FORMEL 1 GRAND PRIX I FUENGIROLA

– en motor som havarerte før den rakk å bli varm.

Se for deg Costa del Sol på 1980-tallet – en magnet for glamour, jetsettliv og drømmer. Og på de palmekantede avenyene langs kysten – brølende motorer på flere hundre hestekrefter som suste forbi på en racerbane, midt i Fuengirola bysentrum. Det var her drømmen oppsto om å sette den populære, spanske turistbyen på verdenskartet i motorsportens mest glamorøse konkurranseform. En drøm som nesten ble sann, men som på grunn av økonomi og praktiske hindringer ble henvist til å forbli en drøm like før den nådde målstreken.  

Inspirert av tidsånden

Det var i begynnelsen av 1983 at idéen om en Formel 1-bane i Fuengirola ble født. Marbella hadde allerede etablert seg som en luksusdestinasjon, og Málaga hadde under fotball-VM i 1982 utmerket seg med sitt nyrestaurerte fotballstadion, La Rosaleda. Tidspunktet var ideelt. I Francos tid hadde ingen kunnet forestille seg å være vert for et Formel 1 Grand Prix, men nå hadde den politiske agendaen endret seg, og både politikere og gründere var interesserte i å stimulere økonomen.

Inspirert av tidens ånd med utvikling og optimisme, fikk engelskmennene Richard Ratcliffe og Mike Dee (begge bosatte på kysten, én som entreprenør innen turismen og den andre som Formel 2-fører) en idé – å gjøre Fuengirola til Spanias svar på Monaco på Formel 1-scenen. Idéen ble ikke tatt ut av løse lufta. Costa del Sol var allerede populær blant Formel 1-eliten. Store navn innen sporten som Graham Hill, Damon Hill og James Hunt tilbrakte ofte sine somre på kysten. Selv den tidligere Formel 1-føreren og senere administrerende direktør for Formel 1-gruppen, Bernie Ecclestone, ble fristet av Costa del Sol. Og det var ingen ringere enn Ecclestone som Ratcliffe og Dee forhandlet med om hvordan prosjektet kunne gjennomføres.

Storslåtte planer

Planene for racerbanen i Fuengirola var grandiose. At valget falt akkurat på denne byen var basert på dens topografi og gaterom. Designet skulle arkitekten José Antonio Ballesteros stå for. Han lovet en rask bybane som skulle imponere både førere og tilskuere. Lengden på banen skulle være 4,4 kilometer, og den skulle gå gjennom byens gater med skarpe kurver, lange rette strekninger og utsikt mot Middelhavet. Banen skulle begynne der Fuengirolas togstasjon ligger i dag og fortsette langs gaten Jesús Santos Rein til Seat 600-rundkjøringen i Los Boliches. Derifra skulle den fortsette ned til strandpromenaden og videre til havnen, så opp til hovedgaten og etter et par venstresvinger skulle den komme ned til strandpromenaden igjen. Efter en skarp sving til høyre skulle banen fortsette opp gaten Jacinto Benavente og videre på Alfonso XIII for å gå i mål nær startsstreken. Visjonen var en bane som skulle bli et symbol på modernitet, spenning, eleganse og luksus, akkurat som i Monaco.

Fuengirola Grand Prix 21 oktober 1984

Prosjektet fikk sterk støtte fra Fuengirolas ordfører, Sancho Adam (PSOE), som hadde store fremtidsplaner for byen. Han hadde blant annet møter med Ecclestone og FIA (Fédération Internationale de l’Automobile) og fikk løfte om at Fuengirola skulle bli en del av Formel 1 offisielle kalender i 1984 – med sitt første Grand Prix den 21. oktober 1984.

I mars 1983 ble åtte Formel 2-biler stilt ut på strandpromenaden for forventningsfulle innbyggere og beslutningstakere, hvoretter det ble gjennomført prøvekjøringer. Resultatet ble likevel langt fra perfekt. En av bilene skadet fjæringen på en fortauskant, og førerne mente at banen var både for rask og usikker til å passe til en Grand Prix. Men til tross for motgangen fantes det en overveldende følelse av at en Formel 1-bane i Fuengirola kunne bli en realitet. Prosjektet fikk selvsagt mye oppmerksomhet i media, spesielt da de internasjonale prøvekjøringene fant sted. Snart så det også ut som om drømmen kunne bli virkelighet – hvis de riktige investeringene ville bli gjort.  

Store ambisjoner, men svak økonomi

I en første fase var det beregnet en innledende investering på 107 millioner pesetas (tilsvarende drøye 650 000 euro i dag, uten å ta hensyn til inflasjonen) for å forbedre infrastrukturen, asfaltere veier og gjøre de sikkerhetstiltakene som krevdes for en moderne Formel 1 Grand Prix. Deretter trengtes ytterligere 150 millioner pesetas for å dekke konkurransekostnader og tiltrekke stjernelagene. Midlene som krevdes for å gjøre banen konkurransedyktig ble snart mye høyere enn opprinnelig budsjettert, og finansieringen ble en stor hindring. I begynnelsen av 1984 var det likevel mange som håpet at Fuengirola Formel 1 skulle bli en realitet, og prosjektet ble møtt med stor entusiasme fra både lokale og internasjonale aktører.

Imidlertid vokste problemene og prosjektet begynte å sprekke under vekten av sine egne ambisjoner. Budsjettet var estimert til over 250 millioner pesetas, men på toppen av dette krevde Ecclestone en garanti på 150 millioner for å sikre arrangementet, et beløp som Fuengirola ikke ville klare å betale. Det begynte å bli klart at finansieringen ikke ville komme på plass. Og som om det ikke var nok, lå den planlagte premieren, den 21. oktober 1984, utenfor høysesongen, noe som ytterligere reduserte byens sjanser til å tiltrekke seg sponsorer. Da så et tobakkselskap som var forventet å støtte prosjektet, trakk seg, begynte også Fuengirolas kommunestyre å bekymre seg for den økonomiske risikoen.Drømmen krasjet

I april 1984 nådde prosjektet bristepunktet. Ecclestone, som hadde blitt lei av forsinkelser og usikker finansiering, kunngjorde at han att han ville flytte løpet til et annet sted hvis ikke garantiene kunne oppfylles, noe de ikke ble. Det nye stedet ble Estoril i Portugal.

For Fuengirolas del gikk drømmene i knas. Kystbyen mistet sjansen til å bli en Formel 1-by, og investeringene som var gjort, gikk tapt. I dag representerer prosjektet et kapittel i byens historie som ble offer for økonomi og praktiske hindringer – et kapittel som nesten har gått helt i glemmeboken.