WWOOFere - En måned som økologisk gårdshjelp

Har du noen gang ønsket å tre inn i et helt annet liv og prøve noe du aldri har gjort før? Da bør du vurdere å bli en WWOOFer.

WWOOF (Worldwide Opportunities on Organic Farms) er en ideell bevegelse som knytter frivillige sammen med økologiske bønder. Målet er å fremme utdanning og kulturell utveksling samt å utvikle et globalt fellesskap som er forpliktet til økologisk og bærekraftig landbrukspraksis. I løpet av de siste 50 årene har bevegelsen vokst til hundretusener av deltakere som tilbys frivillige muligheter i 130 land.

Høres dette fristende ut? Mange kunne nok tenke seg å tilbringe en måned på en vingård i Toscana, men hva med en permakulturgård i India, en sauegård i New Zealand, en tropisk fruktgård i Mellom-Amerika, et retreatsenter i Alpene, en cowboyranch i Idaho, et gårdskooperativ i landlige Japan – eller en skandinavisk villblomstgård?

Når er «for gammel»?

Vi ble kjent med WWOOF gjennom vår venn Enrique Ruiz, som har frivillige året rundt på sin økologiske vingård, Bodega La Fábrica de Hojalata. Siden han ofte legger ut videoer av hjelperne som hever glassene i bodegaen, hadde jeg kanskje en noe romantisert forestilling om hva gårdsarbeid egentlig innebærer. Hva ville livet vært uten dets små lærdommer …

For å bli en WWOOFer melder man seg inn i WWOOF-nettverket i landet der man ønsker å være frivillig. Mange steder fristet, men vi valgte Norge for å kombinere gårdsarbeid med familiebesøk. Akkurat som deltakende bønder presenterer seg selv på nettsiden, må også de frivillige fortelle hvem de er og forklare hvorfor de ønsker å hjelpe.

Hva som bekymret oss, var at vi var betydelig eldre enn de fleste WWOOFere. Dessuten er vi ikke akkurat typiske «gårdstyper». Mannen min er en pensjonert integrativ onkolog som vokste opp i Mexico City, mens jeg er en skribent som tilbringer dagene foran datamaskinen og sjelden bærer på et eneste ark.

Med andre ord var vi kankskje ikke helt ideelle for jobben – selv om vi har en liten økologisk parsellhage. Vi bestemte oss likevel for å prøve og sendte søknader til fem forskjellige steder i Sør-Norge: en biegård, en blomstergård, en flergenerasjonsgård, en gård eid av et par professorer ved Universitetet i Oslo, og en liten gård med en virtuell Noahs ark av forskjellige dyr, hvor en aktivitet var å gå tur med en geit. Hvem kan motstå noe slikt!

Til vår store overraskelse fikk vi tre invitasjoner, inkludert den sistnevnte gården – der vi endte opp.

Møt bøndene

La oss spole raskt frem til siste uke i juli. Etter å ha tatt buss og tog, ankom vi Mysen stasjon, 11 km fra gården. Der ble vi plukket opp av en av søstrene som eier gården, som derfor kalles Søstrene Hagen. Og for noen imponerende søstre de er!

Gry er en kokk som driver både restaurant og en cateringservice (hun arrangerte to bryllup hver helg mens vi var der), samtidig som hun lager blant annet økologisk syltetøy og safter i sin knappe fritid.

Søsteren hennes, Ann-Marlen, har absolutt ingen tid til overs. Hun er en profesjonell bonde som begynner på jobb rundt klokken syv om morgenen og ikke legger fra seg verktøyene før rundt elleve om kvelden. Hun kan håndtere alle typer gårdskjøretøy, fikser nesten hva som helst, er en profesjonell slakter og autorisert smed, og sammen med deres 18 år gamle fosterdatter trener hun også travhester.

Søstrene bestemte seg for å bli med i programmet fordi de følte at de hadde mye kunnskap om regenerativt landbruk. Organisasjonen sørger for at det ikke finnes gigantiske industrigårder der WWOOFere kan bli utnyttet, men gårdene må levere det WWOOFing er ment for: en utveksling der arbeiderne lærer praktisk økologisk landbruk og husdyrhold.

«Vi har hatt WWOOFere fra California til Madagaskar, så vi har venner over hele verden», forteller de.

Noen unge bruker programmet til å reise forskjellige steder, og andre kommer tilbake år etter år. Mange kommer fra storbyer, og her kan de stikke hendene rett i jorden. Til min overraskelse er WWOOFing i Norge om vinteren veldig populært. Gården er ofte fullbooket i januar, så de må avvise søkere. Søstrene foretrekker at hjelperne blir minst tre uker, da kortere opphold betyr at hele tiden går til opplæring. Men hjelpen er sårt tiltrengt, og uten den ville gårdsprosjektene gått mye langsommere.

«Å drive en økologisk gård er veldig tidkrevende og ikke akkurat en god forretning, fordi nesten alt gjøres for hånd.»

Ikke alle WWOOFer-gårder passer for alle. Hos Søstrene Hagen tar frivillige seg av levende dyr. Som WWOOFere anbefaler de derfor at man er åpensinnet, i stand til å tenke selvstendig og ta initiativ. «Samtidig lærer vi mye av WWOOFerne våre. Programmet har virkelig utvidet horisonten vår.»

Hvis de ville ha hatt tid, drømmer de også om å bli WWOOFere. Gry ville vært frivillig på en fransk vingård eller på en søramerikansk ranch for å lære mer om deres kjøttproduksjon, mens den osteglade Ann-Marlen ikke er i tvil – hun ville dratt til et ysteri i Alpene!

Daglige plikter, plager og gleder

Noe av det første man lærer er at en bondes arbeid er aldri over. Det er alltid et gjerde å fikse, binger å rengjøre, dyr å fôre eller noe å plante, luke, høste eller tynne ut. På gården – som har åtte flotte hester, fire vakre svart-hvite kyr, sju rampete sauer, fire viltre grisunger, en pensjonert og bortskjemt vær, to oppmerksomhetssøkende geiter, tre kalkuner, to ender og en håndfull kaniner og kyllinger – virker dagen aldri lang nok.

Som WWOOFere jobber man omtrent fem timer om dagen, fem dager i uken, i bytte mot kost, losji og all kunnskapen om jordbruk og husdyrhold som man er villig til å tilegne seg – noe som for oss, gitt at vi visste nesten ingenting, var mye.

Arbeidsdagen vår startet klokken 08:00 og sluttet mellom klokken 16:00 og 17:00, etter at alle dyrene var bragt tilbake til hjemmene sine. Morgentimen gikk med til å mate og flytte dyr. Dette betydde å slippe ut kyrne og kalkunene, inkludert patriarken, Al Capone, med sin gjenkjennelige halte venstre fot.

Mannen min hentet friske grener til sauene og geitene og sørget for at kyllingene hadde det de trengte.

I mellomtiden slapp jeg ut og fylte badekaret til endene Andemor og Gudrun og matet kaninene, før jeg bar vann til jordene der vi senere flyttet grisene.

Alle måtte til hektene for å flytte sauene. Vi løp så fort vi kunne for å sikre at de kom seg gjennom porten og inn på dagmarken sin. Lambi, som måtte være i bånd, likte å «leke død», mens Pia klemte seg inn under armen til den av oss som hadde trillebåren med høy og gress. De to sorte lammene klarte alltid å rømme som mini-Houdinier gjennom nok en åpning i gjerdet, som vi senere måtte fikse. Det yngste lammet, var det høylytteste, så jeg kalte henne Lamborghini.

Og glemte jeg å nevne at alt dette ble gjort før frokostpausen?

Resten av dagen varierte oppgavene avhengig av hva som trengtes. Det kunne inkludere rengjøring av sauehuset, andehuset eller grisebingen. Noen dager luket vi gulrøtter eller purre, plantet jordbærplanter, plukket poteter eller flyttet mais fra åkeren til drivhuset. Andre ganger fikk vi den gledelige oppgaven å plukke blåbær, tyttebær og kantareller i skogen. Mannen min reparerte en gressklipper og rev opp et gammelt låvegulv, mens jeg malte, plantet, luket eller rengjorde grisebingen – igjen. På en regnværsdag fikk vi lagt 60 kg skogshonning i glass. Og så, før vi ga oss, ble morgenritualet gjentatt i motsatt rekkefølge.

Jeg må innrømme at da arbeidsdagen var over og kveldsmaten var fortært, orket vi bare å legge oss ned i en av køyesengene og se på Netflix på PC-en min mens vi sammenlignet våre skavanker.

Mange lærdommer

Måneden vår som WWOOFere fløy, og til slutt følte vi oss nesten som erfarne bondefolk. Vi oppdaget muskler vi ikke visste vi hadde, og jeg fryktet at folk hjemme ville forveksle meg med Schwarzeneggers lillesøster. Jeg fikk aldri teken på ljåen, men jeg kunne lett delta i verdensmesterskapet i høykasting. I starten havnet alt høyet på bakken (det som ikke havnet inni BH-en, bukselinningen eller sokkene mine), men til slutt kunne jeg slynge en gigantisk favn med høy med millimeterpresisjon til bestemmelsesstedet, tross piskende regn og kuling. Og la meg forsikre at kyr spiser en vanvittig mengde høy!

Gradvis kom vi oss inn i en rutine – som aldri er den samme når man har med levende vesener å gjøre. Når vi satt ute på jordet og luket og plukket poteter, ble stillheten og den kontinuerlige aktiviteten en bevegende meditasjon. Det minnet meg på en måte om å gå El Camino – man er utmattet på slutten av dagen, men det føles godt fordi man virkelig har utført noe.

Da vi ankom, var jeg ganske engstelig rundt kuene (i Andalucía har de store horn …), men mot slutten dasket jeg Ågot og de andre på rumpa mens jeg ledet dem til beitemarken. Grisebingen deres har trolig aldri vært så «pen», siden jeg sannsynligvis er deres første WWOOFer som har jobbet i flere tiår som art director.

Vi ble glad i vår nye familie, både firbente og tobente. Vi kjente navnene og særegenhetene til hvert dyr, spesielt Per, den kåte og temperamentsfulle gamle bukken med spiralhornene. Vi lærte å sette pris på hver grønnsak som dyrkes og trekkes opp av jorden for hånd, og hvert dyr som slaktes med medfølelse. Men mest av alt lærte vi å ha enorm respekt for alle økologiske bønder. Det er et sant lidenskapsprosjekt som pågår hver våken time og hver bidige dag.

Vi kom uten å vite noe, og dro derfra beriket med kunnskap og med venner for livet. Og hvem vet – kanskje vi kommer tilbake neste år.

Vil du bli WWOOFer?

Selv om mannen min, som er 78, var den eldste hjelperen deres hittil, hadde Søstrene Hagen hatt frivillige som spenner fra tenåringer til pensjonister. Alle som er i god helse og villige til å jobbe, samt åpne for nye eventyr, kan bli en WWOOFer.

Hvis du ønsker å være frivillig på en økologisk gård i Spania, har WWOOF 317 registerte verdsgårder – alt fra å tilbringe noen uker på en soppfarm i Tenerife, en appelsingård i Valle de Lecrín, et selvforsynt yoga-retreatsenter på Balearene, en permakulturfarm som lager kombucha i Albacete, et naturlig retreatsenter for LGBTQ+-besøkende i Galicia, en cava-vingård i Catalonia eller et hestereservat utenfor Sevilla. Mulighetene er uendelige.

Hvis du har lyst til å prøve, besøk den offisielle WWOOF-nettsiden (www.wwoof.net), velg et land og start et nytt eventyr!