På den andre siden... Hvem savner Susana Díaz?

Alle vet at det går opp og ned her i livet – noen ganger svært så raskt. Det siste er Susana Díaz et leit eksempel på.

For bare tre–fire år siden var hun ikke bare president for Junta de Andalucía, hun var også kandidat og klar favoritt til formannskapet i sosialistpartiet på landsbasis. Susana Díaz’ navn var på alles lepper. Som kvinne i sin beste alder, var hun det best tenkelige symbolet og fremtidshåpet for et kriserammet PSOE.

Det var den gang. I dag sitter Díaz på bakerste rad i senatet. Grovt sagt er det der man sitter når det ikke er plass til en andre stedet i det politiske systemet.

Allerede før Díaz fylte 30 år, var hun en markant skikkelse i sosialistpartiet i Sevilla. Innen hun fylte 40, hadde hennes forgjenger gitt henne stillingen som ny leder for partiet, som i nesten fire tiår hadde sittet med makten i Andalucía. Alt tegnet også lovende, da hun i 2013 nærmest fikk servert valgseieren på et sølvfat. Men det skulle bare gå to år før hun for alvor viste sine manglende evner og dømmekraft som leder. Midt i regjeringsperioden skar hun nemlig hånden av sitt støtteparti IU (senere Podemos) og skrev ut valg i utide, i håp om å få absolutt flertall. Det var det første slaget mot Díaz, som etter valget måtte gå i kne for Ciudadanos for å beholde makten. Partnerskapet holdt i bare tre år, før Ciudadados måtte krype til korset og innrømme at samarbeidet med Susana & Co hadde vært mer håpløst enn håpefullt. Derfor måtte andalusierne i 2018 igjen gå til smetteurnene i utide. Det ble det siste valget med Susana Díaz som førstekandidat, men det kommer vi snart tilbake til. Året før gikk hun nemlig glipp av sitt livs sjanse for å bli formann for PSOE på landsbasis. Til tross for fire år i spissen for partiet i Sevilla uten misunnelsesverdige resultater, var partiets gamle baroner og størstedelen av de store gutta i landets regioner fortsatt enige om at Diaz var fremtidens kvinne for PSOE.

Foran seg hadde hun Pedro Sánchez, som året før som partiformann hadde blitt sparket av sitt egen hovedstyre. Han hadde fått så mange slag at det nærmest var mirakuløst at han fortsatt kunne holde seg på beina. Men selv en svekket mann kunne slå Susana Díaz i en valgkamp. Og slik gikk det.

Nå burde det tilsynelatende skje noe for Susana Díaz. Og det gjorde det også. Det andalusiske folket måtte gni seg i øynene da hun innledet sin kampanje før det allerede omtalte regionalvalget i 2018 – minst 15 kg lettere og med et par kirurgiske inngrep, kunne ingen være i tvil om hvor hun hadde ladet opp til valgkampen.

Det ytre hadde endret seg, men det indre var intakt. Og derfor led hun og PSOE, for første gang i historien, et smertefullt nederlag til Partido Popular.

I motsetning til så mange andre politikere hadde Díaz ingen korrupsjonsskandaler bak seg. Til gjengjeld ble hun gang på gang tatt med buksene nede. Det er vanskelig å bare gi tre eksempler, men jeg skal forsøke. Det er utilgivelig ‘uheldig’ at man i de åpne arkivene finner hundrevis av prosjekter som regjeringen hennes aldri behandlet eller ikke engang svarte på. Det var spennende prosjekter som blant annet et nytt havneprosjekt for Sevilla med kontor- og butikkområder, kultursenter og grøntområder. Blant de mange prosjektene lå også prosjektet for lystbåthavnen i Fuengirola. Alt var prosjekter som kunne ha skapt sysselsetting og vekst. Men tausheten var Junta de Andalucías svar til gründere og investorer. Tilsvarende ‘uheldig’ var offentlighetens innsikt i Juntaens kontoutskrifter. Det manglet ikke noe! Tvert imot hadde Diaz og hennes nærmeste ikke brydd seg med å investere alle midlene man årlig får tildelt fra EU for å fremme vekst, sysselsetting og regional utvikling. Til motsetning hadde man ikke sløst tiden med å manipulere sykehusenes ventelister. Nesten en halv million innbyggere som ventet på en operasjon eller konsultasjon hos en spesialist, ble, før siste valg, plutselig slettet fra arkivene og midlertidig flyttet over i en annen database. På sidelinjen kunne Díaz bare ynke et lite: «Huffameg, det visste jeg ikke noe om.»

De siste to årene har Diaz vært opposisjonsleder i Juntaen, eller rettere sagt: hun har sittet i opposisjonen, for lederskap har hun fortsatt ikke vist mye av. Det var derfor heller ikke den store overraskelsen at hun sist måned tapte formannsvalget i PSOE Sevilla. Det var så Díaz’ fjerde valg – og det fjerde nederlaget. Utrolig, men sant.

Alle husker Susana Díaz. Men på den politiske scenen er det kun de færreste som savner henne.