På den andre siden: Når fatter vi at toget har gått?

De har snakket om det i et par tiår – og samtalen pågår fortsatt. Flere av Solkystens ordførere har i det siste til og med smurt hverandres snakketøy og krever nå kollektivt at sentralregjeringen gjør betalingsmotorveien AP-7 mellom Fuengirola og Marbella gratis – i hvert fall inntil de får utvidet togstrekningen til Marbella.

Faktum er at kystveien N-340 har blitt sterkt overtrafikkert. Det skal bare en liten punktering til før trafikken på den gamle firefelts landeveien kollapser og skaper uendelige lange trafikkøer. Derfor vil ordførerne ha betalingsmotorveien ”åpnet” og gratis for alle. Samtidig vil de ha sentralregjeringen til å forlenge kystens togstrekning, slik at Málaga/Fuengirola-toget går helt til Marbella, for å få løst dagens trafikk- og logistikkproblemer.

Alt dette er fine, men tomme tanker, for i stedet burde de ha tenkt seg om for mange år siden.

Vi begynner med kysttoget og skrur tiden tilbake til rundt 1910. Vi må nemlig over 100 år tilbake for å finne det første spadestikket for dagens kysttog. De begynte i Málaga og nådde Fuengirola i 1916. I 1955 ble godstoget skiftet ut med et passasjertog med én daglig avgang, og 20 år senere, på sommeren 1975, ble togruten en del av det statseide selskapet Cercanías som i dag står for driften.

Man trenger ikke se på gamle kart for å bekrefte at det verken i 1916, 1955 eller i 1975 var noen betydelig bygging på Costa del Sol – og absolutt ikke mellom Fuengirola og Marbella. Områder som La Cala de Mijas, Calahonda, Elviria og Cabopino var ikke annet enn en håndfull fiskerhytter og noen få gårder. Det samme gjelder for så vidt Nueva Andalucía, San Pedro og strekningen mot Estepona. Dagens luksuriøse Golden Mile var den gangen ikke annet enn ubrukelig mark hvor bare ugress hadde lyst til å gro.

Det var med andre ord rikelig med plass til å anlegge en togbane – både til Marbella og videre mot San Pedro og Estepona. Det hadde unektelig løst dagens trafikale problemer. Men i stedet for å tenke togskinner, tenkte de mursten – i alle kommuner. Derfor nytter det ikke at de i dag ber sentralregjeringen om en utvidelse av togstrekningen. Det nytter heller ikke at noen ordførere leker kreative og foreslår at man bygger den mulige nye togforbindelsen på søyler over den 40 cm brede midtrabatten på dagens N-340. Det er selvsagt altfor smalt og samtidig har kystveien altfor mange skarpe svinger til denne type konstruksjon.

I stedet må vi ta bilen, og det koster hvis man tar betalingsmotorveien for å komme raskt frem. Det visste Solkystens ordførere utmerket godt da de for 30 år siden begynte å tigge regjeringen om en ny motorvei, nettopp fra Fuengirola mot Marbella og Estepona. Det var et voldsomt dyrt prosjekt, og derfor er det i dag også veldig dyrt å kjøre på AP-7. Fra starten var planen at motorveien skulle finansieres via brukerbetalinger, og slik ble det. Derfor nytter det heller ikke at en rekke ordførere nå viser skremmende tegn på korttidshukommelse og ”krever” at betalingsmotorveien blir gratis. Det har Madrid selvsagt hverken lyst eller råd til. Midlene er begrensede og må brukes andre steder – blant annet på avsaltningsanlegg.

Vel skal man aldri si aldri, men sjansene for at leserne av disse linjene noen gang får muligheten til å stige om bord på et tog til Marbella, er mindre enn minimale.

Det toget har gått.