På den andre siden … Blir vi aldri trette av regndansen …?

IGJEN sto vi med det ene beinet i en tørke. IGJEN ble vi (delvis) reddet på målstreken. Og IGJEN er det ingen som gjør noe for å sikre vannsituasjonen i fremtiden. Det er ellers mange muligheter, men de skal vi komme tilbake til.

Først skrur vi tiden tilbake til slutten av 1980-tallet – den gangen værgudene ikke reddet oss i siste øyeblikk. I nesten et helt år kunne den andalusiske befolkningen bare bade og tappe vann til husholdningen et par timer om dagen. Nesten alle bassenger var tomme, og hotellgjester sto i kø for å få et halvt minutt under dusjen ved hotellets bassengområder. Bønder gikk konkurs, og produksjonen var så lav at hyllene hos grønnsakshandleren sto halvtomme.

Så kom regnet og smilene tilbake – for en stund. På midten av 1990-tallet befant vi oss nemlig nok en gang i akkurat samme situasjon. På to år falt det ikke så mye som en dråpe regn. Vann ble kjørt ned fra Nord-Spania i et desperat håp om å redde deler av den andalusiske jordbruksproduksjonen. Flere steder var det så tørt og støvete at folk gikk med munnbind. Det var ikke morsomt, og alle var enige om at det aldri måtte skje igjen. Likevel har ingen fått satt i gang alle de prosjektene man allerede den gang begynte å jobbe med. Og når man sier ‘man’, så er det snakk om Junta de Andalucía, da vannforsyning hører til under deres kompetanseområde.

Prosjektene gikk på å installere avsaltingsanlegg, utvide de små vannreservoarene og skifte ut de gamle defekte rørene slik at de dyrebare dråpene ikke skulle gå til spille. Men det gjør de fremdeles, for myndighetene har bare fått skiftet ut en brøkdel av vannrørene som bør skiftes. Samtidig har de ikke fått utvidet de små vannreservoarene som ikke har nok kapasitet og fylles for raskt. Det gjelder bl.a. la Concepción i Marbella, hvor man nesten annethvert år må åpne dammen og bli kvitt det ekstra vannet. Det er helt surrealistisk. Det samme er statusen på de føromtalte avsaltingsanleggene som selvfølgelig ville være det mest effektive og bærekraftige tiltaket i hele tørkedebatten.

Det er et dyrt tiltak – men ikke i lengden. Det skulle ikke være noe problem for Junta de Andalucía, for de har både tomtene, planene og budsjettene klare. Av uforklarlige årsaker har de bare ikke mot nok til å trykke på start-knappen. Det er her jeg virkelig rister på hodet, for dagens Junta er ellers ikke kjent for å nøle.

Selvsagt tar de ikke bare rundt 100 millioner euro fra kassen for å bygge et avsaltingsanlegg. Kassen er nesten tom, og fordelt over hele Andalucía trenger man raskt ti slike anlegg – om ikke 20. Kanskje vi ikke har penger, men vi har bedre finansieringsmuligheter nå enn noen gang – både via staten, EU, private investorer og via utsteding av obligasjoner. I motsetning til tidligere, har Junta de Andalucía og landets andre regioner i dag mulighet for å utstede obligasjoner. Jeg vet at det ikke er faglig riktig å kalle det for en aksje, men å utstede ‘folke-aksjer’ til et storstilt andalusisk vannforsyningsprosjekt ville ikke bare fungere – det ville bli en stor suksess. Kabalen med de svimlende høye beløpene ville også gå opp. Bare ved å sikre vannforsyningen til landbruket ville Junta de Andalucia spare de rundt 100 millioner euro de annethvert år må utbetale i ekstra landbruksstøtte for å redde og kompensere bøndene for den manglende nedbøren.

Investeringen ville ikke bare komme tilbake. Den ville sikre vann og sinnsro for alle andalusiske husstander, landbruk, industri og turisme. Det siste er spennende – kanskje litt for spennende. Vi kan nemlig allerede om et tiår få for mye vann – altså saltvann. Isbreene smelter, og vannstanden stiger. Alle studier bekrefter at vannstanden i Spania snart vil stige en til to centimeter i året. Det vil ta en halv til en hel meter av de andalusiske strendene (som på forhånd ikke er de bredeste) hvert år. Nettopp her ligger en av de største farene for fremtidens turisme; strendene forsvinner. Men la oss snu det til noe positivt og i stedet konkludere at vi har, og får, masse saltvann til fremtidens avsaltingsanlegg. Det er det fremtid og fornuft i – for alle. Bare på den måten kommer vi ut av den evige tørkefrykten. For tross en god uke med regn i siste halvdel av mai, har vi akkurat nå bare fått 28 prosent av den mengde nedbøren som vi vanligvis trenger.

Snart må det bli slutt på regndansen.