Spania - syerskenes paradis

De fleste nordmenn stopper ikke lenger sine sokker – eller strikker dem, for den saks skyld. Grunnen er simpelthen at slike aktiviteter hører fortiden til. 

I Nord Amerika må man nå gå til megabutikker for å finne hva man trenger til syprosjektet. Her er det snakk om volum – ingen mulighet til å kjøpe en knapp av gangen eller 15 cm med stoff, som i de gamle syforretningene. Annet enn indiske og asiatiske tekstilhandlere, har nesten alle spesialiserte stoffbutikker forsvunnet. Vår lokale sy- og strikkeforretning som var drevet av to urgamle jomfruer, stengte rett før vi forlot Canada. 

På spansk er utrykket for en syforretning mercería. Selv om unge spanjoler ikke er like fingernemme som deres bestemødre,  finner man allikevel opptil flere ekviperings- og syforretninger i enhver spansk landsby. Vår hjemby Ronda, med en befolkning på knappe 35.000 mennesker, har en håndfull mercerías. De fleste holder til i et lite lokale i en sidegate. Generelt er de stappet til bristepunktet med tenkelige og utenkelige sysaker – og kanskje mer uventet, så er de utrolig populære og har alltid en lang kø. 

Mitt første ærend på en mercería i Ronda var for å kjøpe utstyr til å lage et fugleskremsel. Fra jeg krysset dørterskelen, var jeg trollbundet. Det var som å komme inni en verden jeg ikke ante eksisterte. En syerskes himmelrike, så og si. Butikken hadde hvert eneste tråd, knapp og blondekant trygt bak disken, mesteparten lagret i en dårlig belyst tarmlignende hule av et bakrom. Dette betydde at kunden – utelukkende eldre, pratsomme damer – måtte forklare i detalj til ekviperingsspesialisten hva slags bånd med dusker hun trengte for sin blomstrede sofa. Dette tok sin tid selvsagt, så hvis man har problemer med utholdenhet, er det bare å glemme…

Av de før nevnte grunner fikk jeg rikelig med tid til å observere fremgangsmåten for handelen, spesielt siden jeg var nummer fem i køen. Noen kunder hadde med seg en liten stoffbit, andre viste et bilde av en superslim modell i et antrekk som de ville kopiere, bare i kortere og videre utgave, mens andre igjen tok med seg hele symønstret for å diskutere prosessen med eksperten bak disken. Etter dette tøflet ekviperingsspesialisten, som i dette tilfelle var en meget gammel dame, ut til det uendelige bakrommet, hvor jeg kunne skimte hylle på hylle stablet med hundrevis av små støvete pappbokser, noen med håndskrevne gulnede etiketter, andre med en enslig knapp eller dusk festet på boksen. 

I de fleste tilfellene er den etterspurte varen selvsagt på den øverste hyllen, slik at ekviperingsspesialisten måtte skyve en gammel stige over og klatre opp trinnene med skjelvende knær for å strekke seg farlig langt over for akkurat å kunne nå boksen med den potensielt ønskede varen. Hun ville så grave frem et par andre opsjoner i halvmørke og hale seg tilbake til disken for å presentere utvalget til den ventende syersken. Dernest måtte man tillate kunden en lang tid med overveielse og mye om og men, mulig inkludert nok en tur på bakrommet, før kjøpet ble besluttet – 30 cm med pyntebånd og en halv meter med gammeldags underbuksestrikk, som ble pakket forsiktig inn i et stykke ferdigoppdelt silkepapir. Den totale kjøpesummen kom til 85 cent, som ble betalt i sin fullhet etter en del rumling i en bunnløs myntportemoné. Endelig var kjøpet over, hilsener til familie utvekslet og en smule mer syråd etterspurt før klienten forsvant ut døren og kunde nummer to sto for tur…

Slik fortsatte prosessen, hver kunde med hennes syprosjekt eller stoffprøve. Hver eneste handel involverte iallfall en tur på bakrommet og avsluttet med at noen få cent byttet eier. Selv om køen med ivrige syersker og broderifanatikere fortsatte døgnet rundt, undret jeg på hvordan disse småsummene kunne resultere i en profitt på enden av måneden? 

Som så mange ting i Andalucía, har jeg forelsket meg i las mercerías. Noen vil sikkert påstå at det er en forskrekkelig sløsing med tid, men jeg synes det er ikke bare interessant, men også snodig. Det føles nesten som om man tar del i en dokumentarfilm om et handel som trolig ikke kommer til å eksistere om en generasjon eller to.   

Hvor enn vi reiser i Spania, insisterer jeg på å besøke lokale syforretninger, så min stakkars mann har blitt dradd inn på mercerías fra Bilbao i nord til Cádiz i sør, selv om jeg personlig ikke syr et sting! Jeg blir som en unge i en godteributikk, fengslet av de rike fargene og blanke knappene, raritetene i utstillingsvinduet og de gamle diskene og hyllene med miniatyrskuffer eller solblekede pappbokser med fasinerende hemmelig innhold.

Vår siste besøk var til Almacenes Silvia – en nydelig mercería i sentrum av Córdoba hvor ekviperingsspesialisten hadde jobbet mer enn et halvt århundre! Hennes utvalg av knapper var helt enestående. Jeg var heldig nok til å bli invitert bak skranken for å beundre hennes samling på nært hold. Vanligvis ville dette vœre uhørt, men klokken var 9 på morgenen og det var ingen å se på gaten. Sannsynligvis hadde hun aldri hatt slik en ivrig kunde før. Da vi endelig forlot butikken, jeg med ett dusin unike knapper som jeg sannsynligvis aldri vil bruke, lovet vi å besøke henne igjen neste gang vi kom til byen. 

Vel tilbake i Ronda, bestemte jeg meg for å besøke vår sydames mercería for å lære mer om ekviperingsindustrien. Mercería Madroñal eiere er Salvadora Sánchez Sánchez og hennes datter Paqui Atienza Sánchez. Selv om deres forretning er relativt ny i forhold til de andre mercerías jeg har vœrt i, demonstrerer den perfekt hvorfor denne type handel fungerer i Andalucía. 

Det var bare én kunde foran meg da jeg ankom ved åpningstid, så Paqui tok meg til det aller helligste bakrommet for å vise meg deres hemmelige stœsj. Mens jeg knipset bilder, lærte hun meg de tradisjonelle navnene på noen av silkesnorene, slik som en satengtråd kalt Colita de raton (musehale) og den tynnere Tripita de pollo (kyllingtarm). Jeg beundret inventarvolumet. Hvor kom det alt fra? Takk og pris var noe ennå fabrikkert i Spania eller Hecho en España. Jeg spurte hvordan de greide å holde orden på tusenvis av forskjellige artikler. Paqui forklarte at noen av varene var fargekodet eller lagret etter produktnummeret, mens andre ting, slik som de spraglete pyntebåndene for møbeltapetsering, så ut til å vœre stappet litt mer tilfeldig inn i hyllene. ”Vi må bare vite hvor alt er”, sa hun og innrømmet at etter at faren hennes har vœrt der for å hjelpe til å rydde opp, så kan de ikke finne noe som helst…

Populariteten av mercerías ser ut til å vœre basert på landsdel, provins, by og ikke minst hvilket distrikt i byen de holder til. I Almería har etter sigende de fleste mercerías stengt ned. Heldigvis er disse forretningene mer populære enn noen gang i vår hjemby. Paqui fortalte meg at de faktisk har mange yngre kunder. Mens det eldre klientellet kommer med broderier og ting som skal fikses, så vil unge kvinner i byen lage sine egne moteantrekk.

Det er også en unik tradisjon å lage babyklœr her i Spania, noe som jeg ikke har sett andre steder. Nyfødte spanjoler blir svøpt i de vakre håndbroderte tepper, lin antrekk med bedårende små kyser, strikkede strømper med spanske dusker og baby lakksko (look before comfort…) 

Jeg ble fortalt at enkelte menn også kom til las mercerías og som om de trengte bevis, kom en herre inn for å kjøpe silkebånd. Han var en fast kunde, fortalte Salvadora meg, akkurat som en klesdesigner fra Ronda som har etablert seg i Sevilla. Selv om man trygt kan si at 99% av kundene er kvinner, er mange av ekviperingsspesialistene i butikkene menn, slik som i Mercería Fernández Frías i Málaga, hvor jeg bare har sett menn bak disken. Klientene deres inkluderer Málagas cofradías eller religiøse broderskap, i tillegg til mange lokale designere. De fleste reisende salgsrepresentantene for syutstyr er også menn, selv om vandrende handelsmenn har tapt løpet til online kataloger. 

Populariteten av mercerías i Ronda er ytterligere forsterket av byens mange férias eller tradisjonelle feiringer. Festantrekkene og kostymene for disse lager folk vanligvis selv, hvis ikke deres mor eller bestemor gjør det for dem. Om det er snakk om flagrende flamenco gevanter, Ronda Románticas Bandolero antrekk, seiler uniformer og brudelignende kjoler for den første nattverden for byens barn, eller de tradisjonelle kostymene som benyttes i påskeprosesjonene, er det alltid håndverk og sying på gang. Og dess mer innviklet og rikere utsmykket, dess bedre. 

En annen dag viser Paqui meg de nye hjelpemidlene for syersker på bakrommet, mens Salvadora forsøker å ta hånd om den evigvoksende køen av ventende klienter. Paqui kommer sin mor til unnsetning mens jeg observerer mor og datter teamet fra sidelinjen. For å unngå for mange bomturer til bakrommet og for å effektivisere valgprosessen, har de et fargekalibreringskart ved disken. Med et raskt blikk, uten å utveksle et ord, leser de hverandres tanker i det én tar over en klient midt i en handel eller overrekker noe som skal puttes tilbake på hyllene til den andre. For å si det på sy-språket, så er de et bilde av sømløst samarbeid. 

Jeg oppdager snart at ekviperingsspesialistene har en annen rolle i det syd-spanske samfunnet, i det de reparerer ting på stående fot mens kunden venter. Hver tredje kunde kommer inn med en jakke eller veske med ødelagt glidelås. Salvadora fikser skyver-dingsen eller skifter ut dra-saken på et blunk. Denne type tjeneste er ofte gjort gratis, noe som er utenkelig der jeg komme fra. En kunde kom inn med et par barnestøvler som trengte nye glidelåser. Salvadora informerer kunden at hun bare behøvde å kjøpe én glidelås fra dem, fordi skomakeren oppi gaten kunne dele denne i to og bruke glideren som ennå fungerer på den andre støvelen. Jeg kan knapt tro mine egne ører. De er ikke bare meget rimelige og sparsommelige, men ekstremt tjenestevillige, selv om det betyr at de selger og tjener mindre. 

Inspirert av mitt besøk bestemmer jeg meg for å prøve og legge til et par blondekanter på mitt Ronda Romántica skjørt. Da har jeg iallfall en unnskyldning for å komme tilbake for å snope rundt i deres spennende silkebåndsamling nok en gang.