BRITA WERGELAND HEKTOEN - Norsk konsul og vindyrker

Man lærer noe nytt hver dag. Visste du for eksempel at Andalucía har tre norske konsulater – det som ‘alle’ kjenner i Fuengirola, et i Algeciras og et i Sevilla? Det Norske Magasinet møtte Brita Wergeland Hektoen som ikke bare er konsul for vestre Andalucía og Extremadura, men som også driver vingård og gjestehus sammen med ektemannen Agustín i Jerez de la Frontera. Det er kanskje ikke den bedagelige tilværelsen de fleste utlendinger i Spania forestiller seg, men for det norsk-spanske ekteparet skaper det en utfordrende og spennende hverdag.

På en vakker desemberdag besøker vi gården Santa Petronila som ligger rundt 4 km utenfor Jerez i et bølgende landskap av vinranker så langt øyet kan se. Et sjeldent syn får vi høre senere, for drueproduksjonen har blitt halvert i de siste årene selv om distriktet har det beste jordsmonnet for denne type druedyrking. Det er lett å skjønne hvorfor det gjestfrie vertskapet falt for vingården, men det jeg vil vite, er hvordan en skipsingeniør og en økonom greide å bli prisvinnende vinmakere!

Spanske svigers

Lillehamringen Brita Wergeland Hektoen studerte og jobbet i Norge, Tyskland og USA før hun besluttet å ta en MBA på IESE Business School i Barcelona i 1989. Blant studentene traff hun skipsingeniøren Agustín Benjumeda. Etter Mastergraden tok begge jobb med Den Olympiske Komiteen i Barcelona, der de også giftet seg og fikk tre barn. I 2002 flyttet familien til Sevilla hvor Brita underviste inntil hun ’pensjonerte’ seg i 2019.

Hvordan er det å være gift med en andalusier og ha spansk svigerfamilie?

Jeg vil ikke si at Agustín er en typisk andalusisk mann, hvis i det hele tatt finnes slike stereotyper? Som ung var han interessert i andre land og kultur. Han jobbet i utlandet og studerte i Madrid. Familien er heller ikke typisk. Moren er apoteker og tok universitetsutdannelse på 50-tallet. Faren var også apoteker, og begge hadde hvert sitt apotek, så deres seks sønner måtte hjelpe til hjemme.

Føler du deg mer spansk eller norsk?

Selv om jeg har bodd 34 år i Spania, føler jeg meg norsk og beholder mitt norske statsborgerskap. Våre tre barn har studert i Norge og snakker flytende norsk. Jeg føler meg hjemme her, men hjerterom er ikke begrenset. Man kan fint være glad i og føle seg hjemme både i Norge og i Spania og trenger ikke velge! 

Konsul med mange verv

«Jeg stiller opp i krisesituasjoner hvor nordmenn er involverte»

Brita hadde noen stressfylte år med fulltidsstilling på høyskolen, og da hun stoppet å undervise, ønsket hun andre utfordringer og muligheter til å bidra til samfunnet. I dag sitter hun i et par bedriftsstyrer og driver Santa Petronila med Agustín, i tillegg til den frivillige konsuljobben.

Hvordan endte du opp som konsul?

I 2003 forslo konsulatet i Barcelona mitt kandidatur, men vi hadde nettopp flyttet til Sevilla. Mange år senere ble jeg kontaktet av ambassaden i Madrid da den tidligere konsulen i Sevilla som var argentiner, skulle gå av. Det var ønskelig å utnevne en norsk kandidat med kjennskap til norsk kultur og språk, og jeg fikk tilbudet i 2018.

Hva innebærer konsulrollen?

Konsulatet inkluderer vestre Andalucía og Extremadura med provinsene Sevilla, Huelva, Córdoba og Jaén, samt Cáceres og Badajoz. (Cádiz har egen konsul som sitter i Algeciras). De fleste nordmenn i området er velintegrerte og trenger lite hjelp i hverdagen. Som konsul har jeg også andre arbeidsfelt, f.eks. representasjon ovenfor offentlige instanser som muliggjør effektiv forbindelse med sykehus, politistyrker, rettsvesen, fengsler etc. hvis det oppstår alvorlige problemer. Jeg stiller opp i krisesituasjoner hvor nordmenn er involverte. I tillegg er det også en del informasjonsformidling ovenfor norske bedrifter som er interesserte i området og spanjoler som skal til Norge for å studere, jobbe eller på besøk.

I hvilke konkrete tilfeller har du måttet steppe inn og hjelpe nordmenn?

Det kan være hvis noen blir innlagt på sykehus, har problemer med politiet eller plutselig går bort og familien trenger hjelp med papirer etc. Egentlig er nordmenn veldig lite problemskapende i utlandet. Jeg husker da jeg var i Hellas på 80-tallet og mistet flyet hjem og hadde hverken penger eller billett. Da måtte jeg få hjelp fra konsulatet. Internett og mobiltelefoner har imidlertid gjort at folk selv fikser mange av de typiske reiseproblemene vi hadde tidligere. Mens disse ‘småproblemene’ stadig blir sjeldnere, øker de mer alvorlige problemene. Jeg har hatt noen vanskelige saker med tvangsinnleggelse på psykiatrisk institusjon, politianmeldelser og rettsaker. I slike tilfeller er det viktig å gi støtte og jobbe med de spanske myndighetene for å finne en løsning. Det er essensielt å få personen tilbake til Norge hvor støttesystemet og familien kan tre til.

Fant drømmegården

«Vi vil beholde det så autentisk som mulig»

Brita og Augustín ønsket et ‘lite’ prosjekt de kunne starte sammen, noe som ble en realitet i 2006.

-Fetteren til Agustín hørte at gården Santa Petronila var til salgs, så da vi så det, tenkte vi at Jøss, dette kombinerer jo det vi syntes er kjempespennende – gamle hus, historie og vin. Vi forelsket oss rett og slett i stedet.

Hvorfor navnet, og hvor gammel er gården?

Opprinnelig het gården Nuestra Señora de Esperanza, men da en forretningsmann fra Gibraltar og hans kone Petronila kjøpte gården i 1884, forandret de navnet til Santa Petronila. Vi fikk en historiker til å finne ut når de forskjellige delene av bygget kommer fra. Ifølge registeret i Jerez ble eiendommen kjøpt av en viss José Alcántara i 1722. Da eksisterte det et steinhus på området, så antageligvis er den eldste delen av huset 300 år gammelt. Senere har forskjellige eiere modifisert og bygd på etter økonomi og behov, og slik vi ser det nå, er huset fra 1864.

Hvor mye måtte renoveres?

Vi ville respektere husets sjel og restaurere det tilbake til dets 1800-talls prakt, men vi måtte forsterke strukturen og modernisere strøm- og varmeinstallasjoner. Taket måtte også skiftes, så på et tidspunkt sto bare murveggene igjen under åpen himmel. Det regnet masse slik at veiene ble ufremkommelige, så vi hadde et par år med hjerteklapp og pendling fra Sevilla. Med tre småbarn var det litt av en sjonglering!

Originalt hadde gården tre adskilte deler. Eieren hadde sin egen del som feriehus, som vi omgjorde til gjestehus. I den andre delen, El Lagar, ble druene presset og vinen modnet, og den tredje delen var gårdsdriverens. I delen vi omgjorde til gjestehus, la vi inn bad mellom soverommene og skiftet vinduer. De originale flisene lå rett på bakken og måtte tas opp før vi kunne mure nytt gulv med varmekabler og så legge flisene tilbake. Vi brukte alle materialer vi fant, som gir personlighet til hvert rom. Det var detaljene vi falt for – også takhøyden da!

Kan man kalle det en tidskapsel fra 1800-tallet?

Santa Petronila har fått museumsstatus (Centro de Interpretación de las Viñas de Jerez) fra kommunen. La Gañania som er som en årestue med åpent ildsted i midten og en syv meter lang skorstein, var oppholdsrommet hvor arbeiderne spiste, sang og danset. Det finnes dessverre veldig få slike stuer igjen, da de fleste har rast sammen. Her bodde og jobbet gårdsdriveren (el Capataz) sammen med gårdsarbeiderne. Beroende på årstiden var det mellom 25 og 30 personer. Noen overnattet på sengebenker som ble slått ned fra veggen, og disse finnes fremdeles oppe på hemsen. Historikeren som var her, hadde skrevet masse om slike sengebenker, men hadde aldri sett dem før, for de fleste gikk rett i peisen. I tillegg til huset og beliggenheten, var det slike historier som gjorde at vi forelsket oss i Santa Petronila.

Verdens minste Sherrybodega

«Og så begynte økonomisten og skipsingeniøren å lage vin …»

Da Brita og Agustín kjøpte gården, var de mest interessert i det gamle gårdshuset, men det kunne ikke skilles fra driften, så de fikk med seg 17 hektar med vinranker ‘på kjøpet’.

– De første årene fortsatte den tidligere eieren med driften, men da han pensjonerte seg, ble vi bønder oppå alt annet! I tillegg ble vi vinmakere, for vi kunne jo ikke sitte med vingård i det beste vinområdet i Jerez og ikke lage vin!!!

Hvordan lærte dere vinlaging?

Ingen av oss har bakgrunn i jordbruk, men vi fikk god hjelp og har lært mye med årene. På begynnelsen leste vi en artikkel skrevet av ønologen og kjemikeren Rafael García Gómez som hadde vært capataz på bodegaen Gonzalez Byass i 40 år. Han skrev at kvaliteten på sherryen var betinget av kvaliteten på druene som inngikk i prosessen. Dette var ikke ‘vanlig’ filosofi i Jerez, hvor mange av de industrielle sherryprodusentene hevder at druekvaliteten er av liten betydning fordi det er prosessene solera og criadera som skaper kvaliteten på vinen. 

Vi ønsket å skape en høy kvalitet ‘håndverks-sherry’ basert på 100% sporbarhet med egne druer fra Macharnudo-området og naturlig behandling av alle delprosessene fra dyrking og høsting til pressing og modning. Vi kontaktet Rafael som entusiastisk gikk med på å hjelpe oss fra starten i 2008-2009. Nå er han 89 år gammel og har dårlig syn, men nesa har han enda! Han er med oss når vi skal fylle på flasker. Da prøver vi de forskjellige tønnene og blander, altså det som kalles coupage. Vi leggertil litt mer av én og litt mindre av en annen inntil Rafael sier «Her har vi Santa Petronila».

Hvordan har sherryindustrien utviklet seg?

I motsetning til andre vinregioner i Europa hvor vingårdene på landet gjerne lager sin egen vin, har Jerez hatt et historisk skille mellom de store bodegaene i byen hvor vinen modnes og lagres, og gårdene på landet som produserer druene. Da området ble industrialisert for 150 år siden, kom mange utenlandske distributørfamilier (spesielt fra England) for å kontrollere produksjonen. Druedyrking har lav økonomisk lønnsomhet, så bodegaene har overlatt dette til bøndene og konsertert seg på modning og salg. Til en stor grad har de kunnet diktere drueprisene, og dette har ført til en stadig synkende drueproduksjon. Da vi kjøpte gården for nesten 20 år siden, hadde Jerez 12 000 hektar med druedyrking. Nå er vi nede i 6000 hektar. En annen grunn er klimaendringer. Forbruket har også gått ned, spesielt for billigsherry. Hvor vi i dag ser et oppsving, er for kvalitetssherry spesielt innen restaurantnæringen hvor vinkjennere opplever sherry som perfekte viner i kombinasjon med utvalgte retter.    

Og dere lager kvalitetssherry?

Ja, vi satser på høy kvalitets vin til hotell- og restaurantmarkedet og spesialiserte vinbutikker. Alt vi dyrker er Palomino-druer, bortsett fra et par hektar med Chardonnay, Moscatel og Pedro Ximénez. Vi selger mesteparten av drueproduksjonen og beholder kun den beste kvaliteten til egen vinlaging. Vi har 40 år gamle vinstokker, plukker alt for hånd en rama (på stilk) og presser manuelt uten å filtrere. Det fører til en lav, men konsentrert produksjon på en brøkdel av hva en industriell prosess oppnår. Vi ble utvalgt som Spanias nest beste vino generoso (hetvin) i fjor og det er jo morsomt, for vi er en superliten produsent med en årlig produksjon på rundt 1000 flasker per type vin. Derfor kaller vi oss Verdens minste Sherrybodega.  

Velkommen til Santa Petronila

De store bodegaene inne i Jerez er åpne for turister, men der ser man ikke vinranker slik man gjør i Rioja og andre vinområder hvor vinrankene vokser rundt gårdene. Derfor ønsket Brita og Agustín å skape et landsprosjekt hvor besøkende kan oppleve hvordan vindyrkerne i Jerez levde på 1700 og 1800-tallet. I 2009 åpnet gjestehuset med 22 sengeplasser i alt (åtte dobbeltrom, tre med hems og syv bad). De leier ut hele huset til grupper som vinklubber, vennelag og familiefester. Etter en artikkel om dem i Aftenposten, har nordmenn også meldt interesse, og de har fått hyggelige tilbakemeldinger fra norske grupper som har tilbragt en ettermiddag med dem med lunsj og vinsmaking.

Hva er neste kapittel for Santa Petronila?

Utfordringen nå ligger i å utvide og internasjonalisere oss. Hittil har vinen vår vært stort sett på det spanske markedet, men fra januar kommer to av våre viner på Vinmonopolet i Norge. Det skal bli morsomt å tilby Santa Petronila-vin til norske sherryelskere!