Fra ung til nesten voksen på Solkysten

Vi sitter utendørs på en kebabrestaurant i sentrum av Malaga. Ungdommene ler og koser seg, og akkurat nå digger de kebaben og hamburgeren med alt tilbehøret mer enn alt annet de kan få rundt seg. På torget hvor vi sitter ser vi en japansk sushirestaurant, et italiensk pizzasted og nærmeste nabo har spesialisert seg på spansk tapas. Det er flust av andre restauranter også, men i dag var det stor enighet om at kebabrestauranten var det beste valget. Det er nå vi voksne ikke har stemmerett og da får Malaga være Malaga så mye den vil. Noe mer eksotisk kommer ikke på bordet, ikke denne gangen.

Morsomme kommentarer flyr over bordet og latter triller fra den ene til den andre. To av de fire ungdommene er ekstra fornøyde. Det er Daniel og Cathrine. Gjensyn av venner er stas.  De er nemlig på besøk og har en pause fra det kalde været i Norge. Men de er ikke turister. I hvert fall så føler de seg ikke som turister. De er vel heller mer hjemme her enn det som nå er hjemme. Begge er ”vokst opp” i Spania, og begge har flyttet tilbake til Norge på grunn av skolegang.

For de som ikke vet det, er den norske skolen representert i Malaga. Helt opp til ganske nylig tilbød de grunnskolen, pluss det første året i videregående skole. Men de som valgte å fortsette på videregående var så få at den norske skolen valgte å legge ned tilbudet i Malaga. Nå som videregående er lagt ned, betyr det at flere unge må vende nesen mot hjemlandet tidligere enn før. Da er det ikke alltid slik at resten av familien er enige om å vende nesen nordover selv om én må fullføre skolegangen, og det skaper jo et dilemma i familien. Det er jo ikke alltid det passer med småsøsken som også er i grunnskolen. De voksne har også jobber man er dedikerte til.

Daniel på snart 17 år har en storebror som vendte nesen hjem nordover for to år siden. Så Daniels valg var enkelt og fulgte storebror Kristoffers sine fotspor. Men for Cathrine var det motsatt. Hun er eldst av to søsken og var først ute med å velge å flytte hjem igjen. Daniel har vært tilbake i Drammen i vel et halvt år nå og bor som broren gjorde, hos bestemor. Han syntes begynnelsen på den nye tilværelse var uvant, men begynner å komme inn i det for hver dag som går.

Det som var overraskende for ham å komme hjem til, var at plutselig skjønte han alt som ble sagt, og de skjønte han. Det var litt deilig. Nå behøver han ikke å forholde seg til to språk lenger. Men med været og temperaturen har det tatt lengre tid å venne seg til. I Fuengirola yrer det av mennesker i alle aldre og til enhver tid på døgnet. Drammen, som har samme innbyggertall som Fuengirola, er ganske dødt til tider, synes han. – Det var et uvant syn å se så få mennesker og lite biler. Været er bedre tilrettelagt i Spania, legger han til. Han forklarer. Det er ingen begrensninger på hva de kunne gjøre i Spania når temperaturen er behagelig året rundt. Det er ikke rart at de gamle forsvinner ut av bybildet i Drammen når kulda tar over. Jeg legger til at Fuengirola også har turistene som er der året rundt, noe Drammen by ikke har. Det øker betraktelig mange mennesker i bybildet. Det kan jo også forklare opplevelsen av Drammens ”folketomme” gater. Daniel nikker enig.

Han synes også at folk er stillere i Norge enn i Spania. I Spania kunne han og kameratene oppføre seg som spanjolene. De var vant til å prate høyt og le med hverandre. I Norge er man helt stille på bussen, og han synes derfor det er litt mindre liv i Norge enn hva han er vant til.

Men Spania er hans hjem. Når han tar sitt første skritt ut av Malagas flyplass og kjenner Solkystens luft, så er det nært og kjært. Han kom første gang til Spania da han gikk i barnehagen. Da var han her i et helt år og fra han var ni år ble det sammenhengende syv år til. Han skjønner stort sett alt som blir sagt på spansk, men det er norsk som er morsmålet hans.

Cathrine er snart 18 år nå og kom til Spania med moren og lillebroren sin da hun var 12 år. Hun har nå bodd i Norge i 1,5 år siden hun flyttet ”hjem” igjen. Men i motsetning til Daniel, klarer ikke Cathrine helt å finne seg til rette. Det gjorde hun kanskje i begynnelsen som han. Før hun reiste, gledet hun seg til å være sammen med vennene sine igjen, og hun skulle bo nærme mormor. Det var stas da. Men med tiden er det kommet en hverdag, og det som var nytt og ukjent ved å komme tilbake, har nå skapt en ekstra glad-følelse når hun har ferie og skal hjem igjen til Spania. Der har hun mamma og lillebror Casper, som ikke er så liten lenger – og vennene sine. Men ikke alle er der da. Noen av vennene flyttet hjem igjen samtidig som henne. Men til gjengjeld er det fint å ha venner å besøke rundt omkring i Norge. Hun ble spurt på skolen hvordan hun fikk seg en venn i Bergen. Det syntes hun var et rart spørsmål. Cathrine syntes at svaret sier seg selv siden hun gikk på norsk skole med nordmenn fra hele Norge.

Hun har ikke vent seg til temperaturen i hjemlandet – Det er kaldt i Norge, stadfester hun. Det er ingenting som er det samme som da hun flyttet fra Norge første gangen. Den gangen var hun tolv år og ville bare hjem igjen til det vante. Men i dag er det Spania som er blitt det vante. Hun er veldig glad for tiden hun har hatt på Solkysten og kunne ikke tenke seg et liv uten. Hun tror at det har påvirket henne som person veldig mye.

Cathrine hadde samme overraskelser som Daniel når det gjaldt folketomme gater, lite trafikk og hva ting koster. Som Daniel, opplever Cathrine også denne stillheten hos folk. – Folk ser ned og sier ikke ”hei” engang. Der savner hun åpenheten som er her nede. Hun ser ut av vinduet. Vi sitter på Skype sammen, for hun er reist hjem igjen når vi snakker sammen. – Er det snø?, spør jeg. Jeg husker ikke helt hva hun svarte, men jeg hang meg opp i hva hun forklarte om følelsen med snø. Det var ganske fint sagt og noe helt annet enn hva jeg har hørt andre uttalt om det. – Snøen dekker til det som er liv. Så det som er grønt forsvinner, så det er jeg ikke så glad i.

Men med kjæreste og i hvert fall 1,5 år igjen på skolen så får vi se hva tiden gjør med Cathrine og hvor hennes neste stoppested blir. Det ser ut til at når man først har opplevd et liv utenfor Norge, så kommer lysten til å dra ut igjen ganske fort. Som for eksempel en annen god venninne fra tiden i Spania vil ut å studere – helt til Australia. Som Daniel har Cathrine også opplevd Spania før de flyttet til syden. Mormor bodde i Alicante i mange år, og de besøkte henne flittig der. De voksnes valg påvirker nok barnas valg og barna der igjen. Men slik har det jo vært i generasjoner, og nordmenn er jo kjent for å være et reisende folkeslag gjennom sjøfarten.

Cathrine kjenner seg litt annerledes enn de andre rundt seg med den erfaringen hun har. Men hun ville ikke ha byttet det ut med noe. Hun har valgt reiseliv som spesialfag og skal snart ut i praksis. Hun hadde håpet på å kunne gjøre det utenfor Norge, men det er obligatorisk å gjøre det hjemme først. Hun sier hun har en plan med hvorfor hun valgte reiseliv. Det er nok å reise ut igjen, tenker jeg. Det blir spennende å ta en prat igjen med Daniel og Cathrine når de en gang i fremtiden har fått gjort unna utdannelsen sin og funnet sin hylle. Mon tro om de er tilbake i Spania?