Vårt ‘hjem’ i Tanger

En sjelden gang når man er ute og reiser, finner man et overnattingssted hvor man føler seg fullstendig hjemme. For meg har det bare skjedd et par ganger. Én gang på et vertshus i Washington State etter en hemmelig bryllupsseremoni og én gang i en pittoresk Haveli i Pushkar (kjent for sine kamelløp) i Rajasthan. Men så oppdaget vi La Maison de Tanger i Marokko, og der var det igjen – denne følelsen av å ha kommet ‘hjem’. Mannen min og jeg har vært tilbake flere ganger siden, og da vi endelig møtte de kanadiske rockemusiker-eierne, ble det klart hvorfor dette nordafrikanske tilfluktsstedet er så unikt. Så hvis du leter etter det spesielle hjemmet hjemmefra, bli med på en tur over Gibraltarstredet til vårt ‘hjem’ i Tanger.

Hva er et hjem, uansett? Det er selvfølgelig der noen bor – et hus, en leilighet, et slott eller en tipi. Men utover en fysisk bolig, er et hjem en følelse. Subtile elementer som farger, lukter, lyder og den generelle stemningen bidrar til denne følelsen, som dessverre mangler i de fleste offentlige overnattingssteder. Hoteller er for store, noe som diskvalifiserer dem fra å være hjemlige. Med sine uniformerte ansatte, endeløse ganger, ‘muzak’ og den universelle hotellukten, er de rett og slett for upersonlige. Gårsdagens Bed & Breakfast var vanligvis koselige, men jeg følte alltid at jeg bodde hos noens nysgjerrige tante. Airbnbs er ofte for generiske med sine anonyme eiere og nøkkelbokser, noe som betyr at kanskje Boutique Hotels er det nærmeste man kan komme et innbydende hjem hjemmefra. Og det er det vi har funnet i Tanger.

Den hviskende byen

Tanger er et sted hvor fortid møter nåtid og hvor poesien lever i luften du puster inn. Mye er skrevet om byen, spesielt av Beat-generasjonen, en gruppe forfattere, poeter og kunstnere som bodde her på 1950- og 60-tallet. Selv om alle er borte, har nye artister kommet i stedet, og sørger for at Tanger fortsatt utstråler en eventyrlig stemning. Selv er vi bare reisende som kommer hit for en langhelg, men likevel er vi alltid trollbundet av denne kystbyen.

Fergen fra Tarifa i Sør-Spania bringer oss direkte til Tanger Ville havn, hvorfra man enkelt og greit kan gå opp gjennom porten i den gamle bymuren og ende opp i de travle gatene i Grand Souk. Men vi har ikke kommet hit for å prute om tepper eller Babouche-tøfler. Vi passerer de livlige salgsbodene, kakeselgerne som balanserer de tunge brettene sine, motorsykler som suser farlig nær bortkomne turister og barer fylt med et stort sett mannlig kaffedrikkende klientell. Snart går vi ut på den andre siden av Souken, krysser et par gater, passerer kirkegården i skråningen, svinger til høyre og venstre, og så er vi ‘hjemme’!

La Maison

La Maison de Tanger er som et sofistikert tilfluktssted for reisende, noe man fornemmer så snart man ser den romslige boligen i klassisk marokkansk stil med en udefinerbar Tanger-tvist. Det finnes ingen grelle hotellskilt, bare et beskjedent messingskilt ved døren, omringet av tropiske trær og planter – en annen overraskende ting med denne nordafrikanske kystbyen. Den er frodig. I hver minste sprekk mellom bygninger, selv i de utrolig trange gatene i Kasbahen, finner man høye palmer, blomstrende busker og klatrende eføy.

Så snart vi ringer på, åpnes døren med en velkjent Bienvenue! Personalet er enda en grunn til at vi elsker La Maison. Alle er flerspråklige marokkanere (Oussama snakker til og med svensk!) bortsett fra den alltid hjelpsomme fransk-kanadiske bestyreren, Sandra. I dag er Zakaria i resepsjonen. Han og jeg har kommunisert over tid for å arrangere intervjuet mitt med eierne slik at det ikke faller sammen med bandets turné- eller innspillingsplaner. Og denne helgen er det i ferd med å skje!

Berber vegger

Men først går vi opp til rommet ‘vårt’ (ett av ni), da vi, som sikkert nesten alle gjestene som kommer tilbake hit, vil ha rommet ‘vårt’ igjen. Det er bare den type sted.

Rommet vårt har et dypt karmosinrødt tak og kullfargede vegger med original innrammet kunst, som om vi skulle være på gjesterommet til en verdensomstreifende venn. Det er verken blant hotellets største eller beste rom, som vanligvis vender mot den jungellignende hagen med bassenget. Men siden vårt aller første opphold her, er det som om vi hører hjemme i dette rommet med bildet av den arabiske gutten på veggen.

Og mens vi snakker om vegger, har hele hotellet en Tadelakt-gipsveggfinish – en vakker, over 2000 år gammel berberteknikk som etterlater veggene glatte som silke, men harde som stein og med subtile fargeforskjeller. Valget er ingen overraskelse, da de opprinnelige eierne, en fransk arkitekt og hans partner, viste utmerket smak da de opprettet sin Maison. Følelsen sitter i de marokkanske fargetonene og de nøye utvalgte teksturene og møblene. Den terrasserte hagen hvor jeg ofte sitter med PC-en og jobber og den generøse stuen oppmuntrer til avslapning. Når det går mot kveld lokker byen med sitt sjarmerende folkeliv, men et stevnemøte på la Maisons takterrasse er noen ganger alt man trenger for å fornemme Tangers hjerteslag. Som en gjest så perfekt sa det, «La Maison de Tanger er reisen i reisen» (le voyage dans le voyage). Å bo her er virkelig en reise i seg selv.

Bildeforslag 2x © LMT

Bare noen få andre gjester spiser sammen med oss ​​i stuen denne kvelden. Det er ingen meny som sådan, siden Ilham, den smilende kokken, går på markedet, kjøper det som er ferskt tilgjengelig og serverer en tajin-fest uten like. Og takket være de nye eierne er spillelisten ‘chill’ og det er vin å få, noe som ikke er gitt her til lands.

Møt rockebandeierne

Neste morgen under frokosten dukker de kanadiske eierne, bandet Alex Henry Foster and The Long Shadows, tidligere Your Favorite Enemies, opp. De seks bandmedlemmene hjelper til med å servere kaffe og rydde bord – ingen stjernefakter her! Men så er det ikke et hvilket som helst band heller. Alex Henry Foster, deres visjonære leder, har satt av en snau time før de er tilbake på jobb med to album som kommer ut senere i år. Jeg er meget nysgjerrig på hvordan disse rockemusikerne endte opp som hotelleiere, men for å forstå dette, må vi starte med begynnelsen.

Alex vokste opp i trange kår på østsiden av Montreal hvor familien «flyttet ti ganger før jeg var syv». Det eneste de ikke manglet, var musikk, noe som ble det konstante i hans liv, og i 2006 startet Alex det senere vidkjente bandet Your Favorite Enemies (YFE).

-Vi var bare en vennegjeng som ble profesjonelle musikere og plutselig turnerte verden rundt.

Hver gang de holdt en konsert, reinvesterte bandet inntektene i bedre instrumenter, innspillingsutstyr, redigeringsprogramvarer og filmutstyr, slik at de til slutt ble helt uavhengige. Det var slik kirken de kjøpte som et felles hjem og musikalsk hovedkvarter, hjalp dem under Covid, da de fleste musikere «spilte ukulele i badekarene sine». Etter hvert etablerte bandet plateselskapet Hopeful Tragedy Records og til og med sitt eget vinylpresseanlegg, men, som Alex påpeker, er hovedmålet alltid å kommunisere med folk.

YFEs siste album, Between Illness and Migration, ble så vellykket at de kunne ha holdt på å turnere i all evighet bare med den platen. Men Alex var utslitt av det hektiske musikerlivet og trengte en forandring. Han tok med seg bandet til Marokko, hvor de kjøpte en minibuss og reiste rundt i tre måneder. Og da han skulle til Barcelona for å skrive deres neste album, bestemte han seg i siste sekund for å bli i Tanger.

-Jeg følte bare at jeg måtte bli. Jeg var litt fortapt og forvirret, og som alle som er fortapt og forvirret, var jeg den siste som forsto det, men her i Tanger klarte jeg å finne balanse og perspektiv.

Det ble begynnelsen på musikernes nye eventyr. Hva som opprinnelig skulle være et par måneder, endte opp med å bli nesten to år. I løpet av denne tiden sørget Alex over bortgangen til sin far og skrev og komponerte fra sin Tanger takterrasse. Bandets andre medlemmer oppmuntret ham til å gi ut det han hadde skrevet, og det ble et veldig personlig og intimt album kalt Window in the Sky.

-Ingenting var planlagt, som for meg er nesten hvordan all magien skjer. Jeg ville ikke bli ‘berømt’ igjen, men albumet fikk mye oppmerksomhet.

De originale seks bandmedlemmene var samlet igjen, denne gangen som Alex Henry Foster Band, en gruppe som spiller hva de kaller «filmatisk, eksperimentell rock i Praha-stil».

Kjøpte hotell under pandemien

Da verden stengte ned på grunn av den globale pandemien, satt bandet i karantene i sitt enorme innspillingsanlegg utenfor Montreal, mens Alex komponerte i sitt andre hjem i Virginia. Det var også rundt denne tiden han begynte å tenke på å kjøpe et sted i Tanger.

– Det er en egen energi her som du ikke finner andre steder.

Noen venner anbefalte La Maison de Tanger som de så første gang via Zoom, men mellom perioder med portforbud greide Alex, Jeff og Isabel fra bandet å reise til Marokko for å se hotellet med egne øyne.

-Vi gikk inn og forelsket oss momentant, utbryter Isabel, som har blitt med i samtalen.

I tillegg til å administrere plateselskapet deres, synger og spiller denne livlige Montrealeren keyboard, fløyte, klarinett, trompet og saksofon i bandet. 

– Heldigvis hadde hotellet et utmerket rykte og ansatte som hjalp oss fra starten av. Som kunstnere har vi veldig liten interesse for å leie ut rom, mens det å skape en opplevelse er noe vi liker å gjøre, forklarer hun.

Hotellbransjen var helt nytt for bandet, men de hadde lang erfaring med å jobbe med publikum og få folk til å føle seg velkomne.

-Da vi kom for å signere papirene, ga eierne oss nøkkelen og sa «Flott, da har dere ansvaret», og dro! minnes Alex.

-Vi trengte umiddelbart å omorganisere oss. Isabel tok over resepsjonen, Jeff, som er en fransk mesterkokk, tok kjøkkenet, og jeg, vel, jeg gikk rundt med et glass vin og snakket med gjestene. Og slik begynte det! Vi måtte lære kjempefort, da grensene begynte å åpnes igjen, og vi var allerede fullbooket ut året.

Siden hotellet alltid var fullt, endte bandet opp med å kjøpe et annet hus i den gamle Medinaen, hvor de etablerte et mindre innspillingsstudio kombinert med sin marokkanske hjemmebase. Isabel innrømmer likevel at det å være musiker er en veldig nomadisk livsstil.

-Når du er i et band, er identiteten din bare det. Det er nesten som et ekteskap. Men musikk er vårt kall og vår måte å påvirke verden. Og hvis det ikke er musikk, prøver vi å påvirke verden positivt på en annen måte – som med et hotell …

En del av bandets bidrag til byen er at de kan ansette lokalt personale og støtte et lite ‘økosystem’ av Tanger familier. De liker å leve med lokalbefolkningen og forteller at de fleste av vennene deres er marokkanske. Det kan kanskje overraske noen at bandet fortsatt ikke har opptrådt i Tanger, men Alex foretrekker å ikke blande de to universene.

– Jeg vet hvor raskt ting kan endre seg når folk ser deg i et annet miljø. Derfor liker jeg å bare være Alex her. Jeg er glad for å være kjent som fyren som mater de hjemløse hundene.

Tiden er over, og bandet forsvinner inn i sin travle musiker-hverdag. Den siste innspillingen for deres kommende album skal foregå i deres studio i Montreal, og så legger de ut på nok en Europa-turné.

Vi har heldigvis én natt til i La Maison før vi drar tilbake til Spania. Men vi håper å komme ‘hjem’ til Tanger snart igjen for å kunne tilbringe nok en kveld på takterrassen og lytte til Muezzinens innkalling til bønn mens vi skuer over hustakene mot Middelhavet.