25 år efter valgseieren i 1991 - Jesús Gil på godt og vondt

I dag strømmer elevene til og fra bygningen der The British School of Marbella holder til. Men slik var det ikke for to årtier siden. Da var det politikere, entreprenører, venner og familiemedlemmer av Jesús Gil som hadde daglig omgang i det lille palasset som Jesús Gil i et romantisk øyeblikk hadde oppkalt etter sin hustru, Angeles. Hva som foregikk bak palassets vegger var til gjengjeld ikke særlig romantisk. Jesús Gil hadde slått byrådet, sin egen entreprenørvirksomhet og privatbolig sammen til ett og gjorde akkurat det som passet ham.
”Villa Angeles” står det fortsatt skrevet i messing på porten som vender ut mot hovedgaten Avenida Ricardo Soriano, og det er bare et av mange bygningsverk som har minner knyttet til Gils tid i Marbella.

Den store seieren
Det er vanskelig å forestille seg hvordan dagliglivet var i 1991. Datamaskinen var ikke noe man brukte i hjemmet. En mobiltelefon var så stor at man måtte transportere den i en liten koffert. Og film så man på VHS. Tilsvarende er det vanskelig å forestille seg hvordan Marbella så ut. Skitne gater, åpenlys prostitusjon og flere falleferdige bygninger ga inntrykk av en forlatt by. Etter ti år med lokalpolitisk ustabilitet kombinert med en hard og nasjonal krise var Marbella en skygge av seg selv etter de gylne 60- og 70-årene. Og det var kun de færreste som tok det seriøst at en overvektig fotballklubbeier og tidligere straffet entreprenør fra Madrid, anmeldte sitt ordførerkandidatur foran kommunalvalget i 1991. Men det ble det raskt en forandring på. De tre bokstavene i Jesús Gils etternavn ble til
”Grupo Independente Liberal” som raskt kom på alles lepper. Jesús Gil delte ut reklame av seg selv på videobånd samt lange smørbrødlister med valgløfter og ba Marbella-borgerne gjemme den for etter valget å sjekke om han oppfylte løftene. Tilsvarende gjorde han en dyd ut av ikke å kalle seg politiker, men forretningsmann som ville selge boliger og samtidig gjøre det beste for byen. Det var en klar melding og med språk som lett kunne forstås. Det samme kunne valgresultatet.
Med 20.531 stemmer (64 prosent) fikk GIL-partiet 19 av de 25 plassene i byrådet. Og så kunne festen begynne.

De mange bygningsverkene
På rekordtid fikk Gil sparket gang i byens renovasjonsselskap slik at Marbella igjen ble en ren by. Og kommunens gartnere og anleggsfolk jobbet på overtid for å fikse alle blomster, bedd og palmer som den nye ordføreren hadde bestilt. Horer og lommetyver fikk han drevet ut av sentrum, og de mange støyende barene i sentrum fikk ikke lenger lov til å holde åpent til langt på natt. Heisekranene fikk han også kjørt inn. Flere sosiale byggeprosjekter til byens dårligst stilte ble satt i gang, strandpromenaden ble utvidet, og de svært oppsiktsvekkende, hvite buene ved innkjøringene til Marbella by ble innviet. Bare ett år etter valgseieren kunne borgerne sette kryss ved halvparten av de valgløftene Jesús Gil hadde gitt.

”De fleste visste at han ikke var guds beste barn, men folket var med ham fordi han gjorde noe for byen,” sier Finn Wissenberg som siden slutten av 1980-årene har vær eiendomsmegler på Costa del Sol.
”Et godt eksempel er den blå glassbygningen ”Marina Marbella” som står ved innkjøringen til byen. I mer enn ti år stod bygget som et skjelett og var et skremmende eksempel på hvor galt det kan gå når politikere og rettssystemet tørner mot hverandre. Men Jesús Gil tok saken i egen hånd og ga byggherren grønt lys til å ferdigstille bygget mot to etasjer i såkalt returkommisjon til kommunen,” forteller Finn Wissenberg som ikke kan unngå å trekke på smilebåndet.
Men den mangeårige konflikten var løst, bygningen ble ferdigstilt og det var sendt et klart signal til verdens entreprenører.
Signalet ble ikke misforstått, og svært raskt var byggekranene en del av bybildet. Men Finn Wissenberg påpeker at det ikke bare var private byggeprosjekter og investeringer som ble aktivert.
”Spesielt på 90-tallet stod Gil bak utvidelsen og forbedringen av veinettet i Nueva Andalucía og San Pedro som vi i dag nyter godt av. Sportsanlegget i San Pedro er også et av Gils store verk,” forteller den danske eiendomsmegleren som også gir Gil-styret æren for de mange golfbanene som dukket opp på 90-tallet.
”Costa del Sol ble også kalt ”Costa del Golf” – en av verden beste golfdestinasjoner”, avslutter Wissenberg.
Baksiden av medaljen er de knapt 20.000 boligene som ble oppført uten lovlig byggetillatelser og som har ledet beboere, kommune og Junta de Andalucía inn i et forferdelig juridisk spindelvev. Leilighetskomplekset ”Banana Beach” som ligger ut mot havet mellom Marbella-buen og den blå glassbygningen som i dag heter SingleHomes, er en av de mest omtalte sakene. Tilsvarende ble det de siste årene med Gil sett bort fra byggingen av nye skoler, daginstitusjoner og andre offentlige byggerier som det var behov for som følge av det sterkt økende innbyggertallet. I stedet ble det oppført private boliger, og det lider Marbella under i dag. Det samme gjaldt grøntområder. For eksempel skulle det rundt kongressenteret ha vært anlagt en park som i stedet ble til domicil for det svært omstridte Hotel Senator Marbella.

Politisk misunnelse
Jesús Gils bedrifter gikk ikke ubemerket forbi i nabokommunene. Heller ikke i Mijas der danskfødte John Frank i 1995 var ordførerkandidat for Partido Popular. For John Frank er Jesús Gil et skremmende eksempel på hvordan man ikke kan drive en kommune på lang sikt, men det kommer vi tilbake til senere. Før dette erkjenner han likevel at Gil skapte liv i de gamle partiene og kunne noe som alle andre politikere kan lære noe av.
”Jesús Gil kunne kommunisere og få velgerne med seg. Han var upolitisk og talte bare om å skape verdier. Og når han hadde levert et resultat, så visste hele byen det,” forteller John Frank som i Gils første valgperiode fra 1991-95 ikke hadde mistanke om at det var noe galt.
”Alt så bra ut. I særdeleshet byen som fikk en ansiktsløftning uten sidestykke. Byens innbyggertall steg sterkt, fra 60.000 til 100.000, og alle forretningsdrivende ville åpne i Marbella. Og det i en tid da verken Spania eller Costa del Sol knapt var kommet ut av datidens krise. Det skapte naturligvis misunnelse,” innrømmer den forhenværende ordførerkandidaten som likevel tidlig i Jesús Gils andre valgperiode begynte å tvile på den snakkeglade ordføreren.
”Gil ville verken legge fram budsjetter eller regnskaper, og det var mistenkelig. I debatter ble han ofte truende, og det er for meg et svakhetstegn,” forteller John Frank som også erindrer hvordan Jesús Gils personlige advokat, Pedro Román, trakk seg fra samarbeidet i samme periode. ”Det er jeg sikker på at han gjorde fordi han ikke lenger kunne forsvare Gil. Román hadde skjønt at korthuset ville falle sammen under Gils styre, før eller siden.” Huset falt først i begynnelsen av 2000-tallet etter nesten fire valgperioder med absolutt flertall. Til gjengjeld ble fallet gigantisk. For første gang i nyere spansk historie ble en kommune satt under statlig administrasjon.
”Jesús Gil skapte en masse, men glemte å betale. Han etterlot Marbella med en gjeld på mellom 500 og 600 millioner euro, herav 300 millioner i ubetalt skatt og Seguridad Social. Det kan ta flere generasjoner for byen å komme ut av den gjelden,” mener John Frank og fortsetter: ”Vi må aldri glemme at Gil, Roca og Muñoz var et dypt korrupt trekløver som systematisk tømte kommunekassen og spilte hovedrollene i ”Caso Malaya” som er historiens største kommunale korrupsjonsskandale,” avslutter John Frank.
Etter en årelang rettssak sitter hele det gamle GIL-byrådet i dag bak lås og slå. Jesús Gil døde i 2004 av et hjerteattakk og rakk aldri å bli dømt i retten.

_____

Atlético de Madrid
Fotball og bygg var Jesús Gils store lidenskaper. Som ekte fan av Atlético de Madrid stilte han opp ved presidentvalget i 1987. Og med et løfte om å få den portugisiske storspilleren Paulo Futre til klubben, vant han. Han vant også kampen om å få klubben omdannet til et aksjeselskap så han kunne kjøpe aksjene og sikre seg full kontroll. Fra første avspark var det polemikk rundt Jesús Gil som raskt fikk for vane å skifte trener to-tre ganger i løpet av en sesong. Atlético de Madrid var alltid ”rett bak” de store i spansk fotball inntil sesongen 95/96 da klubben både vant serien og cupen. ”Den sesongen kunne jeg danse med englene,” skal Jesús Gil ha sagt. Tiden skulle vise at det ville gå som i hans politiske karriere. Han fløy høyt og falt dypt, for i år 2000 rykket klubben ned i 2. divisjon. Etter to år kom klubben tilbake til La Liga og hører i dag til blant de beste klubbene i Spania og Europa. Atlético de Madrid ledes i dag av Jesús Gils sønn; Miguel Ángel Gil og klubbens president Enrique Cerezo. Klubben eies i fellesskap av familien Gil, den velhavende filmproduceren Enrique Cerezo og en kinesisk investor som kom til ifjor i forbindelse med en kapitalutvidelse.

Familien i dag
Jesús Gil Marín er den eldste av fire søsken. Han var svært politisk aktiv i Marbella i de første fire årene under GIL. Deretter stilte han opp som partiets toppkandidat i Estepona der han vant valget og var ordfører fra 1995-99. Deretter tapte partiet flertallet og en pakt mellom de andre partiene satte GIL på sidelinjen i Estepona. Samtidig med sin politiske karriere drev han eiendomsmegleren GilMar Inmobiliaria i Madrid og Marbella som fortsatt eksisterer og tilsynelatende klarer seg bra. Jesús Gil Marín har aldri vært anklaget for noe av betydning og lider i dag ikke under sitt ”skrøpelige” etternavn.

Miguel Ángel Gil har siden 90-tallet hatt en svært framtredende rolle i fotballklubben Atlético de Madrid som han fortsatt dedikerer seg fullt til.

Míriam Gil y Óscar Gil er de to yngste barna som alltid har hatt mindre roller i farens entreprenørvirksomhet og aldri vært i medienes søkelys. De lever i dag begge en svært anonym tilværelse.
Det samme gjelder moren, María de la Ángeles.