En SAS-flyvertinnes erindringer fra 1950 årene (del 2)

Med svenskekongen og Sophia Loren ombord

En flyvertinnene i passasjerflyenes barndom måtte være liten og slank, og samtidig sterk og stødig nok på bena til å bære blytunge brett med rykende retter på høye hæler gjennom nesten konstant turbulens fra flyet tok av til det landet.

I denne utgaven av SAS-flyvertinnens erindringer tar vi for oss passasjerene og noen spesielt minnerike møter min mor, Aase Linaae, hadde fra 1954 til 1960. Nå er hun 91 år gammel, men hun husker flydagene sine som om det skulle ha vært i går. Og uforglemmelige var de, ikke minst de spesielle passasjerene!

Først litt statistikk

Det Danske Luftfartsselskab (dannet i 1918), det svenske AB Aerotransport (1920) og Det Norske Luftfartsselskapet (1927) var moderselskapene til SAS – Scandinavian Airlines System, som ble etablert i 1946. Det samme året hadde flyselskapet sin første interkontinentale tur med en Douglas DC6Bs fra Stockholm til New York.

I 1957 var SAS det første flyselskapet i verden til å tilby snarveien over Nordpolen, med ruten fra København via Alaska til Japan. Man brukte fremdeles propellfly (DC7), siden de ikke gikk inn i jetalderen – igjen som banebrytere – før i 1959. I 1960 opprettet flyselskapet sitt første hotell i København, og i 1965 var de pioner for et elektronisk billettsystem. I 1967 var SAS først ute med en spesiell DC8-utgave med ekstra stor rekkevidde, og i 1971 introduserte de sin første Boeing 747 Jumbojet. Og som man sier – the rest is history …

1950-årene var kjent som passasjerflyreisenes gullalder, for det var fremdeles glamorøst å fly. Ikke hvem som helst kunne tillate seg slikt, for det var ekstremt dyrt sammenlignet med i dag. Og passasjerene fikk hva de betalte for – folk kledde seg opp i sitt fineste reisetøy, drinker var servert i ekte krystallglass, og varmrettene på porselenstallerkenen inkluderte roastbiff, hummer og andre delikatesser.

Selv på turistklasse kunne man kjøre stolen helt tilbake og legge ned seteryggen, og det var rikelig med plass til bena. Man fikk nesten kongelig behandling, med mindre det var en ekte konge om bord …

Svenskekongens fem retter mellom København og London

Gustav VI Adolf, som er bestefaren til den nåværende kongen, var konge av Sverige fra 1950 til sin død i 1973. I 1954 reiste han på sin første statsvisitt til England, fulgt av sitt kongelige følge og de viktigste regjeringsmedlemmene. Som alltid måtte flyet fra Stockholm til London innom København, og det var her at min mor, som nyutdannet flyvertinne, endte opp med svenskekongen som passasjer.

«Vår besetning overtok på strekningen til London, og mens førsteklassen var satt av til kongefølget, hadde vi vanlige passasjerer på turistklassen. Pantryet imellom var trangt nok fra før av bare med purser, steward og én flyvertinne. I tillegg fikk vi en voluminøs svensk hoffkokk ombord som skulle ordne med kongens mat, samt en svensk flyvertinne som serverte, mens purseren og jeg konsentrerte oss om turisten. Stewarden hjalp å legge opp rettene på et spesielt kongelig porselen som selvsagt skulle forvarmes for alle de fem rettene som kongen på et vis skulle ha tid til å spise før vi landet – for København til London var jo ikke lange flyturen, selv den gangen.

Kongen satt lengst fremme på første klasse, men med bare et forheng imellom første klasse og pantryet, så tross motorduren, måtte han ha hørt hvordan vi skjelte og dultet borti hverandre for å rekke alt. Flyene var gjerne ikke fulle, men den dagen var ‘turisten’ stappfull, blant annet med noen veldig sure førsteklassepassasjerer som hadde blitt nedgradert grunnet kongefølget, og de skulle jo selvsagt ha gratis drinker og alt som hørte med.

Innflygningen med propellfly var langsom og ofte veldig humpete. Helt på slutten ble jeg sendt inn i førsteklassen for å rydde. Kongen satt der så rolig og koste seg med kaffen sin, mens jeg stilte meg bak ham for å gripe koppen hans før landing. Jeg så på skrå over skulderen hans at bakken begynte å nærme seg. Det var mye turbulens akkurat den dagen, og jeg var livredd for at han skulle søle kaffe på seg rett før han skulle ut på den røde løperen på sin første offisielle statsvisitt! Da bakken var faretruende nær, satte han endelig fra seg koppen, som jeg snappet opp, for jeg skulle jo også rekke å spenne meg fast. Akkurat da var det et lite hopp, så jeg grep tak i hattehyllen for ikke å havne oppi fanget på kongen. Han kikket opp på meg med et muntert smil – han var ellers en veldig alvorlig person – og sa

“Det ble lite bråttom, förstår jag!”

Jeg rakk akkurat å slenge fra meg koppen og spenne meg fast før vi dumpet i bakken. Men jeg glemmer aldri pantryet med den tjukke hoffkokken, de fem rettene, og porselenet med det kongelige våpenskjoldet som skulle forvarmes i den bitte lille ovnen.»

Er det virkelig Sophia Loren?

I 1954 åpnet SAS en rute over hva de kaller den magnetiske Nordpolen (som ligger i Nord-Canada.) Ved å fly i en bue over polarområdet i stedet for å krysse der kloden er på sitt videste, revolusjonerte dette flytiden til California. Innen 1957 hadde SAS faste turer til Los Angeles. Ruten gikk fra København til Søndre Strømfjord på Grønland, til Winnipeg og så ned til LA. De stoppet for drivstoff på den bitte lille mellomlandingsstasjonen på Grønland, og selv der gikk passasjerene ut for å riste på bena.

«I Winnipeg bunkret vi også opp og skiftet besetning. Vi overnattet på et skikkelig loslitt hotell, husker jeg. På puben i kjelleren sto det et skilt med ‘No Dogs, No Indians and No Women Allowed’. I den rekkefølgen … Hvis jeg angrer på at jeg ikke stjal noe i mitt liv, så er det det skiltet!»

Delux-flyturene til LA hadde bare første klasse, ofte med kjendiser om bord, så det var der, på strekningen mellom Winnipeg til LA, at mor hadde Sophia Loren som passasjer.

«Akterkabinen på luksusflighten ble omgjort til sovesal på natten. I stedet for hattehyllen, hadde vi køyer som kunne slås ned til enkeltkøyer, og på gulvnivå satte vi 4 seter sammen til dobbeltkøyer. Og i 1957, da hun var på sitt mest berømte, lå altså selveste Sophia Loren der i dobbeltsengen! Men jeg slapp nesten ikke til, for plutselig ville purseren og stewarden gjøre all serveringen …»

Tidens store skandale var at Sophia Loren delte seng med den kjente italienske filmregissøren Carlo Ponti, som allerede var gift i Italia, hvor skilsmisse var strengt forbudt. Faktisk var det så ulovlig at hvis han kom tilbake til Italia, ville han bli tiltalt for bigami, og Loren som konkubinat. Ponti greide til slutt å arrangere en skilsmisse i Mexico og giftet seg med Loren senere det året.

«Det var masse sladder om at Sophia Loren hadde et forhold til en eldre regissør. Siden de ikke var gift, var det skikkelig hysj-hysj. Jeg husker at vi spøkte med at kanskje vi skulle ymte til amerikansk presse om at hun lå med denne Carloen i en dobbeltkøye på flyet vårt.»

Full service, inkludert ny kone

Terez, en av mors flyvertinnevenninner hadde vanskelig med å holde styr på høyre og venstre, som avhang av om du sto med ansiktet forover eller bakover på flyet. Et passasjerpar satt sammen inntil mannen gikk og la seg, mens kona satt igjen og drakk seg snydens full. Da hun skulle hjelpes i seng, spurte Terez hvor sengen hennes var, og kvinnen snøvlet noe om venstre side. Dessverre blandet Terez sidene og hjalp damen bort til en fremmed herre som lå alene på høyre side av midtgangen. «Hva er det?!», spurte han, og pekte på den fulle kvinnen. «Det er konen din, sir», sa Terez like freidig, men det var det altså ikke. Fortvilet fikk hun hjulpet kona over til den riktige sengen, hvor mannen i halvsøvn mumlet «Full igjen!»

Da herren som fikk en kone som ikke var hans egen i sengen skulle takke for seg på slutten av flyturen, sa han: «Jeg hadde hørt mye om SAS’ utmerkede service, men at jeg skulle bli presentert med ny kone, det visste jeg ikke!» Det var en historie som de lo av lenge etterpå.

Først bak ‘Jernteppet’

«Purseren og stewarden pleide å gjøre ablegøyer med nye flyvertinner, og under en av mine første lengre flyturer kastet de meg opp i hattehyllen akkurat da passasjerene var i ferd med å stige om bord. Jeg skrek og prøvde å kravle meg ut, men hyllene skrådde mot utsiden av flyet, så ting ikke skulle falle ut. Det var ellers bare hatter og jakker som gikk på hyllen, mens paraplyer og spaserstokker ble plassert bak i flyet. Bare tenk på de enorme koffertene folk stapper oppi overrommet i kabinen i dag …»

SAS benyttet 32-seters fly med én flyvertinne og to flyvere innen Skandinavia. I Sentral-Europa hadde de DC6-maskinen for 60 passasjerer, inkludert 16 på første klasse, med purser, steward og én flyvertinne. Bare på de lengste rutene brukte de DC7 etter 1957, men fremdeles bare med én flyvertinne.

«I 1954 var jeg flyvertinne da det norske fotballandslaget skulle spille kamp i Moskva. Vestlige flyselskaper fikk ikke fly bak jernteppet, så vi fløy til Helsingfors, hvor et russisk fly tok over. I 1956 var SAS det første vestlige flyselskapet som fikk konsesjon til å fly til den daværende Sovjetunionen. Vi måtte bruke Scandia-flyene, som vi ellers bare brukte innen Norden, fordi russerne hadde et tilsvarende fly. Besetningen inkluderte kaptein, styrmann, navigatør, flymekaniker og én flyvertinne. Navigatøren snakket forresten russisk, så han var med på hver eneste ukentlige tur. Under en mellomlanding i Riga kom jeg i snakk med en russisk flyvertinne og fikk omvisning på flyet deres. Det var som å komme inn på Orientekspressen, med bare plysj og blonder. De hadde ikke uniformer, så hun hadde på seg en vanlig sommerkjole og flate sko. På turene til Moskva hadde vi passasjerer fra hele Europa, mest diplomatfamilier og kurerer med kurerpost lenket til hånden. Når vi landet tok de fra oss passene, mens en tolk og en oppasser kjørte oss rundt. Jeg elsket å ta bilder, men det eneste vi fikk lov til å ta bilde av der var Den Røde Plass. Gatene krydde ellers av militære. Vanlige folk var gammeldags kledd og jeg husker at de bøyde seg ned for å studere de høyhælte skoene våre, som de ikke hadde sett før.»

Filmstjernen med ‘dama’ på fanget

«Da jeg fløy på NY sommeren 1956, skulle vi ha en veldig kjent engelsk filmskuespiller (som skal forbli anonym) som passasjer. Han kom ombord skikkelig beruset og halte meg seg en dame som han hadde blitt kjent med på flyplassen, som ellers skulle ha sittet på turisten. Han skulle selvsagt på førsteklasse, men det var ikke plass til henne. Det endte med at skuespilleren fikk plassen som besetningen hadde like ved pantryet. Og den okkuperte han hele turen – med dama på fanget. Da hun gikk på toalettet et øyeblikk, spurte skuespilleren purseren om jeg ville skifte plass med ‘venninnen’ hans, men vi tok det som en spøk.»

Å være flyvertinne på 1950-tallet var så uvanlig at mor var med i flere artikler, blant annet en fotoreportasje med et hollandsk magasin hvor de tok med henne ut på safari under et opphold i Nairobi.

Flyvertinnene ble nesten sett på som dagens kjendiser og ble derfor brifet på flyvertinnekurset i hvordan de skulle håndtere kompliserte sosiale situasjoner. Å gå ut med passasjer eller takke ja til gaver eller annet var absolutt forbudt. Og påtrengende passasjerer var det nok av.

«Jeg husker at jeg hadde en sånn skikkelig siklete passasjer som kalte meg ‘blue-eyes’.

Men det var mange morsomme opplevelser også. Den hyggeligste var nok det norsk-amerikansk koret Bjørnson Male Choros, som skulle til Festspillene i Bergen. De hadde chartret et helt fly og diktet sanger gjennom hele turen. Og da 60 mannfolk tok firstemt i og sang omkvedet …

Sweet Aase Brun
Let’s fly to the moon

… da svevde jeg jo nedover midtgangen!»