Fantastiske Portugal – og Europamesterskapet i roing 2010

Min bror Morten flyttet til Odense i Danmark som ung mann for å studere, og ble så begeistret for denne byen, beliggende på vakre Fyn, at han valgte å bli boende etter studiene.

Dette medførte etter hvert at han ble samboer, og senere gift med danske Marianne, som igjen medførte datteren Camilla og sønnen Andreas.
Og her kommer utgangspunktet mitt for denne artikkelen; da Andreas viste seg å ha svært gode evner for roing, selvfølgelig, han er jo halvt Norsk, og i augustmåned ble plukket ut til å ro for Danmark under Europamesterskapet i september, som ble arrangert i Portugal.

Og da var det ikke vanskelig og overtale den stolte onkelen i Spania om å komme til Portugal for å overvære mesterskapet, samt at jeg har hatt en plan over lengre tid om å ta en tur over til Spanias naboland som er kjent for sin kulturhistorie gjennom flere århundrer.

Lisboa.

Helt tilbake til min læretid, hvor jeg pugget navnene på alle de velkjente vinproduksjoner som blir gjort i dette landet, har jeg vært nysgjerrig på hvordan det ser ut i landskapet, som strekker seg fra innlandet over grensen fra Spania, og helt ut til den enorme kysten til Atlanterhavet.

Hovedstaden Lisboa
Riktignok har jeg vært i Portugal en gang tidligere, da jeg var Cruise Manager på Hurtigruten sitt cruise til Italia i 2006 da vi lå til kai i Lisboa i 2 døgn.
Denne vakre hovedstaden med sin nye bydel på den ene siden, og den gamle bydel på andre siden av havnen, med sine unike kulturelle attraksjoner fra kapitler i historien til Portugal.

Her finnes vakre nabolag som alle har sin egen historie å fortelle, og i den gamle bydelen, som igjen er delt opp i små bydeler, som for eksempel Alfama, og som er en av de aller eldste bydelene som har klart å ta vare på sin opprinnelige stil etter det store jordskjelvet som var i byen i 1755.
Selve navnet Alfama, kommer fra det Arabiske Al-Hamma, og betyr fontene eller bad, som det er mange av rundt omkring.

Et annet besøk jeg gjorde, var til Belem distriktet som inneholder mange av Lisboas viktigste attraksjoner, og som ligger ned mot havnen. Historien går helt tilbake til 1497 som var Portugals gylne epoke som dominerende sjøfartsnasjon.

Her finnes Belem-tårnet, ”Torre de Belem”, som er et av Lisboas mest gjenkjennelige symboler og ble bygget for å forsvare Jeronimos klosteret, ”Mosteiro dos Jeronimos”.

Dette klosteret som ble reist til ære for den store oppdagelsesreisende Vasco de Gama, etter sin vellykkede reise til India i allerede nevnte år, og graven hans er fortsatt i klosteret.

Da jeg spaserte videre mot den nyere bydelen, passerte jeg Baixa som ligger i hjertet av hovedstaden, med de beste restauranter, kafeer og butikker, og ikke minst, ”Praca do Comèrico”, byens viktigste torg.

Med disse utrolig gode minnene, var det jeg la ut på en kjøretur til Portugal, denne gangen til kystbyen Figueira da Foz, midtveis mellom Lisboa og Porto, der selve Europamesterskapet skulle arrangeres, i en naboby som het Montemor med fantastiske romuligheter.

En kjøretur gjennom det historiske Portugal
Min kjøreplan ble å komme meg over grensen fra Spania, etter å ha passert Huelva, og så videre mot Algarvekysten og byen Faro, for deretter å følge motorveien mot Lisboa, passere denne, og så videre nordover i retning Porto.

Da jeg opptil flere ganger de siste årene, har kjørt veien til Jerez og Sevilla, bestemte jeg meg for å starte tidlig på morgenen, mens det fortsatt var mørkt, og da forhåpentligvis få oppleve soloppgangen og morgenen nedover Atlanterhavskysten mot Faro.

Når jeg skal ut på en slik reise, liker jeg å forberede meg så godt jeg kan rundt det landet og de stedene jeg skal besøke. Mens jeg kjørte opp mørket fra Costa del Sol mot grensen, tenkte jeg på det jeg hadde lest om Portugal.

Dette landet som ligger på ytterste spissen av Europa, og som er spesielt kjent for sin gjestefrihet, hjertevarme og stolte mennesker, og som har klart å beholde sin sjarm og landlige idyll.

Store deler av Portugal sies å være uberørt, noe ikke mange land i Vest-Europa kan sies det samme om, og portugiserne har også vært flinke til å holde i live sine stolte tradisjoner.

Landets skjebne er formet av havet, som har satt sitt preg på landets historie siden antikken, og det var også havet som brakte inn skatter fra den nye verden under oppdagelsen og erobringen tilbake til 1400 tallet, og som gjorde landet til verdens mektigste kolonimakt.

Det er mange kulturskatter i Portugal, og en av disse er faktisk fersk fisk, og historien forteller at Atlanterhavet hver dag føder sin befolkning med fersk fisk, og mange restauranter serverer de lekreste retter av fisk av et rikholdig utvalg.

Madeira – Porto og Azorene
Algarvekysten i sør, og ca 100 mil sør for Lisboa og 50 mil nord for Kanariøyene, midt ute i Atlanterhavet, ligger de seks øyene som utgjør Madeira, og hvem har ikke hørt om dette, eller vinen med samme navn?

Denne utrolige vinen som produseres på en helt spesiell måte, med blanding av mange forskjellige druer, og gjennomgår en ”hardhendt” behandling under fremstillingen, hvor prosessen med framskynding av gjæringen, blir utsatt for mest mulig sol og varme. Etter gjæringen helles vinen over på store tanker og gjennomgår en oppvarming opp mot 55 grader. Den pågår fra tre til seks måneder. Vinen får nå etter hvert en brunlig farge med karakteristiske egenskaper, og den blir tilsatt vinsprit for å komme opp i ca 18 til 19 % alkohol.

Hovedstaden på Madeira heter Funchal, en nydelig havneby, med frodige høye fjell rundt, og det er her også handelen med Madeiravinen skjer.
Også nord for Lisboa, opp mot byen Porto, selve portvinens hjemsted, med Douro-dalen og elven som regnes som en av de vakreste stedene i Portugal, og med produksjon av fantastiske hetviner for desserter, oster, pateer, etc.

Funchal.

Helt tilbake til 1730 ble Douro betegnet som et viktig vindistrikt der det ble produsert rødvin, men eksportørene fant den gangen ut at om de tilsatte rødvinen brandy, ville den holde seg bedre, og dette var begynnelsen på det som vi i dag kjenner som portvin.

Og det var en skotte, Georg Sandemann, som i 1790 lånte 200 pund av sin far for å etablere The House of Sandemann i London, og i 1828 begynte dette firmaet å markedsføre portvin og sherry under kjennemerket The Don.

I dag produseres det portvin i et strengt avgrenset område på ca 3.800 km langs elven Douro, og druene blir dyrket i bratte skråninger, i terrasser som er murt opp, og også portviner blir tilsatt vinsprit for å komme opp i den riktige alkoholstyrken. Det finnes flere typer av rød portvin, men også hvit portvin.

Men Portugal har også produksjon av masse nydelige viner, både røde, hvite og rosé.

Hvem kjenner ikke igjen bestselgeren gjennom mange år i Norge, rosèvinen Mateus, med sin litt brunaktige, svakt musserende farge.

Eller Vinhos Verdes som kommer fra nordvest, og ordet Verde, betyr ”grønn”, ikke det at vinene er grønne, men at de er unge lette viner, med lavt alkoholinnhold.

Og skal du treffe på en virkelig klassiker i Portugal, skal du prøve en vin fra Dao som regnes som en av de beste vinene i landet.

Når jeg sitter der i bilen og kjører i mørket, får jeg denne gode følelsen av å komme til et land med enormt sterke tradisjoner og med kjente navn som jeg bare har hørt om fra studier. Nå skulle jeg få oppleve dette selv.

Og Portugal har ikke bare øyriket Madeira å være stolte av, men også øyene Azorene som ligger ca 130 mil ut i Atlanterhavet og som består av hele ni øyer som til sammen dekker en diameter på 600 kilometer. Det skal være som å komme til ”Edens hage” etter utsagn fra historieboken jeg leste før avreise.

Den største øya her heter Sao Miguel og kalles også for den ”grønne øya”. Den har en fantastisk natur.

Fellestrekkene med Madeira og Azorene er at de begge er bygget opp på vulkaner og at begge øygruppene har både høye fjell og enorme klipper, opp mot 2.000 meter, og at temperaturen er svært behagelig begge steder, ca 20 grader om vinteren og 25 til 28 grader om sommeren. Et herlig klima.

Jeg føler nesten at jeg sprenges av inntrykk over hva dette landet har å tilby når jeg også tenker på kartet som ligger ved siden av meg i bilen og som bare viser et lite land som ligger ytterst mot havet, ved siden av mektige Spania.

Algarve og Faro
Det er soloppgang, jeg har passert grensen og kjører nå nedover kysten med havet på min venstre side, og langt ned til venstre, ser jeg byen Faro.
Denne kystbyen i sør som omtales som feriebyen med masse sjarm og full av historie. Bare hør;

Byen var en fiskerlandsby og med en viktig havn. Den ble erobret av maurerne i 1249 etter Alfonso III og blomstret fram til 1596 da den ble plyndret og satt i brann av Dronning Elisabeth den første. Men byen ble atter en gang bygd opp fra asken, men så ble den igjen herjet, denne gang av jordskjelv. I dag er det fortsatt ruiner igjen etter jordskjelvet, men byen framstår likevel som en av de beste feriebyene på den sørlige kystdelen.
Her er alt som ønskes, fra de beste gourmetrestauranter, til enklere spisesteder, flotte butikker og shoppingsentre, lokale markeder, flotte kirker, museer. Ja, alt en tilreisende måtte ønske seg, og alt dette er bare en liten times kjøretur fra Spania!

Unike motorveier
Jeg passerer Faro og begynner på motorveien opp mot Lisboa. Hva jeg hadde ventet, vet jeg faktisk ikke, men at naturen skulle være så enormt forskjellig fra Spania, hadde jeg i alle fall ikke forventet, med tanke på den korte avstanden fra grensen.

Her er det enorme sanddyner i et fantastisk kupert terreng, med lav vegetasjon, nærmest det vi i Norge ville ha kalt for ”dvergbjørk”.
Motorveien snor seg rundt disse sanddynene, og disen siver inn fra havet som faktisk ligger flere mil fra veien, men det føles som om havet ligger rett ved siden av.

Solen skjærer igjennom disen, og det er en trolsk stemning. Jeg kjenner at ”hårene reiser seg”, du skjønner sikkert hva jeg mener. Inne i hodet mitt hører jeg musikken til ”Phantom of the Opera”. Herlig.

Det er så utrolig stille på veien, helt til jeg ser en klokke over motorveien som viser at det er en times forskjell på tiden i forhold til Spania, altså en time tilbake. Ikke rart at jeg er alene ute på morgenkvisten.

Etter hvert kommer det flere biler, men jeg skjønner at de fleste portugisere velger å kjøre på den vanlige landveien fordi motorveien er ganske dyr. De som likevel velger den sammen veien som meg, har ingen respekt for fartsgrenser. Selv om jeg lå sånn ca på 120 til 130 km i timen, suste bilene forbi meg slik at jeg følte meg fullstendig parkert.

Men så letter disen, og solen skinner utover landskapet og sanddynene der det nå også begynner å komme noen sletter og høyder, med større vekster. Det er utrolig vakker natur gjennom dette landskapet mot Lisboa der jeg også kan skimte havet langt der ute. Nå begynner en ny melodi å surre rundt i hodet, og det er Griegs ”Morgenstemning”. Utrolig hva vi kan tenke på når vi kjører alene på biltur.

Arrangørbyen for Europamesterskapet – helt ut mot havet
Lisboa er passert, og jeg har begynt på siste del av turen mot kystbyen Figueira de Foz. Etter ankomsten sjekker jeg inn på Sweet Atlantic Hotel, en enorm koloss på 24 etasjer. Jeg blir plassert i 18. etasje, – og jeg som har høydeskrekk!

Men utsikten rett ut mot havet veier opp for høyden, og jeg gleder meg til å treffe familien for å legge planer for EM.

Byen Montemor ligger bare 3 mil inn i landet fra kystbyen hvor jeg bor, og her ligger elven der selve regattaen skal foregå. Etter å ha kjørt motorveien i nærmere ni timer, er det flott å komme inn på landeveien og oppdage lokalbefolkningen og den nære kontakten med naturen.

Roarenaen er ”nesten” ferdig. Når jeg ser hva som står igjen fra bygging dagen før dagen, blir jeg litt henført og tenker på Spania og ”mañana, mañana”. Men, på en måte er det jo ganske sjarmerende, for her tar de alt med ro, og bare smiler og hilser blidt.

Min nevø Andreas og – legenden Olaf Tufte
Marianne, Morten og jeg kjører rundt for å lokalisere området, mens Andreas er i full gang med forberedelser. Det som var litt rart, var at Andreas kom på det samme hotellet som de norske utøverne. Da ble jeg litt nysgjerrig. Kanskje det ble mulig å treffe roerlegenden Olaf Tufte.

Beklager avsporingen, men det å kunne få treffe Olaf Tufte, denne fantastiske roeren som er blitt en legende, tross sine bare 34 år, med en merittliste som virker som uoppnåelig for de fleste, med tre olympiske medaljer, to gull i singlesculler og et sølv i dobbeltsculler, verdensmester i 2001 og 2003 + to VM-sølv og to VM-bronse, – i tillegg til at har han fått masse andre priser, statuetter og ærespriser. Håper at du skjønner det ville ha vært hyggelig å kunne si hei til denne herremannen, som til daglig er bonde i Horten. Nå reiser han rundt og holder foredrag, lager store events og arrangementer hjemme på gården sin, Tufte Gård.

Det som virkelig satte fart i pressen, var da Olaf, som eneste deltager fra Norge ved OL i Beijing i 2008, klarte å hente en ny gullmedalje. Deretter fortalte han at han ville bruke all den tid han kunne på å få tak i nye roere som kunne representere Norge i framtiden. Han ville bruke mye av sin egen kapital for å få dette til, men så heter da også laget ”Team Tufte” og består nå av seks av Norges fremste roere.

Kort fortalt, jeg traff Olaf Tufte, fikk hilse på denne fantastisk flotte gutten, – 1,94 cm høy og 94 kilo tung – med muskler harde som fjell. Jeg skjønner det som fortelles om ham, at han er ærlig mot seg selv og andre, lever en strukturert hverdag der han selv mener har vært grunnen til hans egen suksess.

Jeg var fortsatt veldig stolt av min nevø på bare 22 år som har mange år foran seg og som endte i C-finalen. Han var til slutt fornøyd med det, etter noen runder for seg selv.

Fem dager i kystbyen, og så var det tid for hjemreise. Den hadde jeg valgt å legge til innlandet, fra Lisboa og tvers gjennom landet mot Spania, til byen Badajoz.

En fantastisk opplevelse går mot slutten
En fantastisk opplevelse gikk mot slutten, men her kunne jeg skrive artikler i fleng framover, for alle de inntrykkende jeg fikk denne uken, har de festet seg godt til netthinnen.

Jeg fikk også en utrolig hyggelig samtale med en dame fra resepsjonen på hotellet, som satt sammen med meg i en drøy time, og fortalte meg mye interessant historie, langt utover det jeg hadde lest i bøkene på forhånd. Fra dette landet er det så mye å skrive om, ikke minst om vin og matkultur, som nok krever flere spalter, blant annet om både Madeira og Porto. Og, – det kommer.

Etter å ha passert grensen til Spania, byen Badajoz og Merida, kom jeg ned til byen Almendralejo i vindistriktet Ribero del Guadiana. Jeg skulle bare ha en rest på en times tid, men, det ble to dager.

Hvorfor? Ja, det forteller jeg deg i et annet nummer av magasinet.