Går vår frihet opp i røyk?

Med det nye forbudet skriver myndighetene nok et kapittel i historien om kampen mot røykere. Det første kapittelet kom for litt over 25 år siden. Den gangen startet prosessen med å forby innendørs røyking i landets små spisesteder, mens større serveringssteder ble pålagt å dele lokalene inn i røyke- og røykfrie seksjoner. Dette ble senere utvidet til et totalt røykeforbud inne på restaurantene, samtidig som områdene der innbyggerne kan nyte en sigarett, gradvis er blitt mindre. Nå skal de innskrenkes ytterligere.

Det foreslåtte forbudet hylles som en seier for folkehelsen – men er det bare et røykteppe? Spanjoler røyker mindre enn før, men likevel får flere enn noen gang kreft.

For landets restauranteiere er forslaget utvilsomt en bitter pille å svelge. Selv om vi her i sør ofte spiser ute, opplever ikke de lokale restauranteierne akkurat noen gullalder – og slett ikke de små stedene. De sliter med husleie, lønnskostnader, råvarepriser og energipriser som er høyere enn noen gang. Et røykeforbud på uteserveringene ville enten ført til færre gjester eller til at gjestene brukte mindre tid og penger på stedene.

For oss gjester representerer forbudet nok et inngrep i vår personlige frihet. Selv har jeg aldri røykt, men det plager meg ikke det minste om folk røyker utendørs. Røyking er en del av bybildet og kulturen her. Hvis røyking virkelig er så farlig, hvorfor ikke forby det helt? Vi kjenner alle svaret og hykleriet som ligger bak: Statskassen er avhengig av inntektene fra tobakksavgiften, som beløper seg til minst 8 milliarder euro i året.

Dersom man kunne forene hensynet til folkehelsen, økonomien og friheten, ville helsedepartementet utarbeidet et lovforslag som tillot restauranteiere å tilby terrasser for henholdsvis røykere og ikke-røykere – eller å dele terrassene inn i to soner. Innbyggerne ville da stå fritt til å velge det som passet dem best, og de økonomiske konsekvensene ville vært gunstige – til fordel for både restauranteiere og statskassen, som sårt trenger inntekter fra tobakksavgifter. Dessverre strekker ikke kreativiteten seg så langt.

Det kommende forbudet er dessverre nok et tydelig eksempel på hvordan altfor mange politikere lever i et parallellsamfunn. Og dette gjelder slett ikke bare her i Spania.

Hvis helsedepartementet virkelig mente alvor med å ta tak i folkehelsen, måtte man satt inn tiltak på helt andre områder. Et raskt blikk rundt oss viser at en tredjedel av befolkningen lever usunt – med overvekt, inaktivitet, dårlig kosthold, stress eller en uheldig kombinasjon av alt dette. Det er vår tids livsstilssykdommer, og situasjonen er urovekkende. Like urovekkende er det at halvparten av landets unge tilbringer altfor mange timer foran skjermen med trivielle aktiviteter. Det gjøres ingenting med dette. Likevel skal det for enhver pris være forbudt å nyte en sigarett på stranden eller på en fortauskafé.

Vi har en lang vei å gå – men vi er ikke langt unna at vår personlige frihet går opp i røyk.