En samtale med ØYVIND V. JOHANNESSEN - ENKEMANN PÅ SOLKYSTEN på godt og ondt

Å flytte fra Norge til Spania etter at man har blitt enke/enkemann og pensjonist, kan være en utfordring for alle og enhver. Det krever en god porsjon pågangsmot og mange forberedelser for å kunne gjøre det. Her deler Øyvind V. Johannessen (69) sin historie. Vi håper at den kan inspirere og hjelpe andre som kanskje er i en lignende situasjon.

30 år gammel drøm

Gründeren Øyvind hadde startet flere småbedrifter innen oljebransjen og jobbet som adm.dir. i et oljeselskap i de siste årene før han ble pensjonist. Han kjøpte sin første ferieleilighet på Costa del Sol i 2011, et par år etter at han ble enkemann. «Jeg hadde ingen planer om hvor lenge jeg ville bli, men ville bare se an hvordan jeg trivdes og håpet at det ville innfri forventningene,» forteller han.

Flyttingen var realiseringen av en 30 år gammel drøm som hans kone Bente Elmholt og Øyvind hadde båret på helt siden de var småbarnsforeldre. I alle år hadde de gått på messer og hørt på foredrag om å kjøpe eiendom ved Middelhavet. De brukte lang tid på å finne ut hvor de trodde de ville trives best som pensjonister og vurderte flere Middelhavsland før de bestemte seg for Spania.

Det var mange flotte destinasjoner å velge blant, men paret hadde ganske konkrete krav til stedet: det skulle være på fastlandet, maks én times kjøring fra flyplassen og kort vei til strand. Byen skulle være hverken var for liten eller for stor, og den skulle ligge ved kysten – helst i Andalucia. «Vi var begge født og oppvokst i Oslo og ganske urbane, så det var uaktuelt å vurdere noe annet enn en av de mange koselige byene på Costa del Sol.» Etter utallige diskusjoner og grundige vurderinger falt paret for Marbella hvor de hadde vært på ferie mange år tidligere.

Sykdom – ikke med i planen

Øyvind og Bente hadde alltid vært flinke til å planlegge framtiden, ikke minst når det kom til hvordan og hvor de ønsket å tilbringe pensjonisttilværelsen. Men som Øyvind personlig fikk erfare, så er det ikke alt man kan planlegge her i livet. Det gjelder ikke minst sykdom og død. «Etter å ha vært gift i 32 år, fått to flotte barn og barnebarn, fikk min kone kreft og døde etter fem års tapper og utrettelig kamp mot kreften. Hun ble dessverre bare 50 år gammel. At vi mistet vårt første barnebarn noen år tidligere, gjorde ikke sorgbearbeidelsen lettere.»

Savnet etter hans kones bortgang ble veldig tung å bære, og etter et par år bestemte Øyvind seg for å realisere deres gamle drøm om å flytte sørover – alene. 

«Kort tid etter at jeg ankom Spania oppdaget jeg til min store glede at astmaen som jeg hadde slitt med i mange år, slapp taket. Jeg kunne endelig slutte å bruke inhalator og medisinene som jeg var avhengig av hjemme i Norge. Det var en enorm lettelse og en positiv og uforventet bonus.»

Øyvind hadde ingen bestemte tanker om hva som ventet ham i sør, bare en god magefølelse og positiv innstilling til at «dette skulle gå bra». Da han informerte barna om beslutningen om å kjøpe ‘hytte’ i Spania, var reaksjonen overraskende positiv, og da han flyttet året etter, ønsket de ham lykke til og sa at det viktigste for dem var å se ham lykkelig igjen.

«Med sorgen og savnet etter min kone i kroppen bega jeg meg ut i det ukjente livet som ventet meg i Spania. Den første utfordringen jeg støtte på, var (ikke overraskende) språkproblemer. Jeg hadde trodd at man kom langt med engelsk, men erfarte raskt at mange spanjoler ikke behersket språket eller ønsket å snakke det.» Heldigvis ble Øyvind kjent med en hyggelig og hjelpsom iransk eiendomsmegler og en dansk kunstner som viste den nyankomne nordmannen hvor alt fra matbutikker til posthus og apotek lå og introduserte ham til venner og bekjente.

Ensomhet og nye utfordringer

Øyvind skulle likevel snart erfare at det ikke var lett å være enslig, pensjonist og enkemann i et fremmed land langt unna familie og venner. Ensomhetsfølelsen og savnet etter familien meldte seg ganske tidlig, og savnet av tilhørighet ble et problem som han skulle slite med i lang tid.

«Det vanskeligste med å være enkemann i Spania var at jeg ofte følte meg alene og ensom – selv når jeg var med venner i forskjellige sosiale sammenhenger. Jeg fikk ofte følelsen av å være ‘kasteløs’. At jeg på en måte ikke lenger var likeverdig med de som var i et parforhold. Jeg informerte mine omgangsvenner om at jeg aktivt forsøkte å finne en ny livspartner, men det er alt annet enn enkelt. Jeg fikk stadig veldig personlige spørsmål som det er utenkelig å stille folk som er gifte eller samboere, så man skal ha temmelig sterk rygg og klart blikk for å stå alene.»

Den store endringen kom tre års tid etter at Øyvind hadde flyttet til Spania.

«Folk flest og spesielt menn er ofte opptatt av at fasaden skal skinne. Er man i en vanskelig livssituasjon eller opplever en livskrise som i min situasjon, er det ikke alle man kan dele det med. Men de fleste av oss trenger hjelp i løpet av livet. Jeg er overbevist om alle har noe de sliter med uansett hvor perfekte vi vil fremstå. Det har vært av stor betydning for meg at det er dyktige og hyggelige norske helsearbeidere som leger, tannleger, psykologer etc. på Solkysten. Etter å ha vært hos den særdeles hjelpsomme Dr. Beate Abraham-Nilsen i Elviria, anbefalte hun meg å ta en prat med psykologen Kari Laliberte som hun samarbeider med. En mer begavet og dyktig psykolog enn henne tror jeg det er vanskelig å finne! Kari ga meg uvurderlig hjelp til å komme igjennom livskrisen jeg var i og fikk meg til å se at det nytter – uansett hvor vanskelig livet kan føles.» 

Spansk ‘adoptivfamilie’

Ved en tilfeldighet ble Øyvind kjent med en hyggelig spanjol som han ble nær venn med. «Det tok ikke lang tid før jeg ble invitert til familieselskaper i deres hjem i Marbella”. Familien visste ikke hva godt de skulle gjøre for denne bortkomne ‘vikingen’ og ble etter hvert mitt viktigste spanske sosiale nettverk.»

Familien hadde ofte store sammenkomster som startet ved siestatid og pågikk til langt på natt, hvor musikk, sang og flamenco var faste innslag. «Jeg opplevde disse familiesamlingene hvor det gjerne kom nærmere 30 familiemedlemmer i alle aldre (fra spedbarn til oldeforeldre!) som surrealistiske og nesten magiske. For meg var de ren terapi for sjelen. Heldigvis snakket de fleste engelsk, bortsett fra de eldste familiemedlemmene som nøyet seg med å gi meg vennlige smil og anerkjennende nikk. De satt gjerne under oliventrærne med vinglasset i hånden og betraktet den yngre generasjonen som sang og danset ut i de tidlige morgentimer.»

Hva som gjorde mest inntrykk for Øyvind, var å se barnebarn by opp sine besteforeldre til dans. «Kjærligheten, respekten, nærheten og omsorgen som familien viste for hverandre var overveldende og rørende å se.” Han ble ofte gjort oppmerksom på at dette var private familieselskaper hvor de aldri hadde utenforstående til stede – bortsett fra deres adopterte ‘viking’. Senere fikk han høre at han hadde fått status som familiemedlem hvilket han følte seg veldig beæret over. «Av alle mine gode minner fra Spania, er vennskapet med denne fargerike familien blant de fineste. Jeg ser frem til mange flere slike hyggelige opplevelser med mine spanske ‘familie’.»

Råd og tanker i ettertid

Øyvind håper at han ved å dele sin historie kan gi andre norske mot til å akseptere sin skjebne. Han ønsker å gi et ansikt til norske enker og enkemenn som opplever en traumatisk livssituasjon som er tungt å hanskes med alene. «Sorg er helt individuelt, og det finnes ikke noe fasit på hvordan den oppleves.» Etter snart 20 år som enkemann ser han det fremdeles som uhyre viktig å være åpen om personlige problemer, dele bekymringer med sine nærmeste og søke profesjonell hjelp hvis man trenger det.

«Jeg opplevde tidlig at de fleste nordmennene på kysten hadde tilknytning til et eller annet miljø hvor det enkelte ganger kunne være vanskelig å få innpass. For meg ble Sjømannskirken i Calahonda et kjærkomment samlingspunkt for å treffe andre nordmenn og nyte spanske og norske retter. Jeg var ofte der på konserter og i andre sosiale sammenhenger hvor jeg møtte mennesker som siden ble personlige venner.»

Øyvind innrømmer i ettertid at han undervurderte viktigheten av å lære seg spansk, noe som skapte frustrasjon og misforståelser i hans første år i Spania. «Skulle jeg gi noen råd om det å flytte til Spania som enke/enkemann uten nettverk, så er det først og fremst å lære seg spansk og deretter å sette seg inn i hva som finnes av fellesaktiviteter og sosiale sammenkomster. Å delta på noen av aktivitetene som tilbys blant utlendinger på Solkysten er en god måte å møte folk på.»

Ellers innrømmer han at det ikke er mulig å komme utenom det fantastisk deilige klimaet, de lave prisene og den avslappende livsstilen i Spania, noe han føler er helsebringende i seg selv. «Ved å flytte til Spania oppnådde jeg en optimal livskvalitet som jeg ikke ville ha byttet med noen. Jeg savnet aldri det kalde, mørke, våte klimaet med de skyhøye prisene og den hektiske livsstilen i Norge. Den spanske mañana-kulturen passet meg helt perfekt etter et langt liv i Norge med mye ansvar og stress.»

Øyvinds opplevelser gjennom hans første 10 år i Spania blir nå samlet mellom to permer som han forventer å bli ferdig med i løpet av våren. «Jeg vil alltid se tilbake på mitt liv i Spania med et stort smil om munnen!» Han er glad for å ha klart å etablere en stor internasjonal vennekrets og gleder seg til å tilbringe mange gode år til på Solkysten hvor han kan dyrke sine favoritthobbyer: amatørfotografering, sjakkspill på nettet, turgåing, kulturopplevelser i Málaga og besøk til Andalucías mange interessante byer og steder.

«Det er som kjent ikke alt man kan planlegge her i livet. Det gjelder ikke minst sykdom og død.»

«Det vanskeligste var at jeg ofte følte meg alene og ensom – selv når jeg var sammen med venner.»

«Det har vært av stor betydning for meg at det er dyktige og hyggelige norske helsearbeidere som leger, tannleger, psykologer etc. på Solkysten.»

«Skulle jeg gi noen råd om det å flytte til Spania som enke/enkemann uten et nettverk, så er det først og fremst å lære seg spansk og deretter å sette seg inn i hva som finnes av fellesaktiviteter og sosiale sammenkomster.»