Dynamisk duo til rors på Sjømannskirken - Costa Del Sol

Sjømannsprest Jon Aalborg og hans kone, gjestehusleder Torbjørg Aalborg, er et par som ikke går utenom en utfordring. Det Norske Magasinet dro til sjømannskirken i Calahonda, El Campanario, for å ta en prat med dem om kirkestasjonen på Costa del Sol og fremtiden. 

Nyinnflyttet rett før CoVid-19 krisen

Jon og Torbjørg hadde knapt vært på sitt nye verv i Spania i 3 måneder da Coronakrisen begynte i mars 2020. Dagen etter at den offisielle unntakstilstanden ble deklarert, meddelte hovedkontoret i Bergen at alle sjømannskirkene skulle stenges på ubestemt tid. “Kirken skal jo være et trygt sted å komme til, så vi kunne ikke risikere å bli et smittested,” forklarer Jon. 

Med all kirkeaktivitet suspendert, startet El Campanarios ansatte en ringesirkel for å sjekke hvordan menigheten greide seg. Hvis folk ikke kunne komme til kirken og de ikke kunne besøke folk, kunne de iallfall ta en telefon. I følge hovedkontoret i Bergen har en av de få positive bi-virkningene ved pandemien vœrt at flere folk enn vanlig søker til sjømannskirken – via mobil og Internett. 

”Vi vil være et pustehull for alle som kommer hit – et tilfluktssted og samtidig et samlingsted. Folk kan komme hit for å ha en samtale, tenne et lys, snakke med andre eller være stille.” 

Sjømannskirken fortsatte også med tidebønn, og folk i menigheten begynte å kontakte kirken for å be dem tenne lys for dem selv eller andre. Dette har blitt en meget populær skikk. ”I år er det mange av oss som ikke har fått gå i begravelse, tent lys på gravene eller minnes de vi savner på de måtene vi pleier,” forklarer Jon. 

Om de 99 dagene hvor Spania var i total lockdown sier han: ”Lockdown gav oss tid til å re-orientere oss. Vi fikk tid til å tenke gjennom hvordan vi vil drive og hva vi skal prioritere i fremtiden.” 

Da sjømannskirken åpnet igjen etter sommerstengningen, var det til en annerledes virkelighet. Gjestene møter fremdeles de kjente fjesene og den samme vennligheten som før på El Campanario, men det er nye strenge sikkerhetsregler og strekt innskrenkede åpningstider – noe man aldri har sett før på sjømannskirken, her eller ellers i verden. 

156 år – Fra sjømannskirke til norsk kirke i utlandet

For dem som ikke kjenner historien, ble sjømannskirken grunnlagt i Bergen i 1864 som Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for Skandinaviske Sjømænd i fremmede Havner. Sjømennene forsvant nesten fullstendig på 1980 tallet, så organisasjonen måtte enten stenge eller bestemme hvem de ellers kunne tjene. Sjømannskirken ble gradvis mer populær som et spirituelt, kulturelt og sosialt møtested for nordmenn som bor og oppholder seg i utlandet og navnet be offisielt forandret til ’Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet’ i 2003. 

Selv om de samarbeider med den norske kirken, er sjømannskirken en uavhengig ideell organisasjon. I dag driver de 30 kirker i utlandet, hvorav syv ligger i Spania. De har også nordsjøprester, studentprester og reiseprester, i tillegg til en nettkirke. Stasjonenes arbeid omfatter gudstjenester, dåp, bryllup, begravelser, konfirmasjon og annen trosopplæring og diverse kulturtilbud. I tillegg driver de oppsøkende tjenester, somfamilierådgivning, krisehjelp, syke- og fengselsbesøk, samt 24 timers beredskapstelefon. Som sjømannskirken har oppdaget nå i denne i Koronakrisen – når verden stopper opp, er det mange som blir sittende alene hjemme, spesielt blant de eldre.  

Dynamisk duo 

El Campanario er sjømannskirkens største stasjon i verden når det gjelder antall ansatte. Den er også den eneste som driver eget gjestehus. Dette var en av de viktigste grunnene til at Jon og Torbjørg søkte på plassen. Kirken tilbyr en halv stilling til ansattes ektefeller, hvilket gjør det lettere for par og familier å ta en jobb i sjømannskirken. Men, mens Jon har hva han kaller ’nerde-gener’ og bakgrunn i IT og avisbransjen, så har Torbjørg blant annet vært sosialarbeider, jobbet i privat næringsliv og på Stortinget. ”Jeg liker å jobbe,” smiler hun. ”Jeg ville bare dra til Spania hvis vi begge kunne være i full jobb. Så vi søkte på to fulltids stilinger her på stasjonen, Jon som sjømannsprest og daglig leder og jeg som leder for gjestehuset.” Når Jon forlot Apple Computers og tok jobb med et ideologisk tidsskrift i Egypt, meldte Torbjørg seg på som frivillig sosialarbeider for Moder Teresa Søstrene i slummen i Kairo. Senere, da mannen ville gå tilbake og fullføre teologistudiene i Norge, var hun den som forsørget han og deres tre nå voksne barn. 

Paret virker absolutt som en dynamisk duo som sammen med det utrettelige teamet på El Campanario vil kunne hjelpe kirkestasjonen mot en utfordrende men spennende fremtid. Mens deres typiske gjester er oppegående pensjonister, glade enker og en del barnefamilier, er de fleste i menigheten ’trekkfugler’ som tilbringer sommer og vinter i Norge og resten av året i Spania. Selv om mange av disse blir i Norge så lenge koronakrisen varer, er kirken åpen for de som er igjen. 

”Coronatiden har gjort sitt inntrykk. På sett og vis har vi kanskje gjenfunnet en ro som vi vil forsøke å ta med oss litt mer av videre.” 

Førstegangsbesøkende på El Campanario bemerker seg umiddelbart den gjestfrie tonen blant de ansatte som per tiden består av ni utsendte medarbeidere og syv med spansk arbeidskontrakt. I tillegg spiller frivillige hjelpere en vital rolle i driften av stedet. Kirken har en frivillig hagegruppe, turgruppe, basargruppe og boule-gjeng. I tillegg hjelper frivillige med gudstjenester, konserter, kunstutstillinger, den spansk caféen, familiedager, konfirmantarbeid og trosopplæring. ”Vi trenger alltid mer frivillig hjelp,” sier Torbjørg i det vi går forbi stabler med donerte norske bøker som venter på sortering. 

Alle er velkomne

For både faste og de som bare dropper innom hvert skuddår, gjelder sjømannskirkens slagord ‘Velkommen hjemom!’ ”Sjømannskirken er en åpen kirke,” sier Jon. ”Alle skal føle seg hjemme her. Man kan komme hit for å ta en vaffel og en prat og trenger ikke være så himla religiøs.” 

Jon, som har hatt presteverv fra Groruddalen i Oslo til Sør-Varanger i Nord-Norge, representerer absolutt denne åpenheten. Han synes at sjømannskirken har et ufortjent godt rykte, fordi vanlige norske distriktprester gjør mye av det samme arbeidet. ”…, men som en sjømannsprest har man større frihet og mulighet til å påvirke organisasjonen enn en vanlig prest i den norske kirke,” betror han. 

Og hvilken opplevelse ønsker de å gi besøkende på El Campanario? ”Vi vil være et pustehull for alle som kommer hit – et tilfluktssted og samtidig et samlingsted. Folk kan komme hit for å ha en samtale, tenne et lys, snakke med andre eller være stille.” 

Sjømannsmisjonen utmerker seg også i sitt oppsøkende arbeid. El Campanario samarbeider blant annet med de andre norske sjømannskirkene, i tillegg til forskjellige trossamfunn og økumeniske organisasjoner. ”Kirken skal være høy og vid,” erkjenner duoen samstemt.

Vakker kirke, men tomt gjestehus

Da kirken kjøpte stedet i 2002, var det helt forfallent. ”Tradisjonen sier at dette er en av de eldste bygningene i Calahonda, bygd i 1572,” forteller verten. Historikere mener bygningene ikke er fullt så gamle. Renovasjonen tok hele to år og kostet nesten like mye som eiendomskjøpet – Ikke så forunderlig, når det var snakk om et bygg som hadde vært alt fra fjøs og skysstasjon, til et påtenkt luksus hotell som gikk konkurs, og kanskje til og med et godt gammeldags bordell? 

Jeg blir tatt på omvisning i bygget, som er laget i klassisk andalusisk stil med bueganger rundt en stor åpen patio. Først er vi innom kirken som vanligvis er fullsatt på søndager. Nå er besøkende begrenset til maksimum 30 i kirkerommet og 50 ute i patioen. De hvitvaskede veggene og massive tredørene kombinert med nåtidskunsten skaper harmoni og varme. Like ved en bakerovn fra forgangne tider står et enestående granitt alter i Larvikitt laget av kunstneren Per Odd Aarrestad. Den samme artisten står også for døpefonten, altertavlen og glassmaleriet i taket. Jeg må innrømme at jeg har sjelden vært i et vakrere og mer fredelig kirkebygg. Det er kanskje derfor at kirken har blitt populær som et sted for å feire bryllup – et alternativ til den nye trenden med ekstravagante Hollywood-aktige bryllupsfester? 

”Vi ønsker å være et hjem langt hjemmefra. Alle er velkomne for en vaffel og en prat. Man trenger ikke være så himla religiøs.”

”Våre bryllup er enkle, men de er like romantiske,” smiler Torbjørg og viser meg de 11 gjesterommene i overetasjen som dessverre står tomme. Uten denne essensielle inntekten er det vanskelig for El Campanario. Sjømannskirkene må generere deler av sin inntekt og for El Campanario har dette skjedd primært via overnattingsgjester og cafédrift, i tillegg til gaver og kirkebasarer. 2020 har vært en økonomisk utfordring for alle, men for gjestehuset startet uroen allerede før pandemien. Mange norske grupper og bedrifter kuttet ned på flyreiser av miljøhensyn, som ledet til lavere besøkstall på gjestehuset. Når så Coronakrisen kom på toppen av det hele, ble det en kumulativ effekt. 

Fremtiden for El Campanario

Lockdown, virusspredning og månedsvis med stengte dører har bare øket utfordringene for El Campanario, så jeg spør hvilke nye måter de kan generere inntekt på for å komme på bena igjen.  

”Vi er veldig i støpeskjea med dette,” sier Jon og innrømmer at alle må lære å tenke mer utenfor boksen. Med Torbjørgs forretningskontaktnett i Norge, hadde hun planlagt et fullt program for høsten/vinteren 2020-2021 som inkluderte blant annet samlivskurs, retreater, pilgrimsvandringer, ikonmaling, julekrybbetur og malekurs. Programmet er nå utsatt på ubestemt tid, men i mellomtiden har hun startet strikkecafé. ”Vi vet ikke hva framtida bringer,” sier Torbjørg og trekker på skuldrene, for det ser ikke ut til at noe trykker ned det gode folket på El Campanario. 

Under normale omstendigheter er El Campanario full av folk fra morgen til kveld, men for nå holder de kun åpent tre dager i uken. Julen skal selvsagt feires, selv om den blir annerledes i år. ”Det blir en høytidsstemt, rolig og hyggelig julaften med god mat og godt selskap. Vi kan dessverre ikke gå rundt juletreet, men vi vil synge julesanger,” lover de. For årets julemiddag på El Campanario prioriteres de som er alene, alene med barn og eldre par som ikke har noen å feire sammen med. 

På den 31. desember samles menigheten til en nyttårsmeditasjon i kirkerommet, mens stab og frivillige håper at El Campanario kan åpne dørene gradvis opp igjen i løpet av våren.  ”Coronatiden har gjort sitt inntrykk. På sett og vis har vi kanskje gjenfunnet en ro som vi vil forsøke å ta med oss litt mer av videre.” sier den gjestfrie presten.