På den andre siden... Skal helsevesenet på operasjonsbordet?

Vi snakker om tusenvis av utenlandske residenter, som de siste par tiårene har fått utskrevet medisin, som man enten ikke har kunnet, eller ville, utstede i deres hjemland. Akkurat samme beskrivelse kan brukes om de avanserte operasjonene som utlendinger har kunnet få gjennomført her i landet. Det gjelder spesielt operasjoner relatert til kreft- og hjertesykdommer. Responsene er mange – så mange og så positive at man i store deler av EU lenge har betegnet det spanske helsevesenet som et av Europas beste. En så fin vurdering kan neppe spoleres på noen få måneder – eller? Da det spanske helsevesenet på begynnelsen av året virkelig skulle stå styrkeprøven, ble det nemlig slått fullstendig i bakken.

53.000 av de cirka 285.000 personene (18 prosent) som siden mars har blitt smittet med Covid-19, er ansatte på landets sykehus. Det er helt ubegripelig, men det skjer fordi helsevesenets beskyttelsesutstyr for leger og sykepleiersker ikke var godt nok – og i tillegg at det ikke var nok. Myndighetenes anstrengelser for å få innhentet det tapte, endte i pinlige feilinnkjøp og store logistikkproblemer. Noen leveranser levde langt i fra opp til forventningene, andre var defekte og måtte sendes i retur, og andre leveranser tok det administrativt en hel uke å få gjennom tollen på flyplassen i Madrid. Og det er uendelig lang tid, når sykehusene er nær kollaps og det er akutt mangel på utstyr. “I ettertid kan man si at vi handlet for sent,” har den spanske helseministeren, Salvador Illa, ærlig innrømmet. Spania var langt fra de eneste. Man hadde bare håpet på noe annet, når man stolt hevder å ha ett av Europas beste helsevesener. 

Tilsvarende kunne man også ha håpet på en litt større åpenhet og respekt for ofrene og deres etterlatte. Det offisielle dødstallet ligger den dag i dag fortsatt på cirka 28.000 personer. Etter stort press fra media måtte midlertid flere høytstående fra helsevesenet, etter minnemarkeringen for omkomne i Madrid i juli, innrømme at det reelle dødstallet nok snarere ligger nær 44.000. De mange dødsfallene på landets pleiehjem, særlig i mars og april måned, er nemlig ikke medregnet. Hvorfor? Fordi vi nettopp her finner én av de store skamplettene på myndighetenes innsats under Coronakrisen. Den storstilte desinfiseringen av landets pleiehjem ble nemlig satt i gang for sent. Igjen kom man for sent! 

Går vi tilbake til de triste tallene og regner med alle denne gang, får Spania med 44.000 dødstall en uheldig topp plassering over flest dødsfall i EU målt per antall innbyggere.  

Dette var ikke det man skulle kunne forvente av en nasjon med et av Europas tilsynelatende beste helsevesener. 

Kritikken av den spanske regjeringens og helsevesenets håndtering av Covid-19-krisen har i det siste halvåret vært uendelig lang. Men det er jo også både lett, og gratis, å kritisere. Nettopp derfor har jeg holdt meg litt på sidelinjen, fordi vi sto, og står, i en krise uten sidestykke. Fakta hverken kan eller må vi allikevel komme fra – landets helsevesen mislyktes i alle ledd da det endelig gjaldt og trenger dyptgående revisjon. De nye smittetallene og Covid-19 utbruddene landet over vitner dessverre igjen at helsevesenet fortsatt halter etter. Det samme gjelder mengden av sengeplasser på landets sykehus. Spania har mistet 9.000 sengeplasser siden 2000. Det betyr at landet i dag har under tre sengeplasser per tusen innbyggere. Norge er bare en smule bedre, med 3.3 sengeplasser, men begge landene er milevis fra Frankrikes seks og Tysklands åtte sengeplasser per tusen innbyggere. Og det er nettopp dem Spania skal sammenligne seg med, hvis man igjen vil ha et av Europas beste helsevesener. Det er mange sår som skal slikkes. Men har Spania sin Covid-19-vaksine klar i første halvdel av 2021, som helseministeren har annonsert, er vi for alvor tilbake på sporet. Vi har alle bruk for noen nye solstrålehistorier.