Husk ikke-resident skatten innen utgangen av desemberTiden nærmer seg for innberetning og betaling av den årlige ikke-resident-skatten (modell 210) for personer som ikke bor fast i Spania, men som eier fast eiendom i Spania.
Av eiendommene i Spania må det avregnes skatt av «leieverdi» til spanske skattemyndigheter. Mange forveksler denne skatten med IBI (eiendomsskatt), som kreves opp av kommunen. IBI-kvitteringen benyttes likevel for å regne ut ikke-resident-skatten fordi kommunens eiendomsvurdering, som er base for utregning av skattebeløpet, framgår av IBI-kvitteringen.
Innen utgangen av desember 2013 må det avregnes skatt for boligeiere som i 2012 eide fast eiendom i Spania, uansett om man bare har eid den en periode i 2012 (har enten kjøpt eller solgt i løpet av året). Siden i fjor er det nå obligatorisk å sende inn skattemodellen via de spanske skattemyndighetenes internettsystem.
Beskatning ved utleie av eiendom i Spania
Hvis man leier ut eiendom i Spania, skal man regne skatt av denne leieinntekten til spanske skattemyndigheter. Residenter i Spania avregner denne skatten via sine årlige selvangivelser. Ikke-residenter i Spania må likevel avregne skatten av en eventuell fortjeneste ved utleie hvert kvartal. Innbetalingen av skatten skal foretas senest 20 dager etter avslutningen av kvartalet, dvs. for 1. kvartal senest 20. april, for 2. kvartal senest 20. juli, etc. Ved beregning av skatten tas det hensyn til den perioden eiendommen har vært leid ut i kvartalet, samt leieinntekter og omkostninger. Omkostninger er likevel bare fradragsberettigede hvis innehaveren er skatteresident i et annet EU-land. Det kan i så fall trekkes fra omkostninger som har direkte forbindelse til eiendommen og utleieforholdet, og bare i den perioden som eiendommen har vært utleid. Personer som er skatteresidenter i et land utenfor EU, har ikke rett til å trekke fra omkostninger i skatteberegningen, men beskattes av hele leieinntekten. Skatt på leieinntekter utgjør 24,75 % av fortjenesten ved utleie.
Ikke-resident-beskatning ved salg av fast eiendom i Spania
Selger man som ikke-resident fast eiendom i Spania, er kjøper pålagt å holde tilbake 3 % av salgsprisen. Kjøper/kjøpers advokat har en måned fra dato på skjøtet til å innbetale det tilbakeholdte beløpet til spanske skattemyndigheter. Etter at denne måneden har gått, må selger/selgers representant sette opp en oversikt over kapitalgevinst/tap. Denne må presenteres for spanske skattemyndigheter senest fire måneder etter undertegnelsen av skjøtet. I denne skattemodellen må selger beregne differansen mellom salgspris, fratrukket omkostninger og kjøpspris/overtakelsessum tillagt omkostninger, som selger i sin tid betalte for å overta eiendommen. Med andre ord, det må oppgis om salget har gitt selger fortjeneste eller tap. I tilfelle det har vært fortjeneste ved handelen, må selger avregne 21 % i skatt til spanske skattemyndigheter. Hvis beløpet som selger skal betale i skatt overstiger det beløpet som kjøper allerede har innbetalt på vegne av selger (3 % av salgsprisen), må selger selv innbetale differansen opp til det fulle beløpet. Er skattebeløpet som selger skal avregne mindre enn beløpet som kjøper allerede har innbetalt, kan selger be om å få differansen tilbakebetalt av spanske skattemyndigheter. Hvis selger ikke har hatt fortjeneste ved salget av eiendommen, men derimot tap eller null gevinst, kan selger søke om å få det, av kjøper innbetalte beløp, tilbakebetalt av spanske skattemyndigheter – dvs. de 3 % som ble tilbakeholdt ved handelen. Spesielt i denne siste situasjonen er det viktig at selger er up-to-date med presentasjonen av den årlige ikke-resident-beskatning (se begynnelsen av denne artikkelen). Hvis ikke selger har avregnet de årlige ikke-resident-skattene, vil spanske skattemyndigheter kreve at disse skatteinnbetalingene foretas før de tilbakebetaler den tilbakeholdte skatten ved handelen. Husk også at det må avregnes ikke-resident-skatt for det året det selges – også selv om denne beskatningen først forfaller året etter at man har solgt.
Bak skyggen er himmelen alltid blå«Skyggebanker» er et relativt nytt tillegg til vokabularet i finansbransjen. Begrepet brukes om finansinstitusjoner som ikke er banker (hedgefond, o.l.), ikke har banklisens og ikke tar imot innskudd, noe som gjør slik virksomhet mindre regulert enn virksomheten til for eksempel forretningsbanker.
I videre forstand har imidlertid også regulerte banker drevet skyggebankvirksomhet, i første rekke i USA, hvor regulerte utlåneres, og spesielt investeringsbankers, virksomhet utenom balansen i betydelig grad bidro til finanskrisen i 2008. Virksomheten unngikk offentlig tilsyn fordi slike transaksjoner falt utenfor regelverket, til forskjell fra operatørenes kjernevirksomhet.
Mindre omfattende regelverk gjør at skyggebanker kan drive uten å oppfylle vanlige krav til bankvirksomhet, eierstyring og selskapsledelse. Fordi de ikke er pålagt å ha et bestemt nivå av reserver, kan skyggebankene i langt større grad enn sine regulerte motparter dessuten benytte seg av lånefinansiering . Lånefinansiering kan gi svært god lønnsomhet i gode tider, men også alvorlige tap når situasjonen snur. I verste fall kan hele banksystemet potensielt stå i fare, fordi skyggebankvirksomheten på et eller annet punkt i kredittkjeden må gripe inn i tradisjonell bankvirksomhet. Skyggebankenes store risiko er at de formelt ikke er en del av banksystemet og ikke har noen sentralbank å søke hjelp hos i en krisesituasjon.
Men skyggebankvirksomhet kan, hvis den drives på en ansvarlig måte, være økonomisk fordelaktig. For eksempel er mange skyggebanker villige til å låne ut til enkeltpersoner og småbedrifter som kanskje nektes kreditt i mindre risikovillige forretningsbanker.
Kina risikerer å helle babyen ut med badevannet
Ikke desto mindre skaper manglende regulering av skyggebanker bekymring, spesielt i Kina, hvor den uformelle utlånsvirksomheten har økt kraftig, først og fremst på grunn av innføringen av rentenivågrenser for både utlån (nå et «gulv» på 6 %) og innskudd (et «tak» på 3 %). Kinesiske skyggebanker tilbyr mer konkurransedyktige renter, og med landets relativt uutviklede statsobligasjonsmarked har enkeltpersoner, selskaper og lokale myndigheter i økende grad vendt seg til dem som et alternativ til statseide banker.
Resultatet har vært en rask økning i den kinesiske gjelden, som er en av grunnene til at Kina har bestemt seg for ikke å løsne på pengepolitikken for å støtte opp om økonomien og i stedet foretrekker å tilby selektive skattelettelser til mindre bedrifter og eksportører og øke det offentlige forbruket (for eksempel jernbanebygging). Kina ville nok gjerne ha dempet virksomheten til skyggebankene, men nå som veksten i Kina er i ferd med å dreie fra å være investeringsdrevet til å bli forbrukerdrevet, vil en for hard innstramming av denne virksomheten kunne fremprovosere en kredittskvis som vil være alvorlig nok til å skade de mer langsiktige innenlandske økonomiske utsiktene.
