De Barmhjertige

Jeg står foran den tre meter høye jernporten og venter på at nonnene i Mercedaria-klosteret skal lukke meg inn. Den hvite muren rundt klosteret er så høy at det er umulig å se hva som gjemmer seg innenfor – det eneste som skimtes er et kirketårn.

Porten går langsomt opp, og to svært små nonner byr meg smilende inn på den store gårdsplassen. Det er som å komme inn i en annen verden. Det er fredelig, larmen fra gaten har plutselig helt forstummet, og det er rett før at alle trærne og blomstene vekker forestillinger om paradisets hager.
På forhånd vet jeg at her bor 14 nonner, og at de driver et aldershjem for andre gamle og syke nonner som ikke lenger kan klare seg selv.
Den eldre kvinnen i hvit nonnedrakt presenterer seg som Petra og leder av klosteret. Den andre kvinnen er kledd i vanlige klær og ler litt når hun ser at dette forvirrer meg.
– I dag kan nonner gjerne bruke vanlige klær, forklarer hun, men tilføyer smilende at de fleste nonner likevel fortsatt foretrekker nonnedrakten.
Jeg spør hvorfor hun har valgt å bruke vanlige klær, men det er Petra som svarer:
– Selv om Trinidad er en helt vanlig nonne akkurat som oss, skiller hun seg likevel litt ut.
Petra ser stolt ut når hun fortsetter: – Du skjønner, Trinidad er doktor i teologi. Hun underviser ved universitetet i Granada, og hun har nok en mer moderne tankegang enn de fleste i vår tradisjon.
Etter at de har vist meg rundt i hagen, kjøkkenhagen og kirken, ender vi til slutt inne i en liten, lys stue. En annen nonne, Pura, er i gang men å dekke bord med te og småkaker. På den ene veggen henger et stort bilde av paven, han ser alvorlig og streng ut. På de andre veggene henger bilder av en gråtende jomfru Maria.

Beslutningen om å bli nonne er en vidtgående avgjørelse
– Først og fremst må man føle en sterk tiltrekning mot Gud og troen. Uten troen og et sterkt ønske om å tjene Gud, er det umulig å velge denne livsveien, siger Petra og forteller at hun var 20 år gammel da hun valgte å gå i kloster.
– Jeg så en artikkel i et religiøst tidsskrift som min onkel, som var munk, hadde. Artikkelen handlet om hvordan nonner og munker hjalp spedalske. Jeg ble så fascinert av deres arbeid og bestemte at dette ville jeg også gjøre.
Petra ler litt av hvor enkel tenkemåten var den gangen. I det hele tatt ler Petra nesten hele tiden. Hun er over 80 år, men måten hun snakker på og hele tiden ler av seg selv, er som hos en ung, energisk jente. Jeg har også lagt merke til at i stedet for å gå, så småløper hun.
Når unge kvinner velger å gå i kloster, er det i første omgang snakk om en prøvetid på seks år. Når de seks årene har gått, må de for alvor velge sin livsvei, om de vil avlegge nonneløftet der de lover å leve et liv i fattigdom, seksuell avholdenhet og å adlyde Gud. I prinsippet er løftet gjeldende for resten av livet. I tillegg til å avlegge nonneløftet, skifter nonnene også navn – det er som en gjenfødelse til et nytt liv.
Med sine 57 år er Trinidad svært mye yngre enn Petra, og likevel er hun en mer alvorlig og ettertenksom type. Derfor gjør hun også rede for andre motiver enn bare de religiøse som måtte ligge bak valget om å bli nonne: – Det er også både sosiale og økonomiske interesser som gjør seg gjeldende når man blir nonne. Kanskje ikke så mye i dag, men for 40 år siden var det helt klart slik. Den gang var det ikke så mange muligheter for de unge og slett ikke for unge kvinner. Det å bli nonne derimot, ga visse muligheter – du kunne bli lærer, sykepleier eller sosialarbeider. I tillegg er det viktig å ta i betraktning at folk her var svært fattige helt til for 30-40 år siden, og at når en 15-16 år gammel jente bestemte seg for å bli nonne, så betød det en munn mindre å mette for familien.
Jeg spør Trinidad om hun den gangen hun ble nonne også ble det på grunn av mer praktiske forhold. Trinidad lener seg fram mot meg og begynner å fortelle:
– Jeg var 17 år da jeg gikk i kloster. Jeg valgte denne tilværelsen, først og fremst fordi jeg følte en sterk tro og et sterkt ønske om å komme nærmere Gud. Jeg kan likevel ikke avvise at jeg også så visse muligheter for å gjøre noe annet, dersom jeg ble nonne. Men en ting er sikkert, uten troen, så holder man ikke ut lenge som nonne. Derfor tror jeg at av de 50 som begynte i klosteret sammen med meg, er det bare 20 tilbake. De andre valgte å holde opp etter noen år og leve vanlige liv med mann og barn.
Jeg får inntrykk av at de tre nonnene virkelig finner roen med seg selv og med det livet de har valgt. Likevel tenker jeg at det like mye kan skyldes deres framskredne alder og at de nå har kommet så langt at de bare har godtatt livet som det er. Derfor spør jeg om de aldri opplevde perioder med tvil og lengsel etter et vanlig liv. Det er Pura som svarer:
– Jeg skal ikke nekte for at særlig da jeg var helt ung, var det mange stunder med stor tvil – det er ikke bare enkelt å forene seg med tanken om at du aldri skal få barn og familie. Jeg tror at alle nonner og munker opplever det. Men da søker vi styrke i troen og hos hverandre. Det er alltid en eldre søster som har gjennomlevd det samme og som kan hjelpe deg med å komme videre.
Trinidad begynner å le og forteller med et lite smil rundt de ellers så alvorlige øynene, om hvordan hun som ung misjonær i Peru forelsket seg i en ung mann.
– De to første årene i Peru gikk jeg på skole og studerte for å bli sosialarbeider. Der møtte jeg en ung mann, og vi ble begge to betatt av hverandre. Men jeg hadde allerede gitt mitt løfte til Gud. Trinidad smiler mildt og trekker på skuldrene, før hun fortsetter:
– Det var ikke enkelt, men jeg klarte å stå fast ved løftet mitt, og i dag kan jeg ikke forestille meg livet mitt eller meg selv som noe annet enn nonne. Dette livsvalget har på alle måter gitt meg så mye. Å bli nonne er også en fantastisk frihet – frihet til å vie livet ditt til å gjøre noe godt for andre og til personlig fordypelse. Og selv om det ikke alltid er lett, så er jeg sikker på at det heller ikke alltid er lett å være tro og lykkelig i samlivet mellom mann og kvinne. Den veien kan også være full av tvil, fristelser og drømmer om noe annet og større.
Jeg kan ikke annet enn nikke bekreftende, og begynner så smått å få en forståelse av at livene deres ikke bare har handlet om å velge bort ting, men i like stor grad betyr en berikelse.

Livet som nonne
Petra og Pura sitter i den store sofaen, og Trinidad i lenestolen ovenfor meg. Jeg blir ganske rørt når jeg ser på dem. De er så små at de korte beina ikke når ned til gulvet. De sitter som skolepiker, med de tynne anklene i tykke, brune nylonstrømper og svarte fotformsko svevende i luften. Noe fredfylt hviler over dem, men også en antydning av sårbarhet.
De forteller at de står opp hver morgen klokken seks for å be. Deretter spiser de frokost sammen, før de går i gang med dagens arbeid – å passe og pleie de gamle, syke nonnene. Ved middagstid går de i kirken der en prest kommer hver dag og prediker for dem. Etterpå spiser de i fellesskap, arbeider med de gamle, og om kvelden blir det igjen bedt før middagen.
Jeg spør hva de synes er det mest givende ved livet som nonne, og Pura er rask til å svare: – Det er svært berikende å leve i et fellesskap som vårt – jeg vet ikke om folk helt er i stand til å forestille seg hvordan det er å leve så tett sammen på denne måten. Dette er jo et kollektiv der vi er felles om alt og hvor du er nødt til å lære deg toleranse og å gi alt for fellesskapet. Du blir nødt til å sette ditt eget ego til side, og det er en givende og utviklende prosess, siger Pura og kiker spørrende over på de andre for å se om de er enige. De nikker begge bekreftende, og Petra fortsetter:
– Ensomheten er også et stort aspekt med dette, for selv om vi bor og lever tett sammen, så er ensomheten til tider stor, og det må du lære å akseptere. Livet som nonne medfører på mange måter både det aller vakreste og det aller vanskeligste.
De forteller at nonner aldri er i det samme klosteret hele tiden. Høyere oppe i hierarkiet, blir de sendt rundt i hele landet og også til utlandet. Derfor har Petra for eksempel bodd og arbeidet i et kloster i Roma, og ellers rundt omkring i Spania. De forteller hvor utrolig hardt det kan være å få beskjed om å skifte kloster.
– Du har kanskje vært det samme stedet i mange år og trives der, har knyttet deg til andre nonner, og så plutselig, nærmest fra den ene dagen til den andre, får du beskjed om å flytte. Sier Pura, men forklarer også at slik er betingelsene, og dem vet du om på forhånd.
Petra tilføyer at den eneste fordelen ved å flytte er at du som nonne ikke har særlig mye å pakke.
– Alt jeg har kan puttes i en koffert, sier hun leende.
Jeg spør Pura og Petra om de noensinne skifter til vanlig tøy. Begge to rister på hodet og Petra forteller hvor deilig det er bare å ha nonnedrakten å ta på: – Det er aldri noe å tenke på, uansett hva jeg skal. Hvis jeg for eksempel skal i bryllup, så behøver jeg ikke å stresse med hva jeg skal ta på eller hvordan jeg skal sette opp håret. Jeg tar på nonnedrakten, tørkle på hodet og ferdig med det.” Sier Petra fornøyd.
Trinidad tilføyer at uansett hvor hun er, vet folk likevel instinktivt at hun er nonne, selv om hun går i vanlige klær.
– Jeg vet ikke hvordan de ser det, men de tiltaler meg umiddelbart med “søster” – det må være noe med utstrålingen, mener hun og trekker på skuldrene.
Teen har for lengst blitt kald, og småkakene er spist da jeg legger merke til at nonnene begynner å bli litt urolige og titter opp på klokken på veggen. De innrømmer at om et øyeblikk begynner den daglige gudstjenesten.
Utenfor på gaten møter larmen og kaoset meg, og det er vanskelig å vite hva dagen bringer med seg av uforutsette hendelser. Den store porten bak meg glir langsomt igjen. Rutinen inne i det fredelige klosteret fortsetter uforstyrret, akkurat som den gjør hver eneste dag.