LA PLAZA - Hjertet i enhver spansk by

“Vi ses på plazaen!” Hvis du bor i Spania, har du sikkert hørt disse ordene millioner ganger.

Det spanske ordet plaza har blitt brukt i det engelske språket siden 1830-tallet og har med tiden også blitt absorbert inn i det norske språket. Ordet kommer fra latin platea (som betyr torg eller plass), som igjen stammer fra det antikke greske ordet plateîa. Det kan referere til en plass foran en offisiell bygning eller en kirke, et permanent torg, en midlertidig markedsplass eller nesten en hvilken som helst åpen plass mellom gater og bygninger.

Det er ikke en park som sådan, selv om den ofte har trær, dekorative fontener og benker. Plazaen er hjertet i enhver spansk landsby og det typiske stedet for folk å samles. Det er her leves livet og hvor man ser livet passere.

Da vi bestemte oss for å flytte til Spania, forelsket vi oss i en liten by i Jaén-provinsen. Den var vakker og historisk og hadde alle tingene vi ønsket. Men det var én ting den manglet – plazaer. Dette ble den avgjørende faktoren til at vi fortsatte vår hjemby-leting, for hva er en spansk by uten sine plazaer?

Jeg ble inspirert til å skrive noe om dette sør-europeiske fenomenet fordi bystyret vårt nylig annonserte at den sentrale plazaen i nabolaget vårt er i ferd med å gjennomgå en større ansiktsløftning. Umiddelbart gikk vi, naboene, i forsvarsmodus, da vi har vært vitne til hva de lokale myndighetene er i stand til. For ikke å nevne at torget vårt, Plaza San Fransisco, er praktisk talt hellig for lokalbefolkningen.

Gravplass, ryttertrening, husdyrmarked og hyggeplass

Vår plaza er ikke bare ‘hellig’. Den er til og med oppkalt etter Frans av Assisi, (eller San Francisco de Asís på spansk) hvis skulptur pryder den sentrale fontenen. Han har også gitt navnet sitt til det fransiskanske klosteret (anno 1485) som ligger på hjørne av torget. I likhet med plazaen, har klosteret en lang og komplisert historie – noe sant og noe, hvem vet …

Til tross for det katolske navnet, går plazaen mye lenger tilbake i historien. Nabolaget vårt var den lokale arabiske Almocábar (Al-Maqabir), som betyr gravplass. Hver gang noen bygger noe her i strøket, risikerer de å grave opp knokler, noe vi har vært vitne til gang på gang. Jeg tok en prat med arkeologen Pilar Delgado Blasco som bekreftet at gravene i nabolaget vårt går tilbake til Almohad- og Nasrid-tiden, det vil si fra 12. til 15. århundre (etter 1100 med nesen mot Mekka).

Da bystyret nylig fikk den ‘geniale’ ideen om å lage en moderne syvetasjes parkeringsplass for 500 biler rett ved inngangen til vårt historiske nabolag, avdekket den arkeologiske utgravningen ikke bare en nekropolis med hundrevis av muslimske graver, men også noen romerske graver som kan dateres tilbake 2000 år. “Selv om ‘romere’ dukket opp i de siste utgravningene, er dette faktisk første gang romerske graver har blitt funnet i selve Ronda”, forteller Pilar. Likevel tror jeg vi kan anta at våre naboers romerske og muslimske forfedre en gang i tiden ruslet over plazaen ‘vår’. 

Mindre offisiell er legenden at den katolske monarken, Fernando II de Aragón, og troppene hans øvde for kamp til hest på plazaen før gjenerobringen av Ronda i 1485. Siden dette var én av tre porter i byens forsvarsmurer, er det ikke helt usannsynlig at kongens menn gjorde noen sabelveivinger for å vise seg frem for fienden akkurat her (selv om kongen sikkert holdt seg på trygg avstand …). Pilar bekrefter at det eksisterer bevis på at de castillanske ridderne trente på plassen vår, men at dette skjedde etter gjenerobringen av byen. “La dehesa, eller beiteplassen, der la Plaza ligger i dag, ble donert til byen slik at kavaleriet kunne gjennomføre ulike rideøvelser og leker. Den ble derfor kalt Prado de los Caballos eller Prado de los Potros”, forteller hun.

Selv om vi ikke kan bekrefte alle historiene, vet vi én ting med sikkerhet. Som barn pleide naboene våre å leke i kapellruinene ved siden av plazaen når de hadde frikvarter fra skolen. De fant ofte beinrester der, og vår venn Pepe gjemte en skalle på soverommet sitt som han hadde gravd opp i ruinen. (Notat til gravrøvere: Inngangen er nå murt igjen.) Ifølge Pilar er gravene til Ermita de Gracia også fra Al-Andalus-epoken i byen som den gangen var kalt Izn-Rand Onda (festningsbyen).

Ronda er også kjent for historien om Bandoleros – eller røvere – på 1700- og 1800-tallet. Den mest beryktede, Pasos Largos, som kan ha vært litt av en lokal Robin Hood-karakter, har garantert krysset plassen vår på hesten sin.

Og når vi snakker om hester, pleide Plaza San Fransisco også å være stedet for det årlige fesjået. La Real Feria de Mayo de Ronda sies å være Andalucías eldste feria de ganadería eller marked for dyr og jordbruksprodukter, noe som skjedde i midten av mai helt frem til 1990-tallet. Det har blitt opptatt igjen i de siste par årene, dog på en mindre brekende og rautende skala. En norsk kvinne som bodde her på 1970-tallet fortalte meg at noen hus i nabolaget fremdeles hadde høner og esler på den tiden, og man så ofte en smågris ile bortover gaten. På det tidspunktet var plazaen fremdeles dekket med sand og jord, for dagens steinbelegning ble ikke lagt før på 1980-tallet.

En typisk spansk plaza

I dag er plazaen fortsatt hjertet i nabolaget vårt og følger lokalbefolkningen bokstavelig talt fra vugge til grav. Det er derfor en typisk spansk plaza hvor strøkets babyer vanligvis tar sine første vaklende skritt, hvor barna lærer å sykle, der unge par forelsker seg og familier møtes på søndager etter kirken.

Det er også på plazaene at den eldre generasjonen sitter og ser på livet, mens de løser verdensproblemer, krangler om lokal politikk og beklager seg over sine smerter og skavanker. Slik har det alltid vært, og når nye generasjon vokser opp, vil de også ta med seg nyfødte til plassen og kanskje mange år etter ende opp på en benk mimrende om gamledager.

Vår Plaza har alle de riktige komponentene som en god plaza bør ha: eldgamle trær som skifter farger med årstidene, steinmurer hvor man kan sitte og hvile seg eller fange vårens første solstråler, tapasbarer for å dele et glass eller et måltid med venner, et lekeplasshjørne med husker for de små og nok plass til at alle kan rusle bedagelig rundt.

Kanskje det er det beste ved spanske plazaer. Man kan sitte i ensomhet og se på himmelhvelvet og gruble livets underfundigheter, men man er aldri alene fordi det alltid er en følelse av at livet utspiller seg foran en.