Botafumeiro

Hvordan og hvorfor et røkelseskar skaper begeistring i Santiago de Compostela

Det er muligens mer av et tegn på undertegnedes særegenhet enn Spanias, når jeg kan la meg begeistre over et røkelseskar. Og begeistre her refererer til når de små hårene reiser seg i nakken, armene strekker seg i været, ansiktet bryter ut i et smil og jeg får en uimotståelig trang til å snakke om det til gud og hvermann. Alt fordi jeg endelig – etter så mange ganger å ha sett det i diverse tv-programmer under høytidelige og for dette landet akk så viktige seremonier – fikk sett det i virkeligheten.

Også paven er enig

«Et slikt har vi ikke i Vatikanet», skal den tidligere paven Benedikt VXI ha sagt da han i 2010 besøkte Santiago de Compostela og fikk et glimt av det berømte røkelseskaret.

For det er altså svært spesielt, det såkalte Botafumeiro. Det er en unektelig stor opplevelse å se det fare over hodene på alle oss som fortsatt sitter benket etter messen, og opp under takhvelvet i katedralen i Santiago de Compostela.

Heldigvis er det ikke bare denne utlendingen som lar seg rive med i tillegg til spanjolene selv. Det gjør også mange av pilegrimene som ender sin vandring langs Camino de Santiago akkurat her og markerer det med å gå til messe i katedralen, oppkalt etter apostelen Jakob.

Et pendlede kar

Jeg har blitt advart om at ingen utenfor den innerste sirkel vet når karet blir tatt i bruk, men det er håp denne dagen, ettersom det innfløkte heissystemet som får røkelseskaret til å bevege seg fra side til side, på tvers av kirkeskipet, er på plass. På oppfordring sitter jeg ikke i selve kirkeskipet, men i sidekapellet fordi det er her man best kan se røkelseskaret og hele seansen.
Messen foregår på flere språk til ære for pilegrimer og annet godtfolk langveis fra, og omhandler viktigheten av menneskelig samvær, mens nonnen som synger er klar i stemmen og får alle til å lytte, uansett nasjonalitet. Senere fant jeg ut at hun heter María Asunción (himmelfarten), noe jeg kanskje burde ha gjettet.

I katedralen trer nå en flokk munker inn. Jeg teller åtte stykker. De er kledd i røde kutter og kalles tiraboleiros. Et par av dem tenner røkelsen i karet, og røyken står ut av det og duften merkes godt.
Det heter seg at meningen er at røkelsen skal bringe budskapet om tro og kjærlighet fra kirkegjengernes hjerter og opp til Vårherre. En annen noe mer jordnær teori er at tradisjonen stammer fra den tiden da daglig vask ikke akkurat var vanlig, spesielt ikke blant pilegrimene.
Musikken og forventningene stiger. En munk skubber til karet og andre begynner å dra i tauene, mens Sor María Asunción som nå også dirigerer kirkegjengerne, synger. Snart farer karet frem og tilbake i en bue på opp til 65 meter, opp og ned med inntil 68 km i timen, mens forestillingen varer i et par korte, men likevel uforglemmelige minutter.

Røkelseskaret lander igjen, og en tiraboleiro tar en liten flytur med det for å få det til å stanse. En prest ber oss om ikke å klappe fordi det ikke er en forestilling, men en religiøs handling. Men vi klapper uansett, for hvordan kan vi la være!