Fra Earls Court til Andalucías innland - Møt Vegard Iversen og Ignacio Diaz Romero

De møttes i Londons beste forretningsstrøk – en norsk finansmann og en argentinsk kunstner. Tolv år etter bor Vegard Iversen (45) og Ignacio Diaz Romero (43) på en historisk gård utenfor Ronda og drømmer om å ha varmtvann på kjøkkenet! 

Det er alltid spennende når jeg hører at en nordmann har flyttet til Ronda siden vi bare er en håndfull skandinaver i byen. Den siste til å ankomme har tatt over en av Rondas mest interessante fincas med eget kapell og kildevann. Slike landsbynyheter må selvsagt undersøkes, så jeg tar den slingrete brosteinsveien ned i dalen for å møte de nyinnflyttede og høre deres historie.

Unikt sted

Alle i Ronda kjenner til huset med det ‘romerske’ korntårnet som egentlig stammer fra den vestgotiskeepoken 400-600 E.Kr. Resten av bygningene ble lagt til gjennom århundrene, men uansett opprinnelsen er det et fascinerende sted. Inntil noen år siden hadde man religiøse prosesjoner med traktens høyt ærede jomfrustatue. Alle som gikk forbi, pleide å gå innom eiendommen og drikke vannet som de antagelig trodde var velsignet av den hellige jomfruen. Da eierne flyttet og satte opp gjerder, ble det dessverre slutt på både vannet og prosesjonene. Jomfruen forsvant før Vegard og Ignacio kjøpte stedet, men den er nå erstattet med en Maria-statue fra en antikvitetshandel i Frankrike.

Verdensborgerne på landet

Som seg hør og bør i grisgrendte Andalucía står ytterdøren åpen og eierne er ikke å se. Jeg rusler rundt på gårdsplassen som allerede er fylt med fargerike potteplanter inntil de oppdager ‘inntrengeren’ og gir meg en rundtur på Casa Torre de las Tres Marías. «Navnet kommer fra tårnet og fra det argentinske navnet på Orions Belte. Stjernekonstellasjonen har fulgt oss verden rundt og da vi kom hit, pekte den rett ned på huset. Og i tillegg hadde det et kapell for María!» forteller de gjestfrie vertene.

Mens jeg beundrer korntårnet som har blitt til et meditasjonsrom, lurer jeg på hvordan to metropolske fyrer endte opp i en andalusisk landsby som tilnærmede gentlemensfarmers.

Vegard er fra Oslo og beskriver seg selv som typisk norsk. «Jeg gikk på samme skole fra 1-9 og deretter videregående. Alle vennene mine ville gå på samme universitet, mens jeg ble utvekslingsstudent i Alaska. Senere studerte jeg bedriftsøkonomi i London og endte opp med å jobbe der.» Vegards ektemake Ignacio er født i Buenos Aires, men endte også opp i London. «Jeg studerte kunst, hadde studio i Øst-London og underviste på Heatherley School of Arts. Jeg elsket Soho og bodde over en pub, men London er et kapittel som passer når man er yngre.»

Vi setter oss ned og tar en prat på patioen med Ronda rett over oss og utsikt mot la Sierra.

Hvorfor Spania?  
Vegard: Det var egentlig en lang prosess. Besteforeldrene mine ferierte på Costa del Sol siden 1960-årene og det ble samlingsstedet for familien. Da jeg arvet en leilighet på kysten med broren min, startet Ignacio og jeg å være her på ferier, og siden jeg har jobbet som digital nomade i de siste årene, tilbragte vi gradvis mer og mer tid i Spania.»
Ignacio: Å komme hit var som å komme nærmere mine røtter. Samtidig var min ekspartner fra Málaga så jeg har vært mye her. Stedet på Solkysten var vakkert, men det var som å bo i Miami eller Dubai. Det hadde ikke karakter og var ikke helt vår ting. Vi ble dratt mot fjellene i innlandet og bestemte oss for å selge leiligheten i England og finne noe her.»

Hvordan gikk overgangen fra storbyen til landsbyen?
Vegard: Jeg strevde med kultursjokk på begynnelsen, men nå har vi ikke sett en rotte i huset på en måned. Jeg ser mer hvordan det vil bli, selv om veien dit virket veldig lang på begynnelsen – spesielt fordi jeg hadde to jobber da jeg kom hit. Nå har jeg gått ned til én jobb og kan hjelpe litt mer med huset. Jeg ville egentlig bo helt isolert, men da jeg hørte de rare naturlydene den første natten, var det fint å se lysene fra Ronda på klippekanten og føle at vi har en forbindelse til noe.

Ignacio: Jeg elsker lyset og andalusierne varme, men det vært en stor overgang. Jeg blir litt engelsk når ting ikke virker, og vi må jobbe med tålmodigheten når andalusierne kommer når de vil. Men jeg føler meg både hjemme og lykkelig her. For meg handler alt om skjønnhet. Jeg kan leve med brukne vinduer så lenge vi har vakre objekter i vinduskarmen. Folk fra andre verdensdeler ville synes dette er helt perfekt, men skandinaver er annerledes og selv London har lav standard for dem. I Norge handler alt om komfort og gulvvarme. Her har vi ikke engang glass i vinduet på soverommet. Stakkars Vegard … Men han fikk velge det lyseste rommet som kontor, og vi kommer til å sette pris på de tykke veggene når sommeren kommer.

Tårnhusets hemmeligheter

I tillegg til det historiske huset, inkluderer eiendommen jorder som vannes via urgamle mauriske vannkanaler. Siden Londonerne ikke har tid til å dyrke all marken enda, lar de naboene ta seg av det mot litt av avlingen. Ignacio har samtidig plantet appelsin- og oliventrær langs gjerdene og skapt sti rundt jordene for gående meditasjon.

Hvorfor kjøpte dere akkurat dette huset?

Vegard: Vi kjøpte først et sted i den hvite landsbyen Montejaque, men det var for lite til å være fulltidsbolig. Ignacio fant tårnhuset på nettet og forelsket seg helt i det. Jeg hadde mange reservasjoner, men noen ganger må man ta en sjanse. Planen var at vi skulle fortsette å bo i Montejaque mens vi renoverte her, men så begynte vi å rydde, og nå har vi bodd her i fire måneder. Vi ønsket et fellesprosjekt og et sted som funksjonerer for oss begge, og det tror jeg vi har funnet. Jeg elsker å fikse ting. Faren min renoverte hjemmet vårt og jeg var ‘tvunget’ til å hjelpe ham, men jeg er takknemlig for tiden vi hadde sammen, og for at han ga meg kunnskap som jeg kan bruke nå.

Ignacio: Første gang jeg så det eldgamle tårnet, var jeg ikke i tvil. For meg er stedet utrolig romantisk. Det har de typiske andalusiske blomstrende patioene, men tårnet gjør det ekstraordinært, pluss kildevannet, fikentreet, kapellet og utsikten fra terrassen. Vi har ikke barn, så huset er vår baby. En annen grunn til at vi kjøpte det, er at den ligger ved den eneste veien gjennom Rondas dalføre, så vi møter turgåere fra hele verden og kan tilby dem vann og en benk å hvile på.

Hvordan trives dere i deres nye hjemby?

Vegard: Ronda er eksepsjonell. Folk er veldig gjestfrie og hyggelige. Den har også gitt oss et utendørsliv som vi aldri kunne ha hatt i en storby. Samtidig ligger den midt i Andalucía og bare et par timer fra regionens hovedsteder. En av grunnene til at vi flyttet hit, er at det er så mange steder å utforske nær her – når vi får tid …
Ignacio: Ronda er unik i at byen ender brått på en klippekant, så vi er faktisk bare 400 nesten vertikale meter fra bysentrum. Vi bor på landet, men er samtidig nær kultur, historie og folkeliv.

Nye eiere og gamle tradisjoner
Andalucía var Spanias fattigste region og de eldre generasjonene som husker hvor tøft det var, foretrekker å bo i nye hus hvor alt virker. Det er derfor hovedsakelig utlendinger som kjøper og restaurerer disse gamle gårdene. Ignacio: «Der vi ser sjarme, ser lokalbefolkningen bare skjeve vegger og sult. De nye generasjonene vil ha Plasma-TV og doble vinduer. Jeg sa til eieren at han kunne kaste ut alt ubrukelig, så han kastet ut de nydelige håndlagde gårdsstolene og la igjen en svær gammel TV og 1980-talls møbler. For oss var stolene verdt å spare på, mens for han var det TV-en!

Hvordan har ellers lokalbefolkningen tatt imot dere?
Vegard: Folk er veldig vennlige og ingen retter på min ‘pigeon Spanish’. Jeg skulle ha lært spansk for lenge siden, men nå har jeg endelig begynt med klasser. Jeg nikker og smiler på de rette stedene slik at vi har en slags samtale, men jeg ser frem til å snakke bedre, for jeg vet det vil berike min erfaring her.

Vi var litt engstelige for hvordan folk ville reagere, fordi vi kjøpte ikke et hvilket som helst hus, men tårnhuset. Fem generasjoner av samme familie har bodd her siden 1850-årene. Vi er de første utenforstående som tar over, så vi er veldig følsomme for husets historie, samtidig som vi vil legge vårt merke på det. Folk liker at vi bor her fast, for de fleste naboene bor nå i Ronda og driver bare gårdsbruk i dalen. De ser at vi har satt tilbake en María i kapellet og at vi bryr oss.

Hvordan reagerer folk på å ha et homoseksuelt par som nabo?

Vegard: Jeg trodde det ville være litt av en deal, men andalusierne er overraskende åpne.

Det har faktisk vært mindre reaksjon enn i London. Vi har ganske tradisjonelle naboer som man ville tro skulle være mer tilbaketrukne, men de har kommet til huset og vært ekstremt varme og hyggelige. De spør meg hvor mannen min er, for de liker Ignacios katolske bakgrunn og hans malerier med religiøse og historiske spanske motiver.

Ignacio: Katolisismen virker mer kulturell enn religiøst her. Folk elsker sine madonnaer og prosesjoner, men er ellers ganske OK med alt.

Tid for hverandre

En høy stillferdig forretningsmann og en sprudlende, lidenskapelig kunstner – Vegard og Ignacio er klar over at de ikke bare er annerledes, men også ganske forskjellige. Ignacio: «Vi er som Jin og Yiyang og passer til de latinske og nordiske stereotypene, men det skaper en god balanse.

Hva har vært det beste ved denne radikale livsforandringen?
Vegard: I London er det lett å drive fra hverandre for alt handler om karriere, men her har vi mer tid sammen og mer til felles, og det har styrket forholdet. Vi har også sett mer til naboene her enn i alle årene i London. Ellers lærer jeg gradvis å la livet bare være. Som nordmann bør liksom alt være perfekt, men her kan jeg senke skuldrene litt. Man ser sprekkene i veggen som en sjarmerende del av bygningen, mens i Norge ville det være krise og noe som måtte fikses øyeblikkelig. Og det gjelder hele livsinnstillingen.

Ignacio: Vi har et prosjekt sammen. Samtidig må man venne seg til stillheten og bli kjent med sine demoner. Jeg elsker den direkte kontakten med naturen, å ha hendene i jorden og det romantiske, rare huset fullt av patina. Jeg har mitt studio i tårnet hvor jeg skal drive mine meditasjons- og kunstkurs, men akkurat nå er huset og hagen mitt lerret.

Hva med fremtidsplanene for tårnhuset? 
Vegard: Vi vil bo her et fullt år så vi vet hva vi vil gjøre. Det er noen hull i taket som må fikses, og det hadde vært bra med varmtvann på kjøkkenet. Sånne småting, men vi vil bo oss inn her før vi gjør noe større forandringer. Vi har resten av livet og tar det poco a poco.
Ignacio: Hver sommer underviser jeg på kunstskolen i London og Hellas, og i år skal jeg også undervise i Las Alpujarras. Kursene her starter ikke før våren 2024, men i mellomtiden tilbyr jeg gratis Chi Gong i hagen og alle er velkomne.

Solen er på vei ned og strålene reflekteres gjennom et hull i korntårnet hvor en skarpskytter skjøt på fienden under borgerkrigen – ifølge legenden.. «Hva du ser, er bare begynnelsen» sier Ignacio. «Kom tilbake om et par år og du vil se hvor fint det har blitt!»

Jeg venter ikke så lenge, for en vakker morgen traver jeg ned i dalen igjen for å gjøre Chi Gong med Ignacio mens Vegard sitter i videokonferanse med Londons forretningsverden. 

(1994 ord PLUSS uthevet tekst og bildetekster)

1. Vegard: «Fem generasjoner av samme familie har bodd her siden 1850-årene. Vi er de første utenforstående som tar over, så vi er veldig følsomme for husets historie, samtidig som vi vil legge vårt merke på det.»

2. Ignacio: «Katolisismen virker mer kulturell enn religiøst her. Folk elsker sine madonnaer og prosesjoner, men er ellers ganske OK med alt.»

3. Vegard: «Som nordmann bør liksom alt være perfekt, men her kan jeg senke skuldrene litt. Man ser sprekkene i veggen som en sjarmerende del av bygningen, mens i Norge ville det være krise og noe som måtte fikses øyeblikkelig. Og det gjelder hele livsinnstillingen.»

4: Ignacio: «For meg er stedet utrolig romantisk. Det har de typiske andalusiske blomstrende patioene, men tårnet gjør det ekstraordinært, pluss kildevannet, fikentreet, kapellet og utsikten fra terrassen»

Bilder: Karethe Linaae og Ignacio Diaz Romero