Hvordan er vårt syn på kvinner som blir eldre?

 

Boken handler først og fremst om kvinner og aldring – hvordan ser vi på kvinner som blir eldre? Hva slags forventninger og fordommer møter dem, og hva slags roller står til rådighet for dem? Jeg tror svarene på disse spørsmålene er veldig kulturbestemte, og ønsket å utforske dem gjennom å sette fem norske kvinner inn i en kontrasterende Stillehavskultur. Synet på eldre kvinner, ute av arbeidslivet og kanskje til og med utenfor den tradisjonelle familie-/bestemorsrollen, er ganske forskjellig i vår hektiske og produksjonsorienterte vestlige kultur, i forhold til det langsommere og mer tilbakelente Fiji, hvor respekten for levd liv er en ganske annen. For å kontrastere ytterligere har jeg innført den lokale husholdersken Ateca, som ser de norske kvinnene med fijianske øyne, og dermed stiller noen spørsmål ved det som er helt selvsagt og udiskutabelt for oss.
I tillegg er boken naturligvis også en kjærlighetserklæring til Fiji, hvor jeg har vært så heldig å få bo og leve i fire år.

Forhåpentligvis både latter og tårer, og en tanke om hva som står igjen når de fleste årene våre er levd. Hva kan vi legge fra oss, hva vil vi ta med oss videre? Kanskje kan den minne oss på viktigheten av å knytte fortid og framtid sammen; at ingen kan forstå og godta den vi er i dag, bedre enn de som kjente den vi var i går.
Jeg håper boken kan gi en forsikring om at det aldri er for sent, verken å gjenopplive gamle vennskap, finne kjærlighet i overraskende sammenhenger, eller kaste seg ut i noe helt nytt.

 

Jeg har ingen direkte erfaring med pårørende som har blitt rammet av Alzheimer, så Mayas historie er basert på lesing/research og mine egne forestillinger om hvordan det kanskje kan oppleves å miste grepet på virkeligheten. Jeg tenker at vi alltid må ha i tankene det hele mennesket som er der, innenfor demensen, at det til enhver tid skal møtes med empati og verdighet.

At den er blitt solgt til så mange land, og så raskt, var absolutt en overraskelse. Kanskje har det å gjøre med at temaene i boka: vennskap, håp, og nye begynnelser, er universelle? Menneskenes hjerter er de samme i alle land; vi vil alle bli sett, forstått og elsket.

I kronologisk rekkefølge: Danmark, Malaysia, Pakistan, Kasakhstan, (så tilbake til Pakistan for en ny periode), USA, Iran, Fiji, Øst-Timor, og nå Myanmar.
Hvorfor har du valgt å tilbringe en så stor del av livet ditt i utlandet?
Grunnen er så enkel som at jeg har en mann som er internasjonalt ansatt i FN (UNDP, FNs utviklingsprogram). Han blir flyttet fra en postering til en annen hvert 3.-4. år, og jeg har flyttet med siden 1990. Som forfatter er jeg jo ikke avhengig av å sitte på en bestemt adresse og jobbe, og jeg anser meg som svært heldig som har fått anledning til ikke bare å besøke, men faktisk bo i og lære å kjenne så mange nye og spennende land.

 

Det er ingen tvil om at det er Norge som er hjemme. Vi har et lite hus der, og jeg tilbringer 2-4 måneder der hvert år. Det er i Norge familiene våre bor, og vi har en fantastisk gjeng med gode venner der som vi holder tett kontakt med. Det er jo også i Norge jeg utgir bøkene mine.