bare tre partier regjert landet, nemlig UCD som ikke eksisterer mer, samt PSOE og PP, som begge har vært svært aktive.
UCD og Adolfo Suárez González ledet den første regjeringen etter diktator Francisco Francos død og den etterfølgende omformingen til demokratiet. Partiet senere med Leopoldo Calvo-Sotelo som statsminister, mistet makten i 1982 til PSOE og Felipe González. Han holdt statsministerposten de neste 14 årene og seiret altså i fire valg. I 1996 vant i PP valget, og José María Aznar inngangsbilletten til La Moncloa der han hadde fast adresse i åtte år, fram til 14. mars 2004 da PSOE uventet gjenvant makten, nå med José Luis Rodríguez Zapatero i spissen.
Alle meningsmålinger og alle eksperter peker på nok et vaktskifte 20. november. Da regner de med at PP kommer tilbake, nå ledet av Mariano Rajoy Brey i sitt tredje forsøk på å vinne statsministerjobben.
Undersøkelser sier også at valget vil avspeile kommunalvalget i mai, og at PP vinner med rundt 16 prosentpoeng. Det vil si at partiet ligger an til å få over 190 mandater, mens PSOE bare får drøyt 120 mandater.
Valgkartet har vist en del tendenser gjennom årene. Sosialistene har samlet sin styrke i Andalucía og Katalonia – med enkelte unntak, mens velgerne i det sentrale Spania, Galicia, Valencia og Murcia flokker seg om PP. Ved det kommende valget regner man imidlertid med at flertallet av andalusiere og katalanere antas å ville stemme PP denne gangen.
På tross av de mange og svært innsiktsfulle spådommene, er det selvfølgelig ingenting som er sikkert, før siste stemmeseddel er talt opp. Dette gjelder særlig for Spania der velgerne stemmegiving flere ganger har overrasket ekspertene. Det er dessuten en rekke faktorer som er forskjellige fra den situasjonen som ved de ti tidligere valgene, og det er nettopp dette som antas å få stor betydning 20. november.

Flere arbeidsløse enn noensinne, frykt for sosial uro
Det som bekymrer velgerne mest, er den store arbeidsløsheten, og aldri tidligere har det vært så mange arbeidsløse i Spania. Ifølge arbeidsministeriet står 4 226 744 av arbeidsstyrken uten jobb. En annen undersøkelse fra instituttet Encuesta de Población Activa forteller at det er hele 4 833 700 arbeidsløse.
Og aldri har så mange arbeidsplasser gått tapt i en enkelt regjeringsperiode som i de siste fire årenes PSOE-regjering, noe som selvsagt er en ulempe for arvtakeren Rubalcaba.
El País har foretatt en enkel utregning som viser at dersom de arbeidsløse dannet sitt eget parti, og alle arbeidsløse stemte på dette partiet, ville det bli landets tredje største, og uten deres støtte ville ingen av de andre partiene kunne oppnå majoritet.
Valget den 20. november blir også valget med mest utilfredshet og en ulmende, sosial uro på grunn av nedskjæringene i de offentlige utgifter som bl.a. går ut over helsevesenet og utdanningssystemet.

ETAs største rolle
Ingen valgkampanje har vært så lite preget av terrortrusler fra ETA som 20. oktober erklærte at de nå ville legge ned våpnene.
Det har gått over to år siden det siste attentatet, og ifølge politiet er det nå bare 50 aktivister på fri fot, mens rundt 700 sitter fengslet. Likevel kommer den baskiske terrororganisasjonen til å spille en viktig rolle pga. den nylig inngåtte avtalen.
Det har vært en uskreven avtale mellom PSOE og PP om at problematikken rundt ETA skulle holdes utenfor valgkampen. Men det har ikke vært mulig, noe som ikke er så rart, heller ikke historisk sett. Man trenger ikke å huske lenger tilbake enn til valget i 2004. Da spilte ETA en avgjørende, om enn tilsynelatende uvitende rolle, da PPs José María Aznar beskyldte organisasjonen for å stå bak terrorattentatet mot forstadstogene i Madrid, noe velgerne tolket som en kujonaktig avstandtagen til Spanias deltaking i krigen i Irak. Nå kommer den baskiske terrororganisasjon kanskje igjen til å få en avgjørende betydning og da til PSOEs fordel, fordi det lyktes statsminister José Luis Zapatero å få en avtale om en endelig våpenhvile i boks før valgdagen. Venstrefløyen, abertzale, har lenge hevdet at ETAs beslutning om å legge ned våpnene er definitiv. Men det sa de også i 1998 og i 2006, uten at det ble fred av den grunn.
Denne gangen er den ETA-vennlige venstrefløyen ikke utkledd som Batasuna, men som partiet Bildu som ved kommunalvalgene fikk over 345.000 stemmer. Bildu antas å bli godkjent av domstolene i en koalisjon med Amaiur. Dersom koalisjonspartiet Bildu igjen oppnår suksess, får partiet som selvsagt ønsker å løsrive Baskerland fra resten av Spania, fem medlemmer i kongressen.
PP har uttrykt ønske om å bannlyse Bildu. Det har derimot ikke PSOE.

Historiske likheter og forskjeller
Et annet eksempel på et uventet valgresultat finner vi åtte år tidligere, i 1996. Da indikerte meningsmålingene at PP ville få 42 prosent av stemmene og dermed majoritet med 176 mandater, mens PSOE bare ville få 33 prosent og 120 mandater. På valgdagen var mange velgere likevel av en litt annen mening, og PP vant med bare 300.000 stemmer og en forskjell på 156 mot 141 mandater.
Den gangen arvet PP for øvrig en arbeidsløshet på 22 prosent.
Felipe González hadde fram til da holdt på makten i 14 år, og de siste årene fram til 1996 gikk det bare langsomt nedoverbakke. Ikke med José Luis Zapatero, hvis fotspor har skapt en trist lavine. Men mange sosialister tror likevel på befolkningens ”sunne fornuft” og at all makten likevel vil bli overtatt av PP.

Kan bli skarp høyredreining
Vinner PP likevel så stort som meningsmålingene indikerer, vil partiet få sin største, demokratiske makt noensinne, og PSOE vil bli et ledende opposisjonsparti med minimal betydning.
Det skal velges 350 medlemmer til kongressen og 208 medlemmer av 264 til senatet.
Og det kan bli den skarpeste høyredreining i historien. I tillegg til sentralregjeringen vil PP lede halvparten av de 8.116 kommunalrådene og 11av de 17 regionale regjeringene.

Flere deler valgkaken?
Selv om – eller kanskje nettopp derfor – PP spås en stor seier, kan så mange som 12 partier få stemmer nok til å bli representert.
Izquierda Unida (IU) tror at partiet får sin renessanse. Ved lokalvalgene i mai gikk partiet fram for første gang på 15 år. IU tok likevel bare 200.000 stemmer av de 1,5 millionene som PSOE tapte, men det var en framgang. Nå håper partiet at man kan trekke til seg flere utilfredse sosialister og overbevise dem om å gå lenger til venstre, samt få tillitt blant mange av de arbeidsløse som partiet de har representert i mange år.
UPyD kan få nok stemmer til å innta plassen som det tredje største partiet. Formannen Rosa Diéz er foreløpig selv partiets eneste kongressmedlem, men hun er ambisiøs og viljesterk. Foran valget i 2008 fikk hun over 300.000 stemmer, det samme som det baskiske PNV, mens UPyD fikk 465.000 stemmer og 152 byrådsmedlemmer ved valget i mai.
Det kan også være verdt å holde øye med det nye partiet Equo som er ledet av Juan López de Uralde, den tidligere direktøren for Greenpeace, som trengte inn på Christiansborg slott under klimatoppmøtet i København.
Og så er det regionpartiene. Det største er det katalanske CiU som lener seg på PP, noe som gir den nødvendige støtten til å kunne regjere Katalonia i fred og ro, mens partiet til gjengjeld vil støtte PP i kongressen dersom PP mot formodning ikke vinne valget med absolutt majoritet. Men et sikkerhetsnett er alltid godt å ha, og på tross av flere ulikheter, spås de to partiene et langvarig og lykkelig forhold.

De kontroversielle spørsmålene
Det er to aktuelle og kontroversielle temaer som har betydning for en del spanjoler, særlig for dem på ytterste høyrefløy. Det dreier seg om abort som PSOE i korte trekk legaliserte i 2009, og de homofiles rett til å gifte seg, noe sosialistene gav dem kort etter valgseieren i 2004.
PP har derimot kunngjort at man ønsker å vende tilbake til abortlovgivningen anno 1985 – 2009, mens man fortsatt ikke har sagt noe om homoseksuelle rett til å inngå ekteskap.
PSOE vil ikke endre på noen av disse to punktene dersom Rubalcaba vinner i november. I stedet vifter partiet med nok en rød klut overfor høyrefløyen ved å foreslå innføring av ny lovgivning rundt verdig død, men likevel ikke tillate om end ikke at tillade dødshjelp. Samtidig har PP viftet med populistiske postulater som krav om gjeninnføring av av livsvarig fengselsstraff.

Økonomiske løfter og trusler
Hvordan partiene vil takle den økonomiske situasjonen kan bli helt avgjørende, men fortsatt holder både PSOE og PP de fleste kortene tett til brystet. De har likevel løftet litt på sløret, og dessuten ligger jo en rekke løfter og trusler nærmest i partienes gener.
PSOE truer med endringer i skattelovgivningen, bl.a. enda høyere formueskatt, skatt på kapitalinntekter og nye bankskatter, samt noen grønne avgifter.
PP vil derimot gjenvinne markedets tillit og få fart på økonomien for å skape ny sysselsetting. Partiet gir uttrykk for at et regjeringsskifte i seg selv vil gi et løft. De konservative har ikke truet med høyere skatter, bare at partiet vil beholde den nylig gjeninnførte formueskatten, foreløpig fram til 2013. Tvert imot har man minnet om at José María Aznar vant markedets tillit ved å senke skattene.
Den nåværende regjeringen har hatt planer om å selge en del av arvesølvet. Det dreier seg bl.a. om rettighetene til driften av landets to største lufthavner, Madrids Barajas og Barcelonas El Prat, samt 30 prosent av aksjene i lotteriselskapet Loterías y Apuestas del Estado (LAE). Håpet var å få inn 5,3 milliarder euro fra salget av rettighetene til driften av de to lufthavnene og sju milliarder euro for de 30 prosentene av lotteriselskapet.
Med henvisning til den aktuelle, finansielle situasjonen er begge salgene likevel utsatt og blir nå et spørsmål for den nye regjeringen etter 20. november. Mariano Rajoy har tidligere kalt salget av statseide selskaper for ”plyndring”.

17 plager kalt regioner og én kalt arbeidsmarked
En annen særegenhet ved dette valget er den prekære situasjonen i regionene der mange ikke har penger til å betale regningene de neste månedene. Flere har derfor tatt noen upopulære skritt, som María Dolores de Cospedal, PP’s generalsekretær og leder av lokalregjeringen i Castilla La Mancha, der hun har skåret ned 20 prosent av de offentlige utgiftene, og i Katalonia der man utsatt betalingene til leverandører.
Det bruker PSOE og PP selvfølgelig til gjensidige beskyldninger om hvem som tar de verste beslutningene. Sosialistene turer fram med ideen om at de konservative skjærer og kutter der det gjør mest vondt (helse og utdanning), mens de selv øker skattetrykket for rike til fordel for de mindre heldig stilte. De konservative minner derimot om at regionenes lidelser er et godt eksempel på sosialistenes lite effektive politikk, og man planlegger å tvinge regionene til å følge reglene.
PP vil fortsette med å utvikle arbeidsmarkedsreformene som PSOE har startet. Det går bl.a. på at det er blitt enklere og billigere for firmaer å avskjedige medarbeidere. Hvor denne utviklingen vil føre hen, avslører ikke partiet. Kanskje mest av frykt for å skremme velgerne.

Neppe forutsigbart
Stunden har kommet, rundt fire måneder før ordinær tid, for å velge neste regjering, men det skjer – uansett all verdens meningsmålinger og kloke menn og kvinner som utrettelig peker på Mariano Rajoy og absolutt majoritet til PP etter sju års sosialisme – ikke før 20. november.
Men det må selvfølgelig skje en katastrofe – eller et mirakel, om man vil for at Spanias statsminister fra rundt 20. desember, altså ca. en måned etter selve valget, ikke blir PPs mann fra Galicia.

“Ingenting er sikkert. For øyeblikket står det 0 – 0 mellom Rubalcaba og meg.” Mariano Rajoy i et intervju med El País.
“Jeg har gjort mange feil, men jeg har alltid gjort noe. Det har aldri Rajoy gjort.”
Alfredo Pérez Rubalcaba.
”Spania har tidligere vist at det kan skape millioner av arbeidsplasser, og det vil vi gjøre igjen. Vi prioriterer å skape sysselsetting, og det skal ikke bare være regjeringens, men alles mål.” Mariano Rajoy.
"De tenker over det, og tro mig, de gjør det svært grundig.” Alfredo Pérez Rubalcaba om velgernes beslutningsprosess foran 20. november.

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet