Opplevelse – kultur & romantikk

Denne historien handler om en tur med en gruppe fra Norge på 38 personer som var med meg på en rundreise i hele Andalucía.
Men denne reisen kan like godt gjøres av mindre grupper, par eller single, og jeg håper at jeg kan derfor formidle en plan for en slik tur, gjennom et område med fantastisk natur, spesielt på denne årstiden, med blomstring og friske farger i landskapet.

For tredje gang fikk jeg en henvendelse fra Bergen Skipperforenings Shantykor om jeg kunne lage en ny ukestur for dem i Spania. For ikke å gjenta meg selv fra tidligere turer, valgte jeg et forslag for gruppen med en rundtur i Andalucía fordi de også ønsket å gjøre konserter med sine Shantysanger.
Selve gruppen består av 22 stolte sjøkapteiner der tre av dem fortsatt er i arbeid, og de øvrige er pensjonister, og i tillegg til ledsagere.

Gjennom mine 10 år her i Spania, har jeg alltid brukt samme bussselskap til mine turer, og det er fra selskapet Autocares J. Dominguez i Estepona som har dyktige og pålitelige sjåfører, og selskapet har busser fra små minibusser til 17 personer til de aller største til 57 personer som gir meg større muligheter for grupper i alle størrelser.
For tredje gang med Skipperforeningen fikk jeg med meg sjåføren Jesús som kunne ha det litt gøy med sitt eget navn og mente at alle var i gode hender sammen med han, på grunn av navnet.

Fra Malaga til Pozoblanco – nord for Cordoba
Vi hentet gruppen om morgenen på Málaga flyplass, fordi de kom med direktefly fra Bergen, og etter litt forsinkelser, kom vi oss av gårde, kjørte ut av Málaga og nordover veien mot Córdoba.
Jeg tenkte at de muligens var litt sultne etter å ha stått opp midt på natten hjemme i Norge for å ta dette tidligflyet, så vi kjørte helt opp på toppen av fjellet bak Málaga og stoppet ved en venta som heter La Dehesa der alle ble servert lune baguetter med deilig, spansk kokt skinke sammen med, for noen, dagens første iskalde øl, eller et forfriskende glass med tørr hvitvin, samt litt vann og kaffe. Nå var turen i gang.
Det å kjøre nordover fra Málaga til Córdoba er et skue i en fantastisk natur, i alle fall hvis du blir imponert over milevis med oliventrær så langt øyet kan se, samt noen mindre plasser med druer, som benyttes til de tørre Córdoba-sherryene, i distriktet Morilles, som du passerer på veien til Córdoba.
De andalusiske sletter bærer navnet sitt med rette når du kjører denne veien, på flotte motorveier uten avgift, og når du passerer en av de mange olivenplantasjene med sine bodegaer der de ofte brenner annensortering fra oliventrærne, kjenner du denne deilige duften som blåses inn gjennom bilens luftesystem, og det dufter en himmelsk lukt som borer seg inn gjennom alle dine luktesanser, og det er bare deilig, nærmest som en rus.

Pozoblanco – en skikkelig landsby «ute på landet»
Når vi kommer til Córdoba, kjører vi videre rundt byen nordover, for målet vårt er en liten landsby som heter Pozoblanco, og ligger vel en times kjøretur nord for Cordoba.
Denne lille byen ligger midt ute på landet, i ordets rette forstand; griser, sauer og kuer over alt, samt noen hester og farmer med kyllinger.
Allerede en stund før du ankommer byen, skjønner du at du er kommer skikkelig på landet, for det dufter like heftig som det duftet oliven ved Córdoba, men her dufter det litt blanding av grisemøkk, kumøkk og sauemøkk, men veldig sjarmerende, og liker du ikke lukten, er det jo bare å holde seg for nesen, for du blir fort vant til den.
Det utrolige er at denne byen har en kjempeproduksjon av spansk skinke og fremragende Pata Negra-skinke, samt nydelige oster i mange utgaver av Manchego.
Da jeg ankom Pozoblanco med Skipperforeningen, var det en stor messe med utstilling av diverse jordbruksapparater, men også med presentasjon av byens stolthet, skinke og ost.
Da det ble kjent for Rådhuset at det skulle komme et Shantykor fra Norge med 22 SjøKapteiner, ble vi ydmykt invitert til å synge ute på messen, noe koret gjerne ville gjøre.
Mellom skinker og ost, gravmaskiner og jordpløyemaskiner, ble koret plassert på en scene der de uten høyttalere og mikrofoner klarte å nå gjennom til de flere hundre personene som passerte forbi scenen, og Pozoblanco fjernsyn brakte det hele ut til mange, også på YouTube! En skikkelig suksess, og en fantastisk start på korets turne, og etter konserten ble alle invitert av rådhuset på øl, vin, skinke og ost.

Konsert – rådhusets gjester og «middag surprise»
Min surprise for hele gruppen, var middagen på kvelden der jeg lot som om jeg ikke visste helt hvor vi skulle når bussen var på leting etter spisestedet. På et tidspunkt, midt i byen på et øde sted, ba jeg alle om å gå ut av bussen, og jeg banket på en garasjedør der jeg hørte det var folk på innsiden, for å spørre om veien til spisestedet.
Da døren var helt åpen, ble det tent mange lys i forskjellige farger inne i garasjen, og et spansk flamencokor, med gitarister og sangere på totalt 18 personer, spilte opp med glitrende musikk. Midt i garasjen var det dekket opp til 50 personer, og det ble servert et lekkert tapasmåltid. En god start på en herlig uke.

Córdoba og Sevilla – kulturens oase
Neste dag kjørte vi tilbake til Córdoba, og siden vi alle hadde vært i denne byen ved en tidligere tur, kjørte vi rundt byen, i retning mot Sevilla.
På veien vi kjørte, passerte vi flere veikroer som gjerne lå i forbindelse med en bensinstasjon, men jeg ønsket å vise frem mest mulig av «det ekte Spania», og for å finne det, må du svinge av motorveien, og komme seg inn til en nærliggende by eller tettsted.
Cirka tre mil etter Córdoba svingte vi av veien og kjørte inn til et lite tettsted der det lå to venta´er (veikroer) ved siden av hverandre, drevet av samme familie.
På grunn av plassen inne i lokalet, hadde jeg valgt ut Casa Maestre til vår lunsj, som var veldig typisk for distriktet, med servering av flamenquines som er en pølseliknende, fritert rett, med svinekjøtt, røket skinke og ost. Skal jeg sammenlikne det med en kjent rett, må det bli en wienersnitzel, men altså ikke flat, men rund som en pølse, og en lengde på cirka 25 centimeter, og servert med to speilegg og pommes frites. Veldig deilig.
Turen gikk så videre til Sevilla, og bare det å komme kjørende inn i denne byen, med utrolig mange vakre og enorme bygninger, gir en følelse av ydmykhet. Det er bare å nyte disse vakre bygningene, parkene, fontenene og all beplantingen med nydelige farger over hele byen.
Vi fant vårt hotell som lå like i nærheten av alt vi ønsket og oppleve, Hotell America som også eide et nabohotell, Hotel Derby, men selv med et amerikansk og et engelsk navn på hotellene, var de veldig spanske, og med sine tre stjerner, er de begge et fornuftig valg i Sevilla. De serverte frokost, lunsj og middag på hotellet, og frokosten var helt brukbar.
Lunsj og middag vil jeg nok anbefale på en av de svært mange restauranter som var i området rundt hotellene, i stedet for hotellet, og det nærmeste ligger vegg i vegg med hotellet og heter Spala-Duque. Veldig bra mat og veldig god service.

Sevilla med masse eksotiske barer og restauranter
Min gruppe skulle være her i tre døgn, og jeg hadde lagt opp et program for dette, samt en konsert som skulle holdes på en plass like ved hotellet.
Sevilla kryr av barer og restauranter, og bare rundt hotellet, kom jeg til at det var 23 barer.
Når du er i denne byen, er det jo også greit å få med seg det «alle har hørt om» nemlig byens utrolige katedral som er den største i Spania.
Et gedigent byggverk som må oppleves. Det blir for komplisert og formidle hvordan den ser ut. Byggverket har så mange finesser der du kanskje liker noe annet enn meg, og derfor må katedralen besøkes, for å suge inn inntrykkene av en kirkehistorie gjennom kunstverk i freskobilder, vinduskunst i glassmalerier, statuer, sølv og gull i glitrende skinn av refleks fra lys og sol. Sett deg ned i kirken på en benk, og du glemmer fort alt annet fordi du faktisk blir hensatt i en annen verden. Helt utrolig.
Når det er så mange restauranter å velge mellom, tok jeg sjansen på et gammelt kloster som er gjort om til en italiensk restaurant og ligger like i nærheten av katedralen. Dette viste seg å være et godt valg, både matmessig og på grunn av servicen, og restauranten heter Casa del Tesorero, og interiøret, over to etasjer, med høyde under taket på cirka 12 meter, gir en følelse av noe klassisk og høyverdig.
En annen restaurant jeg ble anbefalt, skulle også bli en suksess.
Verdens tredje eldste, og en av Spanias eldste restauranter heter El Rinconcillo, og ligger i den gamle bydelen av Sevilla. Huset stammer fra 1647 da også restauranten ble åpnet som et gjestehus. I dag er det sjuende generasjon som driver restauranten som må oppleves, og da må du smake på husets skinker og spanske pølser som er i særklasse.

En båttur på kanalen i Sevilla med «Coctail-lunsj»
Sevilla har en flott kanal der en del av kanalen bare er for store båter, mens en mindre del er for elvebåter som tar deg med på sightseeing, med eller uten lunsj.
Selvfølgelig måtte jeg ha med meg kapteinene på en båttur når vi først var i Sevilla, og jeg valgte en tur med «Coctail-lunsj» i Cruise Guadalquivir som ble en flott opplevelse, i strålende solskinn, svak bris, deilig og mye mat, drikke i to timer og mye sang og glede.
Den ene konserten som var planlagt, ble gjennomført på plassen ved monumentet utenfor hotellet, også den med stor suksess, men i tillegg ble det også en del spontan konserter, forskjellige steder hvor vi var, og spanjolene virkelig satte pris på dette, med flere foto seanser og stor applaus. Virkelig morsomt, og gleden oste hos mine reisefrender.

Fra Sevilla til Jerez og videre til Algeciras og Estepona

Etter Sevilla gikk turen nedover mot Solkysten, og vi kjørte da til Jerez og svingte av veien der ned mot Algeciras.
Skulle vi virkelig ha fullført hele rundturen rundt Andelucía, burde vi ha kjørt ned til Cádiz og kystveien ned til Tarifa og opp til Algeciras, men på grunn av tiden, valgte vi og svinge av ved Jerez.
For å få en kontrast til våre mange besøk på typiske spanske venta´er og restauranter, valgte jeg og stoppe på en venta like etter avkjøringen til Algeciras, vei nr. 10, og stoppet på en veikro ved en bensinstasjon, El Mojo.
Denne kroen drives av en familie, og i tillegg til selve veikroen, har de et glasshus like bak, som dekkes opp til fest, og der det følger med levende musikk, med innleid pianist som koser seg med lekker musikk på flygel.
Absolutt et sted jeg anbefaler dere som passerer forbi her, og maten er veldig god.
For min gruppes vedkommende skulle de nå ned til Solkysten og ha tre døgn der, derfor sjekket vi inn på Hotel Diana i Estepona som eies av en nordmann, Håkan Tollefsen fra firmaet Obsido Socimi.
Atter en flott konsert holdt koret i Estepona, med mange tilhørere, hvor de også var invitert av rådhuset, og konserten ble holdt ute foran det nye orkide´-huset som ligger like ved gamlebyen, og etter konserten var koret ordførerens gjester til tapas og drikke.
Estepona tv filmet konserten som også ligger ute på nettet, så koret har fått skikkelig mye omtale, og det er veldig hyggelig og velfortjent, de stråler av optimisme og utstråling, og gir masse av seg selv for å glede andre.
Siste dagen med festmåltid og konsert ble på Bistro O Sole Mio, og der skjedde det noe uventet, som ingen visste noen ting om, utenom jeg og et par fra koret.

Kjærlighet og romantikk har ingen grense eller alder
Da vi var i Sevilla besøkte et par fra koret katedralen der de gjorde noe spesielt.
De er begge to 86 år gamle, og var kjærester som svært unge. Men etter en stund, gikk de fra hverandre, og begge har vært gift på hver sin kant i ettertid. Hun er enke og alene, og han er enkemann for andre gang og alene.
For en stund siden traff de hverandre igjen, og han inviterte henne til å være med på denne turen til Spania, og kjærligheten har vært veldig synlig for alle på hele turen.
I katedralen frir hun til han, og han svarer JA.
Samme kvelden tar de kontakt med meg, og spør om jeg klarer å få de borgerlig gift i Spania før de reiser tilbake til Norge, og helst ved avskjedsmiddagen på Bistro O Sole Mio.
De var veldig klare på at det skulle være en vigsel, med velsignelse for paret.
Så etter konserten på den siste dagen, inviterer jeg alle gjester og øvrige kapteiner med ledsagere, inn i våre lokaler der jeg hadde dekket opp et bord med blomster og lys, og plasserte «brudeparet» ved dette bordet, og inviterte inn vigsler Siw Mona Jensen, som hadde kommet ens ærend for å gjøre dette.
Det ble en magisk opplevelse og svært mange fuktige øyne da seremonien ble gjennomført, også med kunstnerisk innslag av korets egen dirigent, sopranen Anita Merethe Frekhaug, Johannes Yndestad på trekkspill, sopranen Amanda Rosa samt sang og dikt fra undertegnende.
Kjærligheten og romantikken har ingen grenser, heller ikke når det gjelder alder, og det er med glede jeg sender mine beste gratulasjoner til Anne Maria Eliassen og Arne Mjåtvedt.

Månedens dikt

Jeg har valgt et dikt om kjærligheten som aldri ruster, skrevet av Arne Paasche Aasen.

Kjærlighet og kritt…

Jeg stjal i frikvarteret
en liten stump med kritt.
Jeg løp til plankegjerdet,
der skrev jeg navnet ditt.

Så sto det der og lyste,
det unge, myke navn
som fylte mine tanker
med bittersøte savn.

Da stirret jeg forferdet
på dette hvite ord
som rommet alt jeg visste
om Kjærlighet på jord.

Mens kvelden skumret om meg
så vårlig, fin og skjær –
Skrek hvite krittbokstaver
at Inger er meg kjær.

Jeg stjal… Og hjertet flammet
et farlig frikvarter.
Men nå… Nå tror jeg aldri
på kjærligheten mer.

For – Inger – du var den som
ga læreren beskjed
om hvem som hadde våget
å stjele krittet med.

Ditt vakre navn er borte,
jeg strøk det ut, min venn –
Og aldri skal det skrives
SÅ inderlig igjen.

Men plankegjerdet står der…
Skjønt det er morknet litt,
så minner det meg alltid
Om kjærlighet – og kritt.