BodyTalk - om å fjerne ADHD og andre diagnoser på barn og i stedet aktivere potensialet de har

dype tallerkener, internett og bindersen, for denne hermafroditten har nemlig langt flere gener enn mennesket. Det oppdaget den sistnevnte til sin store overraskelse da man for ikke så lenge siden kartla det humane gnom og dermed kunne konstatere at vår arvemasse er litt enklere enn for eksempel mange av de mikroorganismene som lever på og i våre kropper. Kanskje skulle vi mennesker dempe egoet vårt en smule…?
Nei, skaperevnen og de store prestasjonene står til alles rådighet. Det er en uendelig ressurs, hvis vi bare bruker den. Og det handler om oppfatningen av oss selv, våre begrensninger samt de etikettene som andre setter på oss og dermed deres forventninger til oss. Oppfatningen former oss langt mer enn gener, noe særlig foreldre burde tenke på og handle etter.

 

Som BodyTalker arbeider jeg ikke med diagnoser som bare definerer symptomer, men som ikke sier noe om årsakene. Og så finner jeg det fullstendig feil å klebre en kronisk lidelse på mennesker.
Og det å sette en diagnose på et barn på for eksempel ADHD, autisme, epilepsi, ordblindhet, talevanskeligheter, spastiker, utviklingshemmet, sosialt utilpasset, osv. er som å dundre en hammer i hodet på hele familien. Kronisk! Bang! Slik!

 

Å få et barn som må kjempe for sin fysiske og/eller mentale utvikling, er dypt ulykkelig og frustrerende for barnet – og for foreldrene. De forstår ikke hva som har skjedd: «Våre to andre barn feiler det jo ingenting».
Og derfor er det for meg naturlig å involvere hele familien i behandlingen både som enkeltpersoner og som matrise. Dessverre er det langt fra alle behandlingsformer som, slik BodyTalk gjør, tar «det store bildet» i betraktning.
Hvor viktig det er, opplevde en av mine kolleger nylig.
En mor kom med sin sju år gamle sønn som led av voldsomme angstanfall, var sengevæter og hadde store problemer på skolen, dels med selve læringen og dels med sine sosiale ferdigheter. Tidlig i behandlingen ble barnets far trukket fram som en brikke, men moren sa at faren ikke ville være med på BodyTalk fordi han «feilte det i alle fall ingenting». Det viste seg at faren var sterkt alkoholisert og slo gutten flere ganger i uken. Etter behandlingen fikk gutten det veldig mye bedre; han sov godt om natten, tisset ikke i sengen og fikk noen gode dager på skolen. Den tredje dagen fikk gutten bank av sin far, og så var på´n igjen. Dypt frustrerende for alle, og som min kollega retorisk spurte: Hva kan jeg gjøre? Lære gutten å bruke en pistol?

 

I mange familier er det heldigvis ikke så store traumer som ligger bak utfordringene. Ofte er det så enkelt som at det er barna og ikke foreldrene som «sitter bak rattet». Jeg kan saktens hjelpe et barn fra en slik familie med å få det vesentlig bedre, men fordi min hensikt ikke bare er at mine klienter skal få det bedre, men få det bra, er det nødvendig at foreldrene deltar i prosessen, er villige til gjøre endringer slik at familien kan forandre seg. Det krever sjelden at foreldrene må arbeide hardere, men klokere. Det må til for å støtte de endringene i barna som Bodytalk driver fram.

 

Jeg har hatt en 12 år gammel jente som klient. Hun hadde allerede da hun var fem år, fått diagnosen ADHD. Legen hadde ordinert medisin fordi barnet forstyrret familien og klassen.
I jentas første BodyTalk-sesjon kom det fram at hennes vanskeligheter bl.a. skyldtes giftstoffer i kroppen. For moren som kun bruker miljøriktige produkter i hjemmet, kom det som et sjokk. Og det handlet da også om noe helt annet: Giftstoffer fra moren overført til fostret – og sånt kan faktisk spores flere generasjoner bakover. I BodyTalk handler det om å sette kroppen i stand til å kvitte seg med opphopningen av giftstoffene som kan stamme fra luftforurensing, sigaretter, alkohol, plantevernmidler, Botox, osv., altså epigenetiske faktorer som får en utilsiktet, men enorm betydning for barnets liv hvis ikke det blir tatt hånd om.
Etter et par sesjoner var bedringen så god at resten av familien bestemte seg for å delta, og sammen fikk vi satt i gang i noen endringer – ikke bare hos jenta, men hos hele familien slik at det ikke lenger var fokus på hennes handikapp (å forsøke å få henne til å innordne seg, forholde seg i ro, konsentrere seg, osv.), men på det hun rent faktisk kunne; løpe svært raskt, lage blyanttegninger med fotografisk nøyaktighet og trene familiens hund slik at den kunne gjøre forskjellige og nærmest akrobatiske øvelser.
I den første sesjon der også faren var til stede, la jeg merke til at jenta gjorde noen nærmest umerkelige rykk hver gang han snakket. Plutselig forstod jeg hvorfor hennes stapedius-muskel (kroppens minste muskel som sitter i mellomøret) flere ganger måtte balanseres. Den er ekstremt følsom overfor lavfrekvent lyd – som for eksempel en mannsstemme. Familien kunne etterpå bekrefte at jenta, til alles store sorg, alltid hadde vært redd for sin far. Ubalanser i stapedius-muskelen sees ofte hos autister som er redd for lavfrekvente lyder som fra støvsugere, maskiner, mannsstemmer, mm.

 

Som alle mine andre klienter lærte også jenta her å gjøre daglige hjernebarkbalanser, og hos henne var det særlige fokus på å få all den informasjonen som hun samler inn via sin høyre hjernehalvdel inn på de riktige hyllene i den venstre hjernehalvdelen. Det setter henne i stand til å bruke det hun har lært; erfaring, konsekvens, skolemateriale, interaksjon mellom mennesker, osv. Jo mer man putter inn i en hjerne, jo mer er det plass til.

 

Min klient skal etter sommerferien begynne på en ny skole, bare ett klassetrinn under sine jevnaldrende. Allerede nå mottar hun privatundervisning i lesing, staving og matematikk – og oppfordres til og roses for å arbeide videre med løp, tegning og lek med hunden.

 

Barn reagerer enormt raskt på BodyTalk. Deres hjerner er fortsatt ikke fylt med en masse fastlåste tankemønstre og finmaskede filtre som er årsaken til at vi voksne har så vanskelig for å forstå signalene fra kroppene våre. Hvis min klient er en baby, er svært handikappet eller urolig, kan jeg bruke et familiemedlem som surrogat under sesjonen, men selv de mest hyperaktive barn slapper lynraskt av på min benk og følger oppmerksomt med på sesjonen – til foreldrenes store overraskelse.

 

Neste måned drar jeg en tur til Canada for å lære mer om hvordan man deler bevissthet med andre vesener, bl.a. ørner, hvaler og ulver.

Vil du bestille tid til en sesjon eller ha mer informasjon, er du velkommen til å ringe meg på tlf.: 0034 607 62 91 06 – eller lese mer om BodyTalk på www.norskemagasinet.com. Skriv BodyTalk i søkefeltet, og du kan velge mellom BodyTalk-artikler om alt fra depresjoner, utbrenthet og stress til migrene, fibromyalgi, kreft, diabetes og angst.