Zahara de los Atunes, ruinbyen Baelo Claudia og Cabo de Trafalgar

Zahara de los Atunes ligger mellom Tarifa og Cádiz, og stranden ved Zahara må være Spanias fineste sandstrand. Den er nesten 20 km lang, over 200 m bred og har den fineste, hvite sanden du kan tenke deg. Den ligger rett ut mot det rene og klare Atlanterhavet, så det er ikke så rart at Zahara de siste årene har blitt et populært feriested. En gang i tiden var det en søvnig fiskerlandsby, men nå har byen fått masser av hoteller og turistleiligheter, og det er liv og glade dager om sommeren. Men det er ikke nåtidens turister som har oppdaget området. Allerede i romertiden lå det en livlig by ved strandens østligste ende, og den har nå blitt gravd ut og forsynet med et fint, nytt museum, så det er både kultur, historie og natur å fryde seg over når man besøker området.

Årsaken til at romerne grunnla en by her var tunfiskens vandring – herav naturligvis navnet ”de los Atunes”. Allerede for over 2000 år siden la man merke til at det to ganger i året vandret tunfisken forbi her. De store tunfiskstimene kom fra Atlanterhavet og hadde kurs mot Middelhavet dit de dro for å gyte. Fordi vannet snevrer seg svært inn ved Gibraltar-stredet, ble hele stredet smekkfullt av tunfisk, og det var derfor en lett sak å fange de store fiskene (en gjennomsnittlig tunfisk veier 250 kg) under denne vandringen. Romerne hadde utviklet en sinnrikt system for å fange tunfisken, og dessuten hadde de laget fabrikker der tunfisken ble partert og saltet. Det ga mulighet for at et rikt og blomstrende samfunn kunne oppstå, og det er de godt bevarte restene av dette bysamfunnet som man i dag kan besøke. Når man også tar med at en annen stor historisk begivenhet, nemlig sjøslaget ved Trafalgar, fant sted rett uten for neste pynt, ja så er det all mulig grunn til å avlegge et besøk i dette spennende området.
I Zahara de los Atunes har man på tross av den stadig voksende turiststrømmen, forsøkt å bevare byens preg av å være en gammel fiskerlandsby. Man kan ikke bygge høyere hus enn i to etasjer, og sentrum i det gamle fiskersamfunnet ligger fortsatt der og ser opprinnelig og autentisk ut. I byens sentrum ser man også restene av den gamle borgen Castilla de las Almadrabas (”tunfiskfellen”), som i middelalderen ble anlagt av Los Duques de Medina Sidonia for å beskytte området mot pirater. Senere ble det store anlegget brukt til å oppbevare fangstredskap til tunfisket, og en kristen kirke ble også bygget midt oppe i det hele. Det er spennende å gå en tur i de små gatene og snuse inn den helt spesielle atmosfæren som blandingen av historie og hav gir. Byens største attraksjon er likevel uten tvil stranden.

Vi valgte å bo på Hotel Pozo del Duque, nesten midt i Zahara, og det var vi ganske tilfredse med. Vårt dobbeltrom til 63 euro inkludert frokost hadde balkong med fin utsikt til stranden, det var et basseng, bar og restaurant, så vi hadde ikke noe å klage over når det gjaldt verken pris eller kvalitet. Se www.pozodelduque.com for ytterligere informasjon. I en sidegate til hotellet ligger det et svært bra pizzería, ”Las piedras de Zahara”, så hvis man er pizzaelsker, kan et besøk her anbefales på det kraftigste.

Øst for Zahara finnes det mange interessante ting. Når man kjører ut av byen i østlig retning, kommer man først til det nybygde strøket Atlanterra, som er et område med turistleiligheter og hoteller i den mer prisgunstige enden. Kjører man litt lenger og forbi Cabo de Gracia, kommer man til et av Spanias dyreste villaområder. Her starter husene på et godt stykke over 1 million euro, og de ligger vakkert til på store tomter som skråner ned mot den praktfulle, hvite sandstranden. Det er her landets jet-set holder til, og man kan finne kjente skuespillere og toppolitikere blant eierne av disse perlene. Dette skjønne området er fortsatt kjent under tilnavnet ”Los Alemanes”, fordi Franco etter 2. verdenskrig gav visse flyktende medlemmer av nazitoppene lov til å slå seg ned her på det stedet som den gang ble betraktet som ”verdens ende” – ukjent for de fleste og langt borte fra Sentral-Europa. Da demokratiet ble innført i Spania, forsvant de siste av disse ”alemanes” og reiste over til mer ”sikre” områder i Sør-Amerika. Uansett er dette et spennende sted å se.
Her ender veien, og fra parkeringsplassen vandrer vi forbi fyrtårnet ved Punta de Camarinal bort til de romerske ruinene ved Baelo Claudia. Nå vet jeg godt at man også kan kjøre bort til ruinene, men det er ikke akkurat vår stil, og for å kjøre dit må man dessuten ut på en lang omvei tilbake til hovedveien. Det er langt mer sport i det å vandre de ca åtte kilometerne fra parkeringsplassen til ruinene og tilbake igjen. Når man er ferdig med turen, sitter man igjen med en følelse av å være beriket, for turen går også gjennom en liten naturpark med et rikt fugleliv, samtidig som man har den mest betagende utsikten over mot fjellene i Marokko. I sannhet en perle av en vandretur som man ikke må forsømme.

Først kommer man opp til fyret Camarinal, og her viser et skilt at naturparken starter. Det finnes også en sti som går nord for fyret, og det er den man må ta for å komme til Baelo Claudia. Den lille, tykke stifinneren (alias Erik) mente likevel at det var lettere å gå ned til stranden og så bort til ruinbyen, og da det ikke kunne oppnås noen enighet om ruten, måtte Lene og jeg gå én vei og Erik den andre. Det var en beslutning som han senere kom til å angre (så kan han kanskje lære noe av det), fordi hans rute førte over en svært høy klippe som var svært vanskelig å forsere. Vår rute gikk opp forbi et fint klippeparti der vi kunne observere en del store fugler på størrelse med ørner. Da vi litt senere kom forbi en ornitolog som med et spesialkamera tok fotos av fuglene, fikk vi vite at det var den svært sjeldne svart/hvite egyptiske gribben vi her hadde sett. Samme ornitolog arrangerer fugleobservasjonsturer i området, og han kan hyres på www.andalucianguides.com der man også kan se fotos av mange sjeldne fugler.

Oppmuntret nådde vi bort til asfaltveien, og nå går det i raskt trav ned (og litt opp) mot den fine, nye firkantede bygningen som rommer museet ved ruinbyen. Det er gratis adgang for EU-borgere, og i museet kan vi beundre fine skulpturer fra denne romerske perlen av en by. Den har det meste: akvedukt, forum, basilika, templer, bad, teater, broer, gater, plasser, saltfabrikker og rester av en fiskeri- og utskipningshavn. Det hele er relativt godt bevart fordi det ikke har vært anlagt noen by oppå den gamle, slik tilfellet jo ofte er. Jeg synes i hvert fall at det var en flott opplevelse å se ruinbyen og gå rundt og leve seg inn i hvordan livet har vært her for over 2.000 år siden. Mens vi står der og beundrer utsikten mot klippen i vest, ser vi hvordan en trett vandringsmann med stort slit og besvær får slept seg de fram de siste meterne mot ruinbyen. På den besynderlige hatten og den røde nesen kan vi se at det er restene av Erik som her kommer oss i møte etter å ha krysset klippene. Vi hadde egentlig gitt opp å se han igjen, men her stod restene av ham, og vi måtte derfor raskt ty til den nærmeste chiringuito´en hvor han kunne bli gjenoppfrisket. Heldigvis ligger det en fin én av denne typen rett nede ved stranden nedenfor museet, og der kunne vi få deilig lunsj bestående av salater og tortilla og masser av kalde, forfriskende drikkevarer.
Etter denne opptankningen går det igjen i rask gange tilbake samme vei, og etter ca. 1 ½ time er vi tilbake ved bilen.

Etter et hvil ved hotellets basseng bestemmer vi oss for å spise kveldsmat på den danskeide restauranten ”Patría” som ligger litt nord for Vejer de la Frontera, i nærheten av byen Muela. Etter en del vanskeligheter finner vi restauranten, og vi blir gledelig overrasket over de svært lekre rettene som det her diskes opp med. Vi var svært tilfredse med vårt aftensmåltid og kan derfor varmt anbefale at man avlegger Patría et besøk når man er på disse kanter. Se www.restaurantepatria.com.

Neste morgen er det Cabo de Trafalgar som gjelder. Stedet ligger i den vestlige enden av stranden ved Zahara. De fleste kjenner best Trafalgar fra Trafalgar Square i London der statuen av Lord Nelson, den største engelske sjøhelt noensinne, fortsatt står. Men det er ikke alle som vet at Trafalgar ligger her i Spania og at et av historiens blodigste sjøslag fant sted rett ved disse vakre strendene 21. oktober 1805. Det var en flåte bestående av spanske og franske skip som under napoleonskrigene her kom opp i et veldig slag mot engelskmennene. Nå skulle det avgjøres hvem som hadde herredømmet til sjøs. Det lyktes engelskmennene med sine 27 skip å slå den fransk/spansk flåten bestående av 33 skip så ettertrykkelig at det etter slaget bare var fem spansk/franske skip igjen. Engelskmennene hadde ikke mistet ett eneste og ”bare” 458 engelske sjømenn mistet livet mot fiendens 3.243. Lord Nelson ble selv dødelig såret under slaget og kom derfor ikke til å oppleve den triumfen som seieren var for den engelske flåten.

En av grunnene til at det gikk så grusomt galt for den spansk/franske flåten var at de ikke hadde noen dyktige admiraler. Alle de beste admiralene var nemlig blitt halshugget under de franske revolusjonene i 1789-99, så det var ikke så mange igjen å velge mellom.
Navnet Trafalgar lyder jo ikke særlig spansk og er da også av arabisk opprinnelse. Det stammer fra ordene Taraf al-Ghawr som skulle bety ”kanten av dypet”. Det gir jo god mening, fordi Cabo de Trafalgar ligger som det ytterste neset før man kommer ut på dypet – det store ukjent Atlanterhavet.
El Faro de Trafalgar ligger på en liten, tidligere øy som nå er forbundet med fastlandet ved hjelp av en naturlig landtunge. Det er en fin liten spasertur ut til fyret. Når man står nedenfor tårnet mot sjøsiden, er man ganske rett ved det stedet hvor sjøslaget fant sted, og her er det en plansje som viser skipenes oppstilling og som forteller om det blodige slaget.

Nå mangler vi bare å komme ut på selve Cabo de Trafalgar, og dit kommer vi ved å kjøre tilbake mot Barbate og så kjøre inn der hvor det står et skilt med: Sendero Torre del Tajo. Her kan man parkere, og nå fører en vakker sti oss de ca 2 kilometerne bort til den dramatiske klippen ved caboén. Stien fører gjennom en vakker furuskog, og det er idyll for alle pengene fordi blomstene stråler om kapp med solen og insektene summer. Borte ved klippen er det et forrykende syn ned mot havet og over mot Afrika som i dag viser fram alle sine fjell. Vi beundrer El Torre del Tajo som ble bygget under Filip II som vern mot pirater og som kongen lot oppføre hele veien langs kysten og som man fortsatt kan se den dag i dag i form av de mange og gamle tårnene som står med varierende avstand og skuer utover havet. Vi ble enige om at det ikke må bli lenge til vi igjen vender tilbake til Atlanterhavskysten som lokker med sitt rene, ville hav og vakre natur.