Litt om Sankthans

Sankthans nærmer seg, og for de fleste nordmenn betyr det en fest som gjerne varer hele natten, med bål, gitarspill, sang og mye skåling. Men slik har det ikke alltid vært. Det Norske Magasinet har gravd litt i historiebøkene for å finne hvor tradisjonen stammer fra, og hvordan den har endret seg med tiden. Visste du for eksempel at det ikke er noen historisk forbindelse mellom Sankthansbålet og heksebrenning?

Sankthans – eller San Juan på spansk – betyr Hans den Hellige og henviser til Døperen Johannes som ifølge den kristne troen ble født den 24. juni – et halvt år etter Jesu fødselsdag. 

Som så mange kristne helligdager, er Sankthans opprinnelig en gammel hedensk tradisjon som går tusenvis av år tilbake. Midsommerfesten hadde til formål å hylle solen og alt lyset sto for: renselse, fruktbarhet, velstand og forsvergelse av det onde. Sommersolverv – årets lengste, dag som faller på den 21. juni hvert år, ble feiret med opptente høyballer eller bål. Ved Sankthans var hele naturen fylt med kraften den hadde fått fra solen på årets lengste dag. Sankthans var derfor gledens fest, hvor man hyllet naturens krefter, spesielt ild og vann. Folk trodde at vannet ble på mirakuløs vis forvandlet til medisin i hellige kilder, og folk valfartet til hvor enn disse kildene befant seg. Noen drakk av vannet og andre vasket seg i det, og mange overnattet ved kilden. I Spania, som i nord, er det stadig vanlig å ta en dukkert i havet ved midnattstid på Sankthansaften – kanskje noe som henger igjen fra den overtroen?

Siden man mente at naturens kraft var magisk, samlet kloke koner og menn (datidens leger) mange av de legende urter som de bruket i årets løp for å kurere folk, fordi plantene var magiske denne natten. Bålet og ilden mente de beskyttet mot det onde. Det skulle helst tennes med hva de kalte vill ild eller nødild, dvs. flammer som var laget helt fra bunnen av (ved å gni to stykker tre mot hverandre). Nødild var et sterkt magisk middel som virkede rensende og kunne avverge sykdommer. Hvis en kvegsykdom raste, kunne man forsøke å slukke all ild på landsbyens ildsteder og lage et nytt, som så ble bragt rundt til alle husstandene.

Bålet vi brenner til Sankthans er derfor ikke et henrettelsesbål hvor hekser ble brent, men bondens beskyttende flamme som skulle holde onde makter borte. Muligens hadde de også en forestilling om at de jordene som bålet opplyste, kunne bli spesielt fruktbare og givende.

De onde maktene man forsøkte å beskytte seg mot, ble med tiden forbundet med trolldom og hekser. Folk trodde at heksene fløy og møttes på Bloksberg (Brocken) i den østlige del av Harzen i Tyskland på Sankthansaften. I Sentral-Europa var man overbevist om at hekser og trollkarer smurte seg bak eller under armene med en salve laget av kjøttet fra nyfødte barn, blandet med valmue, piggeple, søtvier og bulmeurt for å kunne fly på kosteskaftet. Flammene skulle derfor skremme dem og forhindre dem i å lande. Selvsagt var det også snakk om en sosial skikk, hvor folk møttes og festet, for levende hekser ble brent på andre tidspunkter av året. Den siste kjente brenningen av en dømt heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695.