Bisonoksene vender tilbake etter tusen år

Det er rundt tusen år siden de siste bisonoksene forsvant fra den iberiske halvøya. De antas sist å ha levd i Navarra i det 11. århundret. Enkelte zoologiske hager har de siste årene skaffet seg eksemplarer av de europeiske bisonoksene, men sju av dem er nå for første gang sluppet ut i det fri. Det skjedde i San Cebrián de Mudá i Palencia i Castilla og León. De er dessuten de første bisonoksene som kommer til Spania og som ikke er født i en zoologisk hage.

Det er det første prosjektet av denne typen på den Iberiske halvøya, og forsøket har som mål å bidra til at den europeiske bisonoksen ikke blir utryddet. Dyrene – to hanner og fem hunner – får 20 hektar å leve på, og håpet er naturligvis at de skal formere seg. Under normale omstendigheter vil hver hunn føde gjennomsnittlig to unger hvert tredje år.
DE blir anslått at det i dag bare finnes rundt 3.000 europeiske bisonokser, medregnet de som lever i fangenskap.

Fra Polen til Spania
De syv forhistoriske dyrene kom fra Polen der de levde vilt i de store, nærmest urskogsaktige områdene i Pszczyna og Bialowieza. På dette området lever det rundt 800 bisonokser.
Bak prosjektet står den internasjonale organisasjonen "International Union for Conservation of Nature and Natural Resources" (IUCN) som har arbeidet i åtte år med dette prosjektet. De valgt Spania fordi det her fortsatt finnes store, ubebodde områder.
I tillegg til håpet om å bidra til å bevare dyrene, er man også spente på synergien mellom dyrene og naturen. Man mener bisonoksene vil inngå som et naturlig ledd i det økologiske systemet som de av ukjente årsaker forsvandt fra for over tusen år siden.
Denne gangen håper man likevel at de store, forhistoriske bisonoksene vil være gunstig for turismen i San Cebrián de Mudá.

Om bisonoksen
Latinsk navn: Bison bonasus.
Lever av: Kratt og buskas.
Størrelse: Opp til 1.000 kg, 290 cm lange
Stamtre: Den europeiske bisonoksen er i slekt med den amerikanske buffaloen. Fire andre bisonokser hørte til samme familie, men disse er nå helt utryddet.

Grottene i Altamira gjenåpner
Settes de cantabriske myndighetenes vedtak ut i live, vil det fra 2011 bli mulig å se bisonoksenes forfedre foreviget i form av hulemalerier i grottene i Altamira.
Det er nemlig bestemt at grottene skal gjenåpnes. Formannen for den lokale regjeringen, Miguel Ángel Revilla, har uttalt at han mener man ikke kan holde en kulturarv som denne stengt for all evighet.
Maleriene av bl.a. bisonokser, hester og geiter i de sju hulene som ble funnet i 1879, går tilbake til mellom 11.000 og 35.000 f.Kr. De er godt bevarte og tilhører noen av verdens eldste kunstskatter. UNESCO fredet derfor grottene i 1985.
Gjennom årene har grottene naturligvis vært et populært turistmål, men alle de besøkende menneskene resulterte i høyere temperaturer, mer fuktighet og mer CO2-utslipp, noe som ødela hulenes skrøpelige mikroklima. Dette spesielle klimaet har i mange år vært med på å bevare maleriene.
I 1982 besluttet man derfor å begrense antall besøkende til 8.500 i året. Denne ordningen varte fram til 2002 da hulene ble helt stengt for offentligheten. Siden har de ca. 2,5 millioner besøkende bare fått oppleve reproduserte plastikkgrotter.
Eksperter fra Consejo Superior de Investigaciones Científicas (CSIC) er ansvarlig for grottenes tilstand, og de mener at det ikke er forsvarlig å gjenåpne grottene der man nå er i ferd med å gjenskape det originale mikroklimaet. Å åpne grottene vil bare utsette miljøet for "stress".
– Å spørre oss om man kan tillate besøk i grottene er som når en pasient med lungekreft spør om han kan få røyke en sigarett. Ja, det kan han. Men jeg anbefaler det ikke, uttaler et medlem av CSIC til avisen Público.