Intet universalmiddel mot økonomisk nedgang

De siste månedene har regjeringer rundt om i verden forsøkt å bli enige om den beste måten å sikre varig økonomisk oppgang på. Til tross for forsøkene på å vise enighet utad, har regjeringene klart forskjellige meninger om hvordan dette best kan oppnås. Valget står i bunn og grunn mellom å øke eller redusere økonomiske stimuleringstiltak. Uenigheten gjenspeiler ikke bare ulikhetene mellom de forskjellige nasjonale økonomiene, men også mellom hvilke tiltak som er nødvendige for å gjenopprette dem.

Ett eksempel er forskjellen mellom den amerikanske og den tyske økonomien. Et av kjennetegnene på den amerikanske økonomien er avhengigheten av kreditt. Amerikanske forbrukere bruker inntekten sin. I hvert fall historisk sett har det sjeldent vært på tale å stramme inn forbruket. Og dersom inntekten ikke dekker det, låner amerikanske forbrukere gjerne det de trenger. Tyske forbrukere derimot foretrekker generelt å spare til de har det de trenger til å kjøpe det de ønsker seg, og låner normalt bare til "store" ting som fast eiendom eller ny bil.

Vi kan godt avfeie dette som generalisering, men offisielle tall bekrefter at det er en forskjell mellom forbrukeradferden i USA og Tyskland (spareraten i USA og Tyskland er henholdsvis 4 % og 11,6 %, mens forbruket utgjør henholdsvis 71 % og 57 % av BNP). Det er faktisk mange grunnleggende forskjeller mellom de to økonomiene. For eksempel utgjør eksporten over 40 % av BNP i Tyskland, mens det bare utgjør 13 % i USA.

Det som virker for den ene, virker ikke for den andre
I lyset av de mange forskjellene er det svært usannsynlig at samme politikk kan brukes til å stimulere de to økonomiene. Sett i et historisk perspektiv kan økt forbruk i USA kanskje gi mening fordi amerikanske forbrukere tidligere har reagert positivt på penge- og finanspolitiske lettelser. For tyskerne som har en totalt forskjellig økonomisk historie, er det rett og slett utenkelig å skyve regningene foran seg og forvente at kommende generasjoner skal betale for tidligere generasjoners overdrevne forbruk. Og med den relative bedringen i tysk økonomi den siste tiden, ser det ikke ut til at det er behov for flere stimulerende tiltak nå, til tross for sterke advarsler fra (primært amerikanske) økonomer som er tilhengere av Keynes, om at mangelen på slike tiltak kan føre til at landet vil oppleve en dobbelt-dipp resesjon.

Så selv om vi aksepterer at vi har en global økonomi, er det viktig å huske på at verden består av forskjellige nasjonale økonomier som i hvert fall når det gjelder forbruk, i bunn og grunn styres av nasjonale forbruksmønstre. Økonomiene utvikler seg ikke synkront (det har de aldri gjort, og vil sannsynligvis heller aldri gjøre) til tross for påvirkning fra andre kulturer, inklusive USA og Storbritannia, og til tross for en økonomisk gjensidig avhengighet som vi ikke har sett tidligere, men som er skapt av globaliseringen.

Individuelle løsninger
Fordi nasjonale og regionale økonomier ikke er synkrone, vil en felles global politikk ikke virke. Noen økonomier vil kanskje reagere samme hvilken politisk kurs som innføres, mens andre kanskje fortsatt vil skrante, eller til og med forverres. I stedet for å forsøke å finne en universalløsning for å oppnå global oppgang, bør regjeringene anerkjenne forskjellene mellom nasjonale og regionale økonomier og bli enige om å implementere den strategien som er mest hensiktsmessig og effektiv for det enkelte tilfellet.

The article is published together with Nordea Bank S.A. www.nordeaprivatebanking.com